Mitt barnebokminne - av Inger Lise Belsvik. forfatter og illustratør
Historien om Abraham Lincoln
Nina Brown Baker

Originaltittel: The story of Lincoln
Warren Baumgarten (illustrasjoner)
Oversatt av Kari Gran

Baker, Nina Brown: Historien om Abraham Lincoln

HISTORIEN OM-BØKENE, OG HVIS JEG MÅ VELGE ÈN SPESIELL: HISTORIEN OM ABRAHAM LINCOLN

Av Inger Lise Belsvik. forfatter og illustratør

(Pokker, Silje Stavrum, jeg hadde tenkt på å skrive om Historien om-bøkene lenge før din fine hyllest til Madam Curie sto på barnebok-minnet. Jeg hadde bare ikke fått fingeren ut. Nå får det stå til, to Historien om-barnebokminner etter hverandre!)

Det første jeg pleide å gjøre når jeg kom over enda en Historien om-bok, var å åpne på forsatsen og studere tegningene der. ”Store øyeblikk for Abraham Lincoln”. Jeg syntes de tegningene var så godt laget, de gjorde at jeg liksom ble litt kjent med personen jeg skulle til å lese om. Det var små tablåer i svart, hvitt og gul-oransje, med en slags vei som slynget seg mellom dem og liksom viste hvor kronglete et liv går mellom fødsel og død. Ved hver tegning sto en liten svart, nummerert stjerne og en liten tekst som opplyste om årstall og hvilken omveltende begivenhet som ble illustrert. Hos Abe er det f.eks: ”6. Får nyheten om Fort Sumters fall som startet borgerkrigen 1861”, og en tegning av Abe i alvorlig konversasjon med en strengt utseende general Scott.

Jeg har alltid vært litt flau over at mine beste barnebokminner har vært fra Historien om-bøkene. Men i disse ukene, mens jeg har gått og grublet på barnebokminnet mitt, har jeg fortalt et par venner og bekjente at jeg har tenkt på Historien om-bøkene. Da har det vært flere som har ropt ut sine små gjenkjennende hurra-brøl. Mange leste dem, viste det seg, og elsket dem. Jeg er ikke alene! Det er rett før jeg foreslår en gruppe på facebook for oss blodfans! Mange andre av dem som har blitt spurt om minnene sine har skrevet om store klassikere i barnelitteraturen, som Astrid Lindgrens bøker, eller Roald Dahls. Noen har skrevet om rare, små billedbøker, eller realismebøker fra 70-tallet som var gode å kjenne seg igjen i. Men jeg leste verken Brødrene Løvehjerte, Charlie og sjokoladefabrikken eller noe av Tove Jansson før jeg ble voksen, og begynte å lese for mine egne barn. Heldige Jakob og Inga! Og heldige meg, som endelig fikk komme inn i disse universene. Mens jeg var barn, sykla jeg til biblioteket hver mandag før orgeltimen i Sandnes kirke, og etter hvert hadde jeg lånt og lest alt av Evi Bøgenes, Frøken Detektiv og Bobseybarna. Og så Historien om-bøkene. I så måte er jeg i klubb med Jon Ewo, som også har kommet ut av skapet som hardkokt Hardygutt-fan. Ikke dårlig klubb det! Noen som vil joine?

Jeg var en kunnskapstørst jente, som samtidig likte gode historier. Selv om jeg var liten var jeg temmelig snusfornuftig, og jeg tenkte nok at disse bøkene hadde en genial kombinasjon av læring og underholdning. Jeg tror jeg har lest absolutt alle. Jeg grudde meg litt til å lese dem igjen nå, for jeg visste nok allerede da at de ikke var noe videre stor litteratur. Men jeg fikk opptur da jeg husket igjen forsatsene!

