Barn i 100! Barndom 1905-2005

Mange veier til historien

2005 er et godt år for historieforskere, -formidlere og –konsumenter. Blant annet lanserer Aschehoug sin 460 siders Aschehougs Illustrerte Norgeshistorie som de selv mener passer ”for barn fra ti år”. Dagny Holms Barn i 100! omhandler hundreåret fra 1905 og fram til i dag. Boken er utgitt i samarbeid med Norsk Barnemuseum i Stavanger og Hundreårsmarkeringen Norge 2005. Dagny Holm har tidligere gitt ut finurlige fag- og faktabøker med humoristisk snert, blant annet Doboka (2001) og Snørr og tårer (2003). Emnet for årets bok inviterer kanskje ikke til like mye anekdotisk tull og tøys. Historie er et fag med vitenskapelig tyngde, kronologi, empiri og kausalitet og ikke en boltreplass for karnevalistisk kroppsåpningsmoro.

Tar man seg tid til å bla litt løst i boken og til å lese på baksiden før man begynner på en mer systematisk perm til perm-lesing – slik man kanskje kan anbefale å nærme seg alle typer tekster – , vil man forstå at rammen rundt boken er historien til personene i et familiealbum som bestemoren gir Ida til på tolvårsdagen selveste 7.juni 2005. Før selve innholdsfortegnelsen finner man også det slektstreet som blir utgangspunkt for bokens kapittelinndeling. 1905 og 2005 har fått egne kapitler, men fra 1910 til 1990 har hvert tiår fått sitt kapittel.

Barn i 100! er bygget opp etter et treleddet mønster. Synlig markert ved at det er skrevet på henholdsvis hvitt, lyseblått og avisgult papir. Kapitlene er organisert slik at først fortelles det en historie om en spesiell hendelse i den utvalgte slektningens liv. Det er konsekvent en historie fra personens barndom, i en alder mellom ni og fjorten år. Det første kapitlet handler om Idas oldefar Ole, som sammen med familien en dag i 1905 modig heiser det norske flagget i flaggstangen. Et bilde av denne hendelsen er også det først Ida ser når hun åpner familiealbumet helt til slutt i boken. Det er disse fiktive fortellingene Anders Kaardahl har illustrert. Alle de andre tekstelementene er billedmessig dekket med fotografier, gjengivelse av bokomslag, blader, glansbilder og liknende. Fortellingsgrepet og den personlige fortellingen gjør kanskje stoffet nært og hverdagslig, men er like fullt et av de vanligste og minst litterært utfordrende i fagskriving for barn.

Etter den personrelaterte fortellingen følger det så en kort tekst som peker ut mer merkelappliknende karakteristikker av det aktuelle tiåret. Noen steder er disse tekstene kanskje litt i knappeste laget. Norge 1920-1929 omtales med følgende ord:

I løpet av 1920-tallet ble det dårligere tider i Norge. Det ble vanskeligere å få jobb, både i byene og på landet. Mange bønder måtte selge gården sin fordi de skyldte penger og ikke greide å betale gjelden sin. Det var ikke lenger så vanlig å utvandre for å få seg arbeid, men fremdeles var det noen som dro.

Det absolutt mest interessante tekstelementet er kapitlenes tredje komponent. Denne er i hvert kapittel en tematisk orientert tekst som leser emnene diakront. Til alle emnetitlene er vedhenget ”… i hundre år” føyd til. Det er også i behandlingen av disse emnene Holm viser sine evner som formidler av fagstoff til barn. Alle emnene relateres til barnas stilling i samfunnet. Emnene Holm behandler er følgende: Arbeid og plikter, fattig og rik, Liv og død, helse og sykdom, lek, fra barn til voksen, ferie og fritid, liten og stor, gutter og jenter, skole og til slutt familien ”i hundre år”.

I disse tekstene benytter Holm seg av retoriske spørsmål for å oppnå kontakt med leseren. For eksempel spør hun innledningsvis i kapittelet ”Fra barn til voksne i hundre år”: ”Gleder du deg til å bli voksen?”. Et annet bærende grep i disse delene av boken er sammenlikningene mellom før og nå: ”For hundre år siden var man barn til man ble konfirmert, og så var man plutselig voksen.” Rarieteter og anekdoter er det også plass til her. Det er former som åpner for humor og egen refleksjon. ”[…] det norske damelandslaget i fotball har lenge vært blant verdens beste. Men fremdeles må jentene lure seg forbi gamle skihoppsjefer hvis de vil prøve seg i skiflyging!”

Det forbløffete, blide utropstegnet finner man også i bokens tittel. Sammen med den doble betydningen av utrykket ”i hundre/i 100” kan tittelen leses som et fokus på den kraft og framtidsoptimisme et barns barndom bør preges av. Holm får riktig nok fram at mye var tungt og vanskelig i Norge for både hundre og femti år siden, men formidler også barns trang til grenseoverskridelse og lek: ”Hvis en stakkars gutt forvillet seg inn i jenteskolegården, ble det et voldsomt leven – før læreren kom og kastet ham ut. Slik var det i mange byer til langt ut på 50-tallet.”

Helt til slutt har boken både kildefortegnelse og stikkordregister og framstår samlet sett som en kjekk og mangfoldig historiebok for unge lesere.