Barnas Astrid

Den nye biografien for barn om Astrid Lindgren gir et varmt, levende og balansert portrett.

Barnebokforskeren Agnes-Margrethe Bjorvand, som tidligere har oversatt en lang rekke verk om og av Lindgren, er nå aktuell med en Lindgren-biografi for barn. I tillegg til årets nyoversettelse av Pippi, står Bjorvand også bak den nylig utkomne norske oversettelsen av Denne Dag, et liv – danske Jens Andersens kritikerroste og gripende biografi om Astrid Lindgren, den første nordiske på 40 år. Med Guri Fjeldbergs engasjerende biografi for ungdom fra 2010 og det nyeste tilskuddet i Lindgren-bibliografien har dermed alle aldersmålgrupper fått sin egen biografi. Ikke dermed sagt at de ikke kan leses med stort utbytte av flere.

Verdens beste forfatter

Astrid Lindgren er tydelig tilrettelagt for målgruppen forlaget oppgir, barn i alderen 7–10 år – ikke minst gjennom et enkelt språk, store skrifttyper og Lisa Aisatos forseggjorte illustrasjoner. Samtidig er det en rik og mangefasettert fortelling, fortalt i en kronologisk rekkefølge fra barndom til død. Hvert sideoppslag er illustrert og har en tematisk overskrift – der små historier knyttet til en aldersepoke i forfatterens liv, faktaopplysninger under overskriften «Vet du hva?» og sitater av Astrid Lindgren danner en tekstvev.

«Dette er ei bok om Astrid Lindgren – verdens beste forfatter» skriver Bjorvand på den første siden. Og legger betryggende subjektivt til: Det synes i hvert fall jeg. Selv om mange vil være enig, kan en slik smaksdom romme et vanskelig utgangspunkt for en biografiforfatter, og sågar for en forsker, med tanke på nødvendig distanse til det man skriver om. Bjorvand kan imidlertid sin balansekunst. Det bildet av Lindgren som dannes er helhetlig og autentisk, positivt, men ingen nærsynt idoldyrking.

Smålandsk idyll

Der danske Andersen har konsentrert seg om Astrids sene tenåringsår og voksenliv, er det i en biografi beregnet for barn ikke overraskende at det er satt av godt med plass til å skildre Astrid Lindgrens oppvekstår i Småland. Bjorvand har et blikk for detaljene der hennes arbeidsplass på Näs gård nok har hatt sitt å si. Formidlergleden smitter over på leseren, og hennes muntlige og til tider lett naive tone er varm og troverdig (selv om jeg kan styre min begeistring for bruk av ordet ’liksom’). Sammen med et usedvanlig vakkert billedfølge fortelles det små historier om blant annet de fire søsknenes lek og Astrids tette forhold til naturen. Det hele kan fremstå som en rendyrket idyll. Andre biografer har påpekt at moren til Astrid, Hanna, ikke var spesielt kjærlig, og at Astrid ble slått av sin mor, riktignok ved et enkelttilfelle. Kanskje har Bjorvand villet skåne sine yngre lesere fra denne episoden, samtidig skal et livslevnet være sannferdig. Lindgren mente selv man skulle fortelle barn om det som var vanskelig. I boken står det mye om den voksne Lindgrens motstand mot vold mot barn, og det kunne vært naturlig å inkludere dette. Det Bjorvand forteller om strenge arbeidskrav i barndommen, farlige leker og loffere på rømmen tilfører nødvendig balanse. Dessuten kommer det såre og litt opprørske i Lindgrens ungdomstid godt frem. 

Skyggesider

Bjorvand inkluderer også mørkere nyanser i Lindgrens seneste tenåringssår og voksne liv, og har åpenbart høstet av perspektivene i biografien Denne dag, et liv, der ensomheten er et sentralt omdreiningspunkt. Biografien for barn får også frem fine poeng som dualiteten i at «Astrid likte å være alene, men var redd for å bli ensom». Slik begge biografene påpeker, handler flere av bøkene til Astrid om ensomme gutter. Bjorvand nevner Lindgrens verk i flere relevante sammenhenger, slik som i kapitlet «Døden – døden – døden» der hun blant annet forteller om «det aller, aller verste» som var å miste sønnen Lasse i kreftsykdom.

Historien om Astrid Lindgrens «uekte» sønn, Lasse, ble kjent for en bred offentlighet med Margareta Strømstedts livskildring fra 1977, men er senere tilført nyanser og dybde, særskilt gjennom Kristina Lindströms svenske dokumentarfilm og Andersens biografi.

Bjorvand bruker også plass og formidler godt om den 18-årige Lindgren som blir gravid med sin nesten 50 år gamle sjef og må overlate det nyfødte barnet til en fostermor i Danmark. Jeg savner litt mer av sårheten i Lindgrens egne sitater i selve brødteksten, dessuten en spesielt gripende illustrasjon av henne med en nyfødt sønn i armene, som ble benyttet i promoteringen av boken. I stedet vises et illustrert skilt med påskriften Håpets allé, hvor det burde vært opplyst om at det var navnet på gaten der Villa Stevens lå, Lasses fosterhjem til han var tre år. Noe av inderligheten i morsfølelsen for sønnen finner likevel sin billedmessige gjenklang i en rørende illustrasjon av Astrid og oldebarnet Fredrik under overskriften «Familien er viktigst».