Når jeg nå leste den boka og et par andre av dem om igjen, slo det meg hvor snilt de er skrevet. Store drama skjer i livene til den enkelte, men det blir ikke blåst opp så veldig likevel. I boka om Abe må de flytte med alt de har på en enkelt vogn, flere ganger, p.g.a. dårlig jord den ene gangen, pest en annen. Moren blir syk og dør, og en dag bare kommer faren hjem med en ny mor, uten videre. Søsteren dør, likevel nevnes dette bare som en sørgelig hendelse i to-tre setninger. Det er ikke mye depresjoner og indre, dype, tunge monologer. Men kanskje var det greit? Kanskje jeg som barn ikke var så opptatt av såre utredninger om hvor vondt Abe hadde det inni seg? At jeg skjønte det likevel, at jeg følte med ham, samtidig som jeg forsto at det var viktig å gå videre i livet hvis man ville overleve? Dessuten skulle vi gjennom et helt livsløp her, og de store tingene, de ordentlig store, hender jo når disse historiske menneskene blir voksne.

Likevel kan jeg godt huske at det var barndommene jeg syntes det var aller mest morsomt å lese om i disse bøkene. Kanskje fordi de aller fleste guttene og jentene hadde en noenlunde vanlig, uberømt, kanskje fattig barndom, og jeg undret meg på hvordan og hva det var som gjorde at akkurat disse personene klarte det de klarte. Kanskje tenkte lille Inger Lise at alle kan utrette noe her i livet, selv om de kommer fra små kår, uten spesielt mye stimulering og oppmuntrende dytting i ryggen av høyt utdannede, ressurssterke foreldre. Det kan være nyttige tanker å tenke.

Jeg lurer på om Historien om-bøkene var starten til at jeg som voksen fortsatt leser biografier? Jeg kjenner tonnevis av folk som aldri hadde giddet å lese Historien om Olav H. Hauge, f. eks. Kanskje de heller aldri kom på å lese den serien som jeg likte? Det er fint at Gyldendal har laget en ny serie om kjente mennesker, nemlig IKON-serien. (Litt pompøs tittel, men når jeg ser etter på den gamle, heter faktisk den Elite-serien.) Men det er oppsiktsvekkende å studere hva slags folk som blir funnet verdige til å få en bok skrevet om seg nå og for rundt 50 år siden. Selv om den nye serien tar for seg livet til Nelson Mandela, er de fleste andre som blir biografert (heter det det?) navn fra stjernehimmelen. Madonna, Michael Jackson, Marilyn Monroe, Bob Dylan, Diana, (som også var en slags stjerne). Hvorfor det? Tror forlaget at unger ikke bryr seg om å lese om andre enn dem de har hørt om fra før eller sett på musikkvideoer? Jeg tror Gyldendal undervurderer ungene her. Jeg var da et nokså vanlig barn, og jeg hadde aldri hørt om Benjamin Franklin eller Helen Keller. Likevel græbba jeg bøkene om dem, da jeg først hadde blitt tent på serien. Fordi jeg visste at da likte jeg dem, da var det underholdning, kunnskap og sanne historier der.

Hvis Gyldendal ville, og hvis de klarte å se forbi en bratt inntjeningskurve for stjernebiografier, kunne de gjøre en viktig jobb om de nå fortsatte denne populære serien med kjente personer fra andre deler av vår historie enn underholdningsbransjens. De ungene som blir tent på en sånn serie, vil sikkert også lese om forskere, vitenskapsmenn, oppfinnere, kunstnere og oppdagere. Det er bare å ta for seg den gamle serien, og skrive historiene med et nytt, sprekt språk. Tror jeg, da.

Hvorfor valgte jeg akkurat boka om Abraham Lincoln da jeg skulle velge blant alle biografiene? Det skal jeg si dere helt til slutt: Det er fordi historien om Abe har den eneste konkrete scenen jeg har husket helt siden jeg leste boka som barn. Episoden er så naiv og rørende, og jeg aner ikke hvorfor akkurat den gjorde sånn inntrykk, ja, kanskje formet meg bittelitt?

Abe har nettopp blitt valgt til president, og skal snart flytte til Det hvite hus. Men først drar han for å besøke sin gamle stemor. Der forteller han om alle brevene han fikk fra fansen under valgkampen, og at han en dag leste et søtt lite et fra en liten jente i New York. Hun hentydet til hans noe beinete utseende og tipset ham om at han kanskje kunne anlegge et lite skjegg rundt haka for å framstå penere og mykere, og dermed lettere vinne valget. Han så gjorde, og han vant valget!

Ha! tenker muligens 10-åringen Inger Lise. Selv presidenter kan høre på gode råd, når de kommer fra kloke barn.



Skrevet av:
Kommentarer