Barks, Carl: Jeg, Donald Duck

TIL Å BLI I GODT HUMØR AV!

De gamle kjempebøkene med Disney-tegneserier ruver ennå i bokhyllene. De ruver faktisk så mye at verken jeg eller min medeier i bøkene, broren min, har plass til dem hjemme hos oss selv. Derfor står de fremdeles hjemme hos mamma og pappa.

Det tok noen julaftener og bursdager, men jeg tror vi har en komplett serie – fra Jeg, Onkel Skrue til senere, mindre essensielle utgivelser som Vi, Donald og Dolly. Noen av de en gang så kritthvite omslagene har fått et svakt gulskjær med årene, men alle bøkene er i god stand. Jeg var en forsiktig gutt som tok godt vare på tingene mine. Jeg var en som heller leste om spektakulære eventyr enn å oppsøke dem selv.

De overdimensjonerte bøkene var store nok til at en 9-åring kunne barrikadere seg bak dem, la seg oppsluke av dem. Bak den hvite bokveggen var det ingen grenser for hva jeg fikk være med på.

Så kan man da også slå opp på en hvilken som helst side i Jeg, Donald Duck og bli kastet rett inn i de mest fantastiske og absurde opptrinn.

På side 59, for eksempel, er Donald blitt maharaja av Bumpay. Den dårlige nyheten er at maharajaen av kompliserte politiske årsaker må veie over 60 kilo. I et desperat forsøk på å få Donald opp i vekt, prøver Ole, Dole og Doffen å fylle ham med vann fra en hageslange. Dessverre fyller de ham ved et uhell med gass i stedet, og Donald blir så lett at han må tjores fast når han skal veies.

På side 75 blir vår and jaget av en rasende bjørn. Ombord på et vikingskip. Langt, langt til havs. I full storm. Og når bjørnen slår hull i skroget, blir det virkelig dramatisk.

På side 155 er Donald plutselig blitt hersker over hele Nord-Amerika. Siden dette betyr at også luften tilhører ham, innfører han umiddelbart en skatt på pusting: Ti øre for å trekke pusten, femten for å sukke.

Hvem kan unngå å bli i godt humør av å lese slikt?

Men til tross for alle gode følelser disse bøkene vekker i meg, er det i ettertid vanskelig å overse svakhetene ved dem. Reproen er til tider grumsete. Fargeleggingen er grell og inkonsekvent. Maskintekstingen er rett og slett stygg. Verst er det nok likevel at sidene er brukket om for å tilpasses storformatet. Sidekomposisjonene er med det blitt fullstendig vandaliserte.

Og klassikeren over alle klassikere, «Egg-mysteriet», får vi i feil oversettelse. I den opprinnelige norske versjonen snakket den mystiske indianerstammen i Tåkedalen, de med firkant-eggene, nynorsk og sang «På Vossevangen, der vil eg bu». Her snakker de et langt mer prosaisk Andeby-språk (til forveksling likt bokmål), og synger «Jeg vil hjem! Kvakk!Kvakk! Til min kjære Andeby…»

Men dette er en voksen grinebiters innvendinger. Da jeg var ni, spilte disse tingene ingen rolle. Den gang var historiene i seg selv evig nok.

De beste Donald-historiene var laget av en tegner som het Carl Barks. Det lærte jeg av å lese de grundige forordene bøkene er utstyrt med. Hans serier var mer eventyrlige, vittigere og bedre tegnet enn noen av de andre. På bilde var Barks en smilende, middelaldrende amerikaner som satt ved tegnebordet sitt med tykk brilleinnfatning, vannkjemmet hår og slips. Selv har jeg aldri ønsket å gå på jobb med vannkjemmet hår og slips. Men ideen om at det å lage tegneserier kunne være et yrke, må likevel ha gjort inntrykk.

Jeg lager i hvert fall mine egne serier den dag i dag.