Barnas norske flora

Botanikk på huk

Når botanikeren skriver barneflora er han ikke populariserende, men inviterende. Så en ”barneflora” er noe annet enn en Flora for barn! Formatet kan lure oss til å tro at dette er en ordinær oppslagsbok.

Professor Leif Ryvarden (f. 1935) er botaniker, brageprisvinner, internasjonal ekspert på tropisk treboende sopp, og en aktiv forfatter, med minst én bok i året. Han er også regelmessig bidragsyter i Turistforeningens årbok. Foruten det akademiske forfatterskapet, tilhører Ryvardens bøker to grupper: Naturfaktabøker for barn, og populærvitenskap for voksne om norsk natur og naturområder. Her favner han fra Lofoten og Glomma til isbreer og rypa om vinteren.

Ryvarden har skrevet åtte bøker i serien Norsk naturleksikon for barn (Damm, 2000-2004). To er om blomster: Blomster fra strand og eng (2002) og Blomster i skog og mark (2002). Kollega Lars Helge Nilsen skrev med rette entusiastisk om den siste av disse for to år siden.

Disse to billedfaktabøkene i stort format er nå integrert i denne nye boka, og hver av dem utgjør ett av i alt seks hovedkapittel. Teksten er nesten i sin helhet gjenbrukt, både til den enkelte plante, og i innledningene til boka og de enkelte biotopene. Jeg synes gjenbruket er en grei løsning for å skape mer en komplett flora. De fleste små og store floraer som utgis i Norge er oversatt, så det å få en ny norsk flora er et hyