Bæsjeboka, Dødenboka og Mobbeboka

Fantasifulle faktabøker som innbyr til prat om tema som ikke alltid er så greit å snakke om – for voksne

Svenske Pernilla Stalfelt (f. 1962) er billedkunstner, illustratør og animasjonsfilmmaker, og arbeider også som museumspedagog på Moderna Museet i Stockholm. Her har hun jobbet spesielt med omvisning for barn. Det er bl.a. gjennom dette arbeidet hun er blitt inspirert til å lage bøker som tar opp tema unger synes å ha en utømmelig nysgjerrighet overfor, men som voksne ikke alltid er parat til å snakke om, enten fordi de synes det er ubehagelig eller fordi de ikke helt vet hvordan ungene kan imøtekommes på en tilfredsstillende måte.

Pernilla Stalfelt har som formidler av billedkunst merket seg ungers levende interesse for kroppsfunksjoner og kroppsvæsker, for døden og spøkelser, for vold og krig og skrekk og gru, men også for det gode og trygge, kjærlighet og vennskap. Tidligere har Det norske samlaget gitt ut hennes fine bok om nettopp kjærlighet, Kjærleiksboka, oversatt av Ragnar Hovland. Nå gir Landbruksforlaget ut tre bøker til av henne, BæsjebokaDødenboka og Mobbeboka, tre bøker som hver på sin måte innbyr til høytlesning og prat om tre heller ”vanskelige” emner. Tre bøker hvor forfatterens fargerike og lett barnslige illustrasjoner spiller hovedrollen i framstillingen.

Bæsjeboka er garantert en sikker vinner. Med uimotståelig sjarme gyver forfatteren løs på form og farge, lukt og størrelser, dyrebæsj og menneskebæsj. Doer og avløp, gjødsel og nytteverdi, og selvfølgelig også hvorfor noen synes det er morsomt med promp og bæsj og andre ikke. Særlig dypt stikker ikke faktainformasjonen, det er mer betrakteren som ser (og hører!), mer hvordan enn hvorfor. Slik sett er informasjonen helt grei i forhold til målgruppen – småskolebarn og barnehage. De fargerike og fantasifulle tegningene er midt i blinken, enten det nå er folk eller dyr som promper eller bæsjer.

Dødenboken er, som tittelen sier, en mer alvorlig bok, men slett ikke uten humor – noe som kanskje vil få enkelte til å reagere. Boken innleder med å si at døden er vanskelig å forstå både for små og store, men at noe kan vi i hvert fall vite. Så som at alle dør til slutt, at det finnes ulike årsaker til dette, at også noen, så vel mennesker som dyr, kan dø før de er gamle, og at det alltid er trist for de som blir igjen. Og det er ulike måter å forholde seg på når ens kjære dør. Hva som faktisk skjer med de døde kroppene blir også forklart, og så er det som kjent mange måter å forestille seg livet etter døden på. Akkurat den humoristiske vinklingen på denne delen av stoffet vil trolig for noen voksne lesere virke unødvendig tøysete – som fabuleringen rundt gjenfødelse som vampyrer og spøkelser, eller muligheten av å bli gjenfødt som pølse med brød. Og hva sjørøverflagg har i begravelser å gjøre kan man jo også lure på. Men det sier vel noe om at barn har en annen forståelse enn voksne av døden – den er rett og slett en speilverden – og da er det ikke underlig at det som finnes i hverdagen også må finnes etter livet – postkasser for eksempel.

Mobbeboka er den eneste som har fått en annen tittel enn originalen – Lika som bär heter den på svensk, og det er også det som er forfatterens utgangspunkt: tenk om alle var helt like! Med pedagogisk korrekthet får vi så en gjennomgang av ulike grunner til at vi er forskjellige – både fysiske og kulturelle. Og denne forskjelligheten kan for eksempel være utgangspunkt for erting og mobbing. For ulikheter til tross, noen vil alltid være mer ulike enn andre. Da kan det bli leit og trist, det kan bli sinne og ukvemsord, eller i verste fall fysiske reaksjoner. Her ligger boken paradoksalt nok og vipper på kanten til å bli en brukshåndbok! For verken tekst eller tegninger legger skjul på mobbingens metoder og praktiske utførelse. Men, og det er det gode ved boken, den snakker ikke bare om det forferdelige ved å være mobbeoffer, den snakker også om mobberen. Hvem er nå det, hvorfor blir noen mobbere og hva skal vi gjøre med dem? Her inviterer boken til samtale, og kanskje er denne boken en viktigere snakke- og samtalebok enn de to foregående bøkene.

Alt i alt er de tre bøkene til Pernilla Stalfelt en fin blanding av skjemt og alvor som innbyr til prat om tema som ikke alltid er så greit å snakke om – for voksne.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.