Ballongmamma

PÅ TJUKKEN I DUSJEN

Fabulerende og uklart om mamma som holder seg i dusjen i ukevis og eser utover.

Ballongmamma er den skjønnlitterære debuten til forfatteren Sigri Sandberg Meløy. Strukturen i boka er enkel og ganske tydelig: Mammaen til Gyri går i dusjen i på første side og blir der. Deretter er det eskalering og mer av det samme. Mamma holder seg i dusjen og blir større og større. Hun står i dusjen i ukevis, og nekter å komme ut.
I motsetning til enkelte som låser seg inne på badet, virker det som mamma er i perlehumør der hun gradvis, inne i dusjkabinettet, antar enorme proporsjoner. Den lille datteren hennes er mer bekymret for hvordan dette skal gå. Naboen kommer på døra og klager over at det ikke finnes mer varmtvann igjen. Gyri føler også et stikk av dårlig samvittighet. Kanskje er det hennes skyld at mamma nekter å komme ut, ettersom hun tenkte for seg selv at mamma kunne stå i dusjen til evig tid?

Til slutt, når mamma har blitt til noe i nærheten av en zeppeliner, svever hun ut av leiligheten som en diger ballong … og punkterer. Ut av mamma kommer en liten rød klump, en slags baby, og mamma antar normale proporsjoner igjen. Deretter kommer en lykkelig slutt på alle kalamitetene, der den lille nyankomne klumpen ligger og sover midt i mellom de andre familiemedlemmene.

Hva handler «Ballongmamma» om?

Vel, en rimelig gjetning må være at dette dreier seg om et barns opplevelse av mammas graviditet. Som fabel er fortellingen imidlertid litt uklar. Hvorfor må mamma på død og liv oppholde seg i dusjen under hele graviditeten? Er dette en av de gravide fikse idéer, som jeg ikke har fått med meg, omtrent som plutselige desperate behov for seigmenn eller bamsemums? Og selv om det er rimelig å anta at pappa har sin del av skylden for mammas tilstand, virker det mest merkelig når det fremstilles ved at han jevnlig pumper opp mamma ved å blåse mer luft inn i navlen hennes.

De fleste gravide jeg har hatt gleden av å kjenne, har ikke agert som om de var fylt av luft, snarere tvert i mot. Og selv om morslykken nok kan få en til å sveve, har magen en tendens til å trekke den andre veien.

Retro-surrealisme
Historien er altså poetisk og fabulerende, men noe uklar. Tegningene trekker litt i den samme retningen, som om de ikke helt har bestemt seg for om de skal rydde opp i uklarhetene i teksten eller illustrere dem.
På fremsiden av boken er navnet på tegneren oppgitt til å være Motorfinger, som er navnet på et idealistisk designkollektiv i Oslo. Et kjapt nettsøk avslører at tegneren heter Rune Søstuen. Han tegner i utgangspunktet i en stil jeg liker godt, en slags tegneserieinspirert retro-stil, litt jugend-aktig, med tjukke, organiske konturer rundt figurene og tynnere streker inni. Den minner ikke så rent lite om Windsor McCay og hans tegneserieklassiker «Little Nemo in Slumberland», og det er slett ikke det verste man kan ligne på. Fargeleggingen er også holdt en slags retro-toner som får oss til å tenke på fordums avis- og magasintrykk.

Håndtegning og datamaskin
Tegningene ser ut som de er laget for hånd, før de har blitt viderebehandlet i datamaskin, trolig Photoshop, som for å markere at dette tross alt skal være et moderne visuelt uttrykk. Biter av fotografier er brukt som kulisser. Her finner vi for eksempel en innlimt vaskemaskin eller et dusjhode på badet. Innimellom er tegningene gjort transparente, slik at man kan se bakgrunnen igjennom dem, et grep jeg ikke alltid synes er helt heldig. Nå og da strekker Søstuen realismen svært langt, for eksempel ved å tegne svært forskjellig størrelse på hendene til en person. Men dette er kule tegninger som jeg har sansen for! Den lettere surrealistiske stilen hans bidrar imidlertid ikke noe særlig til å rydde opp i uklarhetene i historien.

Ballongmamma er en bok det er morsomt å bla i, med mange stilige og tøffe oppslag. Som helhetsopplevelse blir den noe besynderlig. Den er oppfinnsom nok, men gjenkjennelseseffekten av hvordan det er å oppleve en graviditet på nært hold er ikke overveldende.