Barbie i den beste av alle verdener

Det er bedre å være vakker, sosialt vellykket og lykkelig, enn vakker, ensom og ulykkelig. Det er lærdommen i denne første av Madonnas fem barnebøker, som ifølge forlaget formidler åpenhet, toleranse og god moral.

Og så kommer da selvsagt en middelaldrende, kvinnelig anmelder frem med pekefingeren og spør; er det egentlig noen toleranse og god moral å snakke om i denne høyt profilerte barneboken med lansering en popstjerne verdig, over hele verden. Og svaret er; nei, det er det lite av.

Det handler om fire engelske skolejenter i 9-11-års alderen, som har det meste, i den beste av alle verdener. De er søte, ligner på Barbie-dukker i ulike kulører, med lange bein og store øyne. De er hverandres bestevenner, har familier, de går på samme skole, de liker å danse, drar på landturer og på skøytefester. Og alle fire er de grønne, gule og lilla av misunnelse på den vakre Bihna. Hun er nabojenta, om mulig enda penere, enda snillere og superflink på skolen – men hun er trist. Bihna har ingen venner fordi hun er for vellykket, tilsynelatende. Hun er Askepott i denne historien. Madonna innfører en fe som snakker våre fire engelske roser til rette mens de sover og viser dem den virkelige Bihna – som er morløs og må slepe og slite hele dagen, men allikevel er snill, god og vakker. Hun er Askepott, og de engelske rosene er de slemme søstrene til Askepott, som blir snille. Forfatteren, Madonna, bryter den litterære fortryllelsen med stadige henvendelser, oppfordringer og irettesettelser til leseren, om å gå i oss selv, og å gjøre som mor sier.

Naturligvis går alt bra til slutt, og vårt engelske firkløver blir til en vellykket femkløver. Det er bedre å være rik, vakker og lykkelig enn å være fattig, stygg og ulykkelig – så Madonna har sitt på det tørre. Men det er ingen grunn til å trekke inn jødisk kabbala og religionsfilosofiske beveggrunner for å skrive en så grunn tekst som dette, slik forlaget skriver i lanseringsteksten at Madonna har hatt i tankene.

Jenter i Barbie-alderen, det vil si fra 6-7 år og oppover til 11(?), vil helt sikkert like boken, ikke minst på grunn av de rosa, blomstrete, ornamentale, tegneserie-Barbie-lignende illustrasjonene, som har en dash av engelsk paisley over seg. Illustratøren Jeffrey Fulmivari, trykker på riktige knapper hos jenter i målgruppa. Alt er gjenomarbeidet fra typografi til farger, til linjen der den lykkelige bokeier kan skrive navnet sitt: «Denne bok tilhører…» Jeg ser allerede for meg spin-off effektene; viskelær og pennal, sengetøy og matbokser; rosa, blomstrete og søtt. Og jenter er opptatt av å være bestevenninner, og de er søte, misunnelige, morsomme og – snille. De fleste da.

Og det er jo mye enklere å bli venner med en søt, snill og klok jente, enn en stygg, sint og dum jente, eller? De trenger man kanskje ikke være venner med? Slik er moralen her. Skal jeg da ta avstand fra denne boka, og konkludere med at vi ikke trenger den? Nei. Og ja. Den er ingen berikelse av barnelitteraturen, men ingen tar skade av den heller. Vi trenger den like mye som en fisk trenger en sykkel. Like mye som vi trenger Barbie-blader, og annet glanset litteratur fra kiosken. Men kan den få noen til å lese, så er det verdt det.

Det gode med boken er at overskuddet går til veldedige formål for barn. Og Madonna, popstjerne, filmstjerne, idol, mor og forfatter kommer med fire bøker til, den neste er allerede underveis til en bokhandel nær deg.