Bare endene mangler

Sebastian skriver i skoleavisen. Selv tenker han på seg selv som krimreporter i skoleavisen, men redaktør Glenn stiller seg skeptisk til å skrive mer om kidnappinger og jordskjelv, selv om Sebastian argumenterer med at det er det leserne vil ha! Inspirert av favorittbøkene sine om krimreporter Rosenkrantz begynner Sebastian å snike seg ut nattestid. Der ute i mørket viser det seg at det faktisk er noe mystisk som foregår.

Det lesende Norge har i mange år etterlyst flere norske tegneserier for barn og unge. Nå begynner det å se ut som om bestillingen har kommet frem. Kristoffer Kjølbergs nye tegneserieføljetong Avisgjengen er bare toppen av et isfjell som det siste året har bestått av titler som Malin Falchs norrøne fantasy Nordlys og Sigbjørn Lilleengs sci-fi Nagel.

Etter leggetid er mest barnlig i uttrykket av disse tegneseriene. Rutene er tegnet opp uten rammer, noe som minimerer svartfargen på sidene. Fargene er holdt i behagelig dempede primærfarger som rød, grønn og blå, med innslag av gult i de klare fargefeltene. Figurene har store runde øyne, neser og ører, og er akkurat så karikerte som de bør være i en godhjertet røverhistorie som dette. Formatet er også lite nok til å passe i en hvilken som helst skoleransel.

Donald-dietten

Det er noe herlig datert over Kristoffer Kjølbergs tegneserier. Dette er en verden hvor skoleavisen fortsatt blir printet ut, stiftet og solgt på gatehjørnene. Hvor de kule guttene har rullebrett, capsen bak-frem og snakker om «elgitarer av gull». Kjølberg er født i 1980, og han og jeg deler både fødselsår og den åpenbare lidenskapen for Donald Duck-historier. Det er lett å se for seg at det utspekulerte (og ekstremt usannsynlige) plottet i Etter leggetid kunne blitt nøstet opp av Ole, Dole og Doffen en stille dag i Hakkespettklubben. Samtidig er sidene pepret med Andeby-ord som «stønn!», «hyyyyl!», «gisp!» – utrop som aldri kom seg lenger enn til Gåseby før virkeligheten gjorde kål på dem.

Andeby har også vært en viktig referanse i den delen av Kristoffer Kjølbergs produksjon som er tiltenkt voksne lesere. Han har blitt beskrevet som hjertet til det toneangivende og lengelevende Dongery-kollektivet. Der lager han undergrunnstegneserier sammen med blant andre Bendik Kaltenborn og Flu Hartberg og ja, nåværende Donald Duck & co-redaktør Marius Molaug. Sammen med sistnevnte lager Kjølberg også barnebokserien Verdens verste.

På samme måte som i Etter leggetid printet Dongery tegneseriene ut, stiftet dem sammen og solgte dem nær sagt på gatehjørnene. Langbein, Mikke og Onkel Skrue gjorde mange gjesteopptredener, om enn i utgaver som med vilje var blitt fordreid og forenklet. Noe av dette er samlet i Kjølberg-utgivelsen En som het, som vant prisen Årets tegneserie i 2018.

Lettlest forlystelse

For ikke lenge siden skrev vi om en annen journalist i en barnebok her på Barnebokkritikk. Der Hilde Lysiak i Hilde tar saken-serien lærte leseren om journalistyrket, er Kjølberg ute etter å fortelle en god historie. Det er ingenting som er spesielt virkelighetstro i Etter leggetid, fra skoleavis-rutinene til mysteriet Sebastian ruller opp i sin undersøkende virksomhet. På den andre siden er boken gøy å lese og ser bra ut. Kjølbergs omgang med tegneserierutene viser at han vet hva han gjør. Historien er enkel å forstå, og er i tillegg delt inn i åtte korte kapitler som letter lesingen ytterligere.

Det er interessant at norske barn og unge nå har en hel liten rekke av tegneserieføljetonger i bokform å velge mellom. Et av triksene med å nå barn med tegneserier er nettopp å kunne tilby noe bra som kommer jevnlig. Tiden vil vise hvordan Kjølberg utvikler Avisgjengen videre, men kopimaskinen og stiftemaskinen står åpenbart klar.