Barn ingen adgang

Melankoli, frykt og angst kan gjøre livet ukomfortabelt. Men det kan være nyttige personlighetstrekk når du vil snakke om de viktige tingene i livet.

Heller ikke denne julen vil barna i familien vår finne t-skjorter med Karl Ove Knausgård-trykk under juletreet. Ei heller Nietzsche-ryggsekker, Seneca-truser eller Charles Bukowski-termoser (selv om flere av disse kan være noe for ønskelisten til slitne pappaer). Så hvorfor har Knøttene nærmest en egen avdeling på barneavdelingen?

Stripeserien til Charles Schultz handler på overflaten om en gjeng barn i tidlig skolealder. Om du leter fra den første stripen i 1950 til den siste i 1999 vil du ikke se eller høre en eneste voksen. Selv når barna er på skolen og åpenbart har en dialog med læreren, er det ikke noen andre enn barna i rutene.*

Når ens indre barn er en dritt

Grunnen er at Knøttene ikke er en tegneserie om den magiske barndommen som er full av endeløse muligheter, slik vi kjenner den fra for eksempel Bill Wattersons Tommy & Tigern eller Will Henrys Oscar Erobreren. Knøttene er noe mørkere, noe mer jordnært. Serien minner meg om noe Maurice Sendak, forfatteren av Til huttetuenes land sa i et intervju: «People say, “Oh, Mr. Sendak. I wish I were in touch with my childhood self, like you!” As if it were all quaint and succulent, like Peter Pan. […] I say, “You ARE in touch, lady…You’re mean to your kids, you treat your husband like shit, you lie, you’re selfish…That IS your childhood self!”».

Knøttene handler ikke så mye om barn, som den handler om voksne som er i kontakt med alle de følelsene vi så sjelden vedkjenner oss. Sofies totale egomani; Hunden Sniffs fantasier uten rot i virkeligheten; Espen med sin sutteklut, både faktisk og spirituelt – hvilken annen litterær karakter kan gå fra å bruke en hel søndagsside på å sitere fra Jobs bok for deretter å sitte ute en hel Halloween-natt for å vente på Gresskargubben? Og ikke minst Baltus’ mindreverdighetskomplekser, som kombinert med en stå-på-vilje gjør at serien aldri blir virkelig bekmørk. Selv om den kommer nærme:

stripe-knottene

Ikke akkurat en tradisjonell punchlinje.

De viktige tingene i livet

Selv mente Schulz at depresjon var feil ord for det som feilte ham: «I would say «melancholy» would be a better term for myself. Perhaps «fearful». Perhaps «anxious». Although this may make life itself rather uncomfortable it is certainly a good and maybe even necessary trait for a cartoonist to have.» (Sitert i den briljante biografien Schultz and Peanuts av David Michaelis. (Harper Perennial, 2007))

Schultz brukte seg selv og den store helheten av det å være menneske i serien sin. Han hadde knapt noe valg. Som han sier et annet sted i Michaelis’ biografi:

«If you’re going to survive on a daily schedule you survive only by being able to draw on every experience and thought that you’ve ever had. That is, if you’re going to do anything with any meaning. Of course, you can grind out daily gags but I’m not interested in simply doing gags. I’m interested in doing a strip that says something and makes comment on the important things in life.»

Lisensieringens forbannelse

Den nye Knøttene-utgivelsen fra Gyldendal samler striper fra 1960 til 1969, det første av seriens to sterkeste tiår. Stripene er oversatt av Knut Nærum, som klokelig ikke har prøvd å modernisere referansene (men som dessverre føler seg forpliktet til å følge tidligere oversetteres navn på de ulike karakterene).

Boken er en så god introduksjon til serien som du kan finne, og den er en skatt å ha på norsk. Men selve omslaget går i fellen som Peanuts-trusene, -termosene -ryggsekkene og alle de andre lisensproduktene ofte gjør: Figurene er kanskje de samme, men innholdet, følelsene, alt som var så viktig for Schulz å få frem gjennom serien, er borte.

Forsiden er hjertevarm, problemfri, ren barndomsglede. Den virkelige klemmen, i en av stripene på innsiden av boken, er keitete, uavklart, en punchlinje. Knøttene var sjelden hjertevarm, men den var sann oftere enn noen annen stripeserie.

På nattbordet mitt akkurat nå ligger Knøttene og Seneca. Om du spurte meg hvilken av bøkene som best hjelper meg å forstå verden på slutten av en lang dag, ville jeg hatt vanskelig for å svare.

 

*) La meg bare legge til for de som er like store nerder som meg: Én gang, da Sofie deltok på en golfturnering i 1954, tegnet Schultz voksne tilskuere (eller bena deres). Han angret like etterpå, og gjorde det aldri igjen.

 

Kritikerne Walter Wehus og Guri Fjeldberg skriver månedlige kommentarer for Barnebokkritikk.

Dersom du har tips til problemstillinger vi bør ta opp til debatt, send en e-post til fjeldbergs101@gmail.com. Barnebokkritikk garanterer kildevern.



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.