Tittel: Bare for en uke
Tekst: Tone Ørvik
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2009
Antall sider: 160

Bare for en uke

FULL KONTROLL?

Solid, men noe uforløst debut om livet på gata i Dublin

Frihet og foreldre
Hva gjør du hvis foreldrene dine bestemmer seg for å reise til Sudan for å redde sultne barn – og behandler sitt eget barn – deg – som en liten viljeløs pakke som kan tas med og plasseres på kostskole i et krigsherjet land? Det er dette spørsmålet fjortenårige Christine må ta stilling til i Tone Ørviks debutroman. Reaksjonen hennes enn forståelig, kanskje til og med nødvendig: det blir om å gjøre å vinne tilbake en følelse av kontroll, av at hun er uavhengig av foreldrenes vilje og i stand til å ta vare på seg selv. Men måten hun gjør det på er farlig. På vei fra Seattle til Darfur havner Christine i Dublin hos Ray og Pippa, venner av familien. Ray arbeider med gategutter, og Christine lar seg fascinere av livet på gata. Etter harde diskusjoner får hun Ray til å gå med på at hun skal prøve å bo på gata i en uke, forkledd som gutt. Han skal gripe inn hvis det trengs, og hun kan alltids komme tilbake til ham hvis noe går galt.

Opplegget er med andre ord godt over gjennomsnittet spennende. Det er lett å leve seg inn i Christines situasjon, lett å respektere valget hennes og samtidig lett å skjønne at dette på en eller annen måte må gå galt, noe som selvsagt øker spenningen. Samtidig er det sympatisk at Ørvik ikke har vært ute etter å skape mer drama enn nødvendig ved å svartmale alle de voksne: Ray som skal passe på er en pålitelig voksen som samtidig tør å stole på Christine. At de færreste av oss ville tatt sjansen på å la en fjortenårgammel jente overlatt i vår varetekt sove på gata i en uke, er nå så sin sak. Det taler til romanens fordel at den i det hele tatt tør å ta opp spørsmålet om hvorvidt voksne ikke i større grad må la fjortenåringer få nok rom til at de kan kjenne på grensene sine, til å feile. At Tone Ørvik åpenbart kjenner miljøet hun skriver om, og at hun har en klar agenda, trekker også opp. Christine fungerer som en slags reporter i felten for forfatteren, en deltakende observatør som gir oss innsyn i en verden vi ikke kjenner, men burde vite mer om.

Reportasje og roman
Likevel klarer jeg ikke helt å la meg begeistre, jeg forblir lunken og jeg har brukt en del tid på å grunne på hvorfor det har seg slik, for det er mye å like her. Christine har en klar og interessant agenda, hun skifter kjønn og identitet, blir tiltrukket av gategutten Brendan, må slåss med en skurk – og hun må trå til for å redde vennen sin. Men likevel blir hun aldri helt levende for leseren. Med eksistensielle problemstillinger, sosial samvittighet, en god slump action og et interessant, lett eksotisk miljø, ligger jo det meste til rette for at dette skal kunne bli virkelig bra. Men selv om det tidvis er spennende, uteblir det store løftet. Det blir noe litt distansert over det hele, og jeg tar meg i å lure på om kanskje forfatteren har vært for opptatt av å skrive en slags fiksjonsreportasje – og for lite opptatt av å skrive en god roman. Det er påfallende at Ørvik – på tross av sitt dristige opplegg – aldri helt slipper oss innpå sin hovedperson Christine. I likhet med leseren lærer Christine mye om hvordan gategutter i Dublin har det. Hun lærer også at hun kan klare seg hvis hun må, og at folk blir lei seg hvis man lyver for dem om hvem man er. Men alle disse tingene gir seg litt av seg selv, forutsatt at man har valgt det plottet man har valgt, og har ambisjoner om og evner til å beskrive et gitt miljø. Og generelt er det kanskje her det stikker: vi får en god reportasje, men ikke stort mer. Det er lite her som peker i retning av en type innsikt som romaner kan gi nettopp fordi de ikke er reportasjer, en innsikt som kanskje mest av alt kan oppstå fordi romanforfatteren kan bremse ned farten og ta for seg detaljer – og detaljerte situasjoner på andre måter enn det journalisten kan.

Å være en gutt
Jeg for min del var ganske opptatt av dette med at Christine later som om hun er en gutt. Plottmessig gjør dette at hun er jente henne mer sårbar for voldtekt. Gutteforkledningen skal gi henne en form for beskyttelse mot ulvene der ute, men minner oss også hele tiden om hvor galt det kan gå hvis ulvene gjennomskuer henne. Selv synes jeg imidlertid at det ville vært mer interessant hvis Ørvik i større grad hadde tatt seg tid til å dvele ved detaljene og plunderet som hefter ved dette med å ”skifte kjønn.” For hvordan opplever Christine det egentlig å ”være en gutt”? Gir det henne en ny type frihet eller blir det noe som hindrer henne i å gjøre det hun vil? Hva skjer når hun må tisse? Hva skjer hvis noen kommer og skal tisse sammen med henne? Et slikt risikomoment nærmest byr seg frem for forfatteren, og jeg skulle gjerne sett Ørvik prøve seg på en slik episode. Kjønnsforkledningen åpner også for større spørsmål om ung seksualitet som en mer eventyrlysten forfatter sikkert hadde kunnet få mye ut av – mine tanker gikk i hvert fall uvergelig i retning av Shakespeares store forvekslingskomedier, As You Like It og Twelfth Night. Men Ørvik virker rett og slett ikke særlig nysgjerrig på dette med seksualiteten – kanskje frykter hun at slikt skal trekke oppmerksomheten vår vekk fra det som er det egentlige prosjektet her: å si noe om hvordan barn som lever på gata egentlig har det. I hvert fall begynner Ørvik romanen med scenen der Christine avsløres som jente, hvorpå forhistorien rulles opp og vi forstår hva hun holder på med. Et greit grep på mange måter, men det avskjærer også mye av den typen spenning som oppstår i en fiksjonstekst der leseren og hovedpersonen deler en hemmelighet som ingen andre må få vite om, og også mye av den spenningen som knytter seg til forskjellige former for kjønnsoverskridelser. Riktignok opprettholdes hemmeligheten om at Christine er på slumsafari også etter dette, men mye av kraften tappes allerede med første kapittel – kanskje særlig fordi vi snytes for spenningen som bygger seg opp mellom Christine og vennen Brendan. De to liker hverandre fra første stund, og det mer enn antydes at Christine er tiltrukket av Brendan. Men Ørvik virker altså ikke interessert i å utforske denne delen av forholdet – hun er primært opptatt av å skildre livet på gata. Men selv om det i og for seg er beundringsverdig at hun ikke kliner på med Romeoer og Julier ved minste anledning, lurer jeg på om ikke akkurat denne teksten kanskje kunne hatt godt av litt mer lidenskap. Pussig nok, for det ligger jo i premissene at Christine nå satser alt – hele seg – i dette forsøket på å vinne tilbake styringen over eget liv. Og det er mye her som tyder på at forfatteren brenner for stoffet sitt. Men brenner hun for Christine? Brenner hun for Brendan? Der lar jeg meg ikke helt overbevise.

Det farlige
Men samtidig er det som om Ørvik ikke helt lar det farlige slippe til – hovedpersonen er i all hovedsak den samme når romanen slutter som når den begynner. Og det er hele tiden tydelig at Ray står klar til å redde henne ut hvis det skulle bli virkelig farlig. Nå oppstår det heldigvis også situasjoner der Ray absolutt ikke kan redde henne, men det slår meg at romanen ville ha kunnet bli enda mer spennende hvis Ray sånn halvveis ut i teksten ble satt fullstendig ut av spill, slik at Christine faktisk måtte stole på seg selv i en helt annen grad enn det hun hadde trodd. Jeg får stadig følelsen av at Ørvik har arbeidet for mye med å etablere trygge rammer for fortellingen og for lite med å la Christine være tilstede så direkte som mulig slik at det ble hennes erfaringer denne romanen i siste instans handlet om, heller enn om det miljøet Christines hamskifte gir oss tilgang til. Jeg sitter igjen med inntrykket av at romanen tilstreber en slags objektivitet som i siste instans gjør den litt traust og kontrollert, noe som understrekes av den litt ukebladaktige tittelen Bare for en uke. Hadde Ørvik satset skikkelig og latt det subjektive slippe til, gjerne også i romanens form, hadde nok dette kunnet bli en spennende utgivelse. For jeg mistenker at det intenst subjektive (og Christine slår en som en potensielt ganske intens person) ville ha kunnet gi blikket og det som skildres gjennom blikket retning, fart og temperatur, noe den hadde kunnet trenge for å overskride det litt pedagogiske som hefter ved romanen. Christine synes å forstå at man noen ganger må slippe taket helt for å gjenvinne kontrollen, men teksten hun er hovedperson i synes å tilstrebe en form for kontroll som gjør at den aldri helt kan bli seg selv, at den nærmest virker ufri i formen. Derfor blir Bare for en uke aldri noe mer enn en solid debut. Man kan innvende at dette i seg selv slett ikke er verst – men samtidig brenner det altså, og når det brenner – i oss og i verden rundt oss – er sjelden det ålreite godt nok.



Skrevet av:
Kommentarer