Imponerende utvalg

Der andre biografer for barn i hovedsak har fortalt om Lindgrens oppvekst , slik som Christina Bjørk i Astrids eventyr: før hun ble Astrid Lindgren (2007), inkluderer Bjorvand hele livsløpet. Med barnebokens begrensninger i omfang og muligheter for fordypning i det vide og det brede, er det et imponerende og relevant utvalg som er gjort, med tanke på det enorme kildetilfanget som finnes. De vesentligste aspektene i Astrids liv er inkludert, sett i forhold til tidligere livsskildringer. Leken, fantasien og barnets perspektiv er naturlig nok tilstede. På Näs kunne for eksempel «(…) Lasse løpe og leke og klatre akkurat sånn som Astrid hadde gjort da hun var barn». Velkjente historier om forfatteren som i voksen alder klatrer i trær og leker heks som lokker barn med sjokolade, er viet hver sin dobbeltside.

Det er et fint grep at noe av det som det ikke har blitt plass til og ikke er av største relevans for barn i målgruppen, er flyttet til tidslinjen med årstall bakerst i boken. Noen elementer som godt kunne vært belyst i en biografi for barn savnes likevel, slik som forfatterens deltagelse i det populære radioprogrammet 20 spørsmål og hennes inderlige brevveksling med tenåringen Sara Schwardt – der Lindgrens sympati med sårbare og ensomme barn kommer til uttrykk. Ved siden av hennes redaktørvirke, skulle jeg også gjerne sett et blikk på forretningskvinnen Lindgren – som hadde en egen nese for å selge og markedsføre egne bøker og å knytte riktige allianser. Suksessen kom ikke av seg selv. Når det er sagt, er dette en særdeles velkomponert og engasjerende fremstilling av den verdensberømte forfatterens liv.

En vakker helhet

De vakre bildene i boken utgjør en stor opplevelse i seg selv – og er en nødvendig dimensjon. De skaper både dynamikk og egne refleksjonsrom der stemningene i teksten trer klarere frem. Som oftest baserer illustrasjonene seg på fotografier fra Astrid Lindgrens liv, og Lisa Aisato har også benyttet en mer realistisk stil enn den mer karikerte hun er mest kjent for. De fargerike og følsomme bildene minner om hennes forfatterportrett av Håvard Tjora i Dagbladets Magasinet, og har enkelte likheter med formspråket i Svalene under isen ­– der drypp fra penselen og tilfeldigheter skaper vakre sansbare flater og et ekspressivt uttrykk. Bruk av vannfarger og akvarellteknikker dominerer, med den vare tegningen i bunn og den utflytende dråpen eller rundingen som særpreg. Det håndlagede og digitale er harmonisk forent, og det jeg antar er fotografert lerretstruktur, et av Asiatos varkemerker, bidrar til å gi taktile kvaliteter.

De fargesatte fortolkningene av svart-hvitt-bilder fra en annen tid gir en umiddelbar virkelighetsfornemmelse – også sammenstilt med Lindgrens sitater. Samtidig gir utflytende prikker i bildene en leken og følsom livaktighet, men også en distanse til det historiske det skal beskrive, med assosiasjoner til noe falmet og slitt: et gammelt foto, svunne minner eller søl på en linse. I dette spennet nærmest vibrerer flere av bokens bilder, slik som det av Barna på Näs sin «ikke-røre-gulvet»-lek, kjent fra Pippi – der jeg får lyst til å hoppe inn i bildet og delta, men innser at jeg ikke kan. Bildenes kraft skyldes også at Asiato er en stor kolorist.

Portrettlikheten med det fotografiske belegget varierer, men er oftest svært god. Boken inneholder flere usedvanlig vakre og levende illustrasjoner av Astrid Lindgren, og det er gøy å se hennes velkjente litterære figurer bli virkeliggjort på nytt med Aisatos talent for typetegning. I tegnede små miniatyrutgaver bryter figurene på artig vis opp rommet mellom fakta og fiksjon, slik som at Brødrene Løvehjerte faktisk sitter på graven på kirkegården der Astrid går tur. Hvis jeg skulle ha noe å utsette på tegningene, må det være at Pippi–karakteren fremstår i hele tre støpninger.

Vellykket biografi

Bjorvand og Aisato har sammen skapt en vakker og balansert biografi om Astrid Lindgren for barn – en bok som sikkert vil treffe målgruppen. Vi er også mangt et voksent barn som har Astrid Lindgrens verden levende boende i oss. Hennes liv er like engasjerende som hennes forfatterskap – tett forbundet som det er.