Tittel: Selma & Louise
Tekst: Camilla Otterlei
Forlag: Mangschou
Årstall: 2014

Bånn gass, uten kompass

Denne ungdomsdebuten fra Camilla Otterlei er en roadmovie i bokform, både i konkret og overført betydning. Til tross for gode idèer beveger den seg farlig nær grøftekanten.

Eventyr på veien

Tittelen spiller åpenbart på filmklassikeren Thelma & Louise utgitt i 1991, samme tid som målgruppa for boka ble født. Vi møter 15 år gamle Hildegard som i starten foretrekker å bli kalt Hilde, før hun senere i fortellingen døper seg selv Louise. Keitete Hilde er innadvendt og sosialt utstøtt på skolen. De siste dagene før sommerferien teller hun timene til redningen kommer i form av Selma. Selma er 16 år, Hildes fosterkusine og rake motsetning. Selma er selvsikker, impulsiv, sta og selvsagt bergenser. Hun er Hildes eneste venninne og fortrolige. Etter en mislykket sommerfest begir de to venninnene seg ut på en roadtrip i morens stjålne bil. Målet er å komme seg unna Hildes hysteriske og overbeskyttende mor, samt stoppe faren hennes fra å være utro på et jobbseminar på Voss. For alle vet at det florerer av utroskap på jobbseminar i Voss. Det at ingen av dem har lappen er ingen hindring. Deretter går det kast i kast i et forrykende tempo med politijakt, kortsvindel, fisketur, romantiske interesser, krangling, nesten-dødsfall, betroelser og tårevåte gjenforeninger.

 

Moderne språk, utdaterte referanser

Språket er moderne og muntlig, med mye slang som nok vil fenge ungdommer. Allikevel stusser jeg over en del merkelig setningsoppbygginger og ordvalg, som f.eks “Mia, mi vekkerklokke…” i stedet for det mer naturlige valget “Vekkerklokka mi, Mia” eller “Mia vekkerklokka mi.” Det er ingen direkte feil grammatisk sett, men allikevel stopper leseren opp og stusser, noe som i verste fall ødelegger flyten i lesinga. Otterlei bruker stort sett gode, oppdaterte popoulærkulturelle referanser (Pretty little liars, Madcon osv.) Derfor er det rart når en referanse til 90-talls helten R. Kelly plutselig dukker opp på en fest i 2014. Det er lite konsekvent og bidrar til å skape en følelse av distanse mellom leser og fortelling. Det mest utdaterte eksempelet er nok allikevel til filmen Thelma og Louise. Forfatteren vier et helt kapittel i boken til å beskrive filmen, og referansen blir derfor noe kunstig. Det å gjøre filmen til en så stor del av bokens tematikk og innhold føles nærmest som en nostalgitrip til forfatterens egen underholdning. Det at referansen må forklares så grundig går på bekostning av flyten og kvaliteten på fortellingen, og Otterlei hadde nok vært tjent med å basere fortellingen på en referanse som målgruppen er mer kjent med.

Hektisk og overflatisk

Selve historien føles også litt krampaktig og panisk. Det er veldig mye som skjer på få sider og resultatet blir at leseren ikke rekker å bli videre engasjert og personlig investert verken i Selma, Hilde eller de andre karakterene. Forfatteren slenger ut for mange tråder uten å nøste dem tilfredsstillende opp igjen. Gode eksempler på dette er ”Harr-alds” overgrep på Selma, Johnniens utroskap og Hildes kjærlighetsinteresse. Dette er alle interessante avstikkere til hovedhistorien, men de vies for lite tid og bygges ikke opp godt nok til å skape engasjement hos leseren. Når det gjelder bokas underliggende temaer så pirker Otterlei såvidt i overflaten, i stedet for å røske av skorpen på viktige og såre emner som løsrivelse, mobbing og familiekonflikter. Muligheten til til å skape en relasjon til den unge leseren forsvinner i mengden av avstikkere. Dette blir liggende som et uutnyttet potensiale i boken fordi vi vet at målgruppen opplever mange av de samme utfordringene som Selma og Hilde møter knyttet til vennskap, identitet og familie.

Gode tanker, svak gjennomføring

Tematikken er absolutt interessant, men språklige småirritasjoner, overflatiske karakterer og et krampaktig tempo svekker historien. Boka ville nok vært lettere å relatere seg til om den hadde hatt større fokus på å formidle Selmas og Hildes personlige utvikling og jakt på identitet. De gode poengene forsvinner i mengden. Selma & Louise har et solid grunnlag og gode intensjoner, men gjennomføringen punkterer underveis.

Selma & Louise oppleves som et formel 1-løp i stedet for den forventede roadtrip’en. Men forfatteren viser spennende potensiale, så hvis neste utgivelse har større fokus på bremsen enn gasspedalen kan resultatet bli riktig så bra.



, ,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.