Baobab – verdens rareste tre

Et stort stykke Afrika

Anmeldt av Asta Busingye Lydersen

For oss som har reist eller bodd i Afrika er synet av baobatreet noe vi aldri glemmer. Treet er grått, rynkete og utrolig stort – det minner om elefanten både i farge og dimensjon.

Morten Jødal er biolog med lang fartstid i Afrika. I Baobab – verdens rareste tre kombinerer han faktainformasjon, muntlig overleverte historier, egne opplevelser og gamle myter. Det handler om et majestetisk tre mange Afrika-farere har sett, men vet lite om. På denne måten blir boka om baobabtreet en metafor for Afrika, et enormt og fascinerende kontinent det knytter seg mange myter til, men som mange ikke har så stor kunnskap om. Boka gir ved første øyekast inntrykk av å være en skjønnlitterær bildebok, især på grunn av de fargerike illustrasjonene, mens den passer bedre som fagbok for naturinteresserte barn og ungdom.

Mangfoldets kontinent
’Selv om du aldri har vært i Afrika, kan du likevel tegne en elefant.’ Slik innledes første kapittel. Ved å presentere et dyr mange barn kjenner får vi vite at det finnes mange ulike dyr i Afrika – også pingviner. Et slikt morsomt poeng er viktig, fordi det bryter med vante forestillinger om Afrika. Pingvinene hører til på Afrikas sydspiss, og er dermed også et afrikansk dyr.

I de innledende kapitlene redegjør forfatteren for dyreliv, naturtyper og årstider, samt gir en mini-innføring i Afrikas politiske historie. Vi får vite at det finnes uttalige kulturer og folkegrupper med ulike tradisjoner. Beskrivelsen av mangfold er viktig, men blir også bokas innledende problem. Vi presenteres for alt fra økosystemer til slavehandel, kolonialisme og religion. I og med at det er baobabtreet vi først og fremst vil lese om, føles det forvirrende å svippe innom så mange andre temaer før vi kommer i gang med historiene om treet.

Kan brukes til alt
Treet er ikke bare et av verdens tykkeste, det har tradisjonelt vært brukt til alt fra vanntank i ørkenen, til gjemmested for penger (bank) og krokodillemedisin. I gamle dager ble høvdinger begravd inne i treets hulrom. Mange steder i Afrika tenker folk fremdeles på treet som hellig, et sted der forfedrenes ånder holder hus, og ofringer for å tilfredsstille dem finner fremdeles sted. Den mest utbredte forestillingen om treets tilblivelse handler om at treet ble plassert opp-ned etter på ha pådratt seg gudenes vrede. Treet ser ut som om det vokser med røttene rett opp i luften, og har blomster som lukter ufyselig. Slike uortodokse faktaopplysninger vil helt sikkert pirre barns nysgjerrighet.

Vakker fortolkning
Illustrasjonene til Vigdis Bitustøyl Jacobsen er vakre fortolkninger av det afrikanske landskapet, naturen og menneskene. Samtidig skaper de en distanse til den virkeligheten som omtales i boka. Teksten formidler naturvitenskapelige og antropologiske fakta, om enn i en lettlest fortellerstil. Kanskje ville man derfor tjent mer på å rendyrke faktabokformen, og bruke foto i boka. Illustrasjon generelt oppleves som nærmere fiksjon enn virkelighet – i denne boka føles det som om Afrikas dyre-og planteliv ikke er helt virkelig, men bare en vakker forestilling.

Baobabtreets enorme dimensjoner, som i virkeligheten gjør et sterkt visuelt inntrykk, er svært vanskelig å formidle ved illustrasjon. De største trærne er gjerne tusenvis av år gamle og tjukke som hus. Man føler seg veldig liten ved siden av et mektig baobabtre, det vet jeg av erfaring. Denne følelsen makter ikke illustrasjonene å formidle. Bitusøyl Jacobsens akvareller binder imidlertid boken sammen på helhetlig måte.

Fugl eller fisk?
Baobab – verdens rareste tre er beregnet for barn fra 10 år og oppover, men tunge uttrykk som ’sinnrikt system’, ’kulturelt mangfold’ og ’praktiske formål’ gjør boka mindre tilgjengelig. Imidlertid formidler den mye faktakunnskap. Jøtul forteller om unge gutter som samler bark og deltar i omskjæringsritualer, noe som kaster lys over gamle tradisjoner, fattigdomsproblematikk og kjønnsroller.

Nettopp dette er både bokas styrke og dens svakhet. Den blir dessverre verken fugl eller fisk
– for å holde oss til det naturvitenskapelige språkuniverset. Den spriker både i tema og form. Fordelen er at den består av mange historier som kan leses uavhengig av hverandre. Enkelte deler har imidlertid så løs tilknyting til baobabtreet at fokuset på ’hovedpersonen’ mistes av syne, og dermed også den røde tråden som binder boka sammen. Likevel – jeg lærte mye av å lese den.