Tittel: Selma og ballettmonsteret
Tekst: Jan Chr. Næss
Forlag: Gyldendal Tiden
Årstall: 2003
Antall sider: 228

Ballettmonsteret er løs!

Selma og ballettmonsteret er Jan Chr. Næss’ tredje barnebok, og som i de to forrige er handlingen lagt til den merkverdige byen Fedtfarse. Men denne gangen er det ikke søsknene Alexandra og Stein som er i fokus, men den ti år gamle jenta Selma Sydenstorm. 

Selma er det største ballett-talentet i Fedtfarse. Hun er ei svært ambisiøs lita jente, som trener hardt i mange timer hver eneste dag, og når boka begynner, har hun nettopp vunnet en nasjonal, tv-overført talentkonkurranse. Plutselig blir Selma hele byens helt, alle møter fram for å hylle henne når hun kommer hjem fra hovedstaden, og tilbud om den ene drømmerollen etter den andre strømmer inn fra hele verden.

Men suksess avler lett misunnelse. På et fyr utenfor Fedtfarse bor oppfinneren Fyken Flink og hans temperamentsfulle kone Afrodite, som ikke tåler all oppmerksomheten Selma får. Derfor bestemmer hun seg for at hun skal bli verdens nye ballettdronning, og Fyken tvinges til å finne opp en maskin som stjeler Selmas danseevner og overfører dem til Afrodite. Men resultatet blir mer dramatisk enn Fyken kunne tenkt seg. Kombinasjonen av Selmas danseevner, et voldsomt temperament samt en overdose ungdomspiller forvandler Afrodite til et ballettmonster som knuser alt det kommer over – for eksempel Australia.

Selma og ballettmonsteret handler i store trekk om hvordan Selma tar opp jakten på ballettmonsteret, både for å befri verden fra en umiddelbar trussel, men også for å vinne tilbake det som gir livet hennes mening: dansen. Det er en jakt med mange komplikasjoner og stor dramatikk, og Selma reiser til de forunderligste steder og treffer enda mer forunderlige personer, for eksempel Jonny Kangaroo Talker, en australsk urinnvåner som har lært seg norsk av å lese Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger.

Når jeg forsøker å gjenfortelle handlingen i Selma og ballettmonsteret, får jeg en snikende følelse av at jeg gjenforteller en Donald Duck-historie. For det er utvilsomt noe Donald-aktig ved denne romanen: humoren, de fantastiske oppfinnelsene som fører til katastrofe, reisene til eksotiske steder, de voldsomme overdrivelsene og de komiske, karikerte personene. Nå er det ikke noe galt i Donald-oppskriften; den har fungert godt i over et halvt århundre, og det er få ting som er så underholdende som en god Donald-historie. Men som basis for en roman på over 200 sider blir dette for tynt og i lengden direkte kjedelig. Næss forsøker riktignok å bygge romanen rundt en moral om ærlighet, slit og å gjøre seg fortjent til suksess, men denne moralen dukker bare opp glimtvis og blir i liten grad integrert i selve handlingen. I stedet synes handlingen å følge en rekke løse assosiasjoner og innfall, som hver for seg kan være gode, men som sammen ikke utgjør noen meningsfull helhet.

Likevel bør man ikke være altfor kritisk til Selma og ballettmonsteret. Jan Chr. Næss er utvilsomt en dyktig skribent, med en kreativitet som er de færreste forunt. Språkføringen i boka er også noe utenom det vanlige. Næss virker svært bevisst i sin uttrykksmåte, og han er et evig oppkomme av originale og iøynefallende språklige bilder. Vi får bare håpe han bruker sine evner på en mer interessant og meningsfull historie neste gang.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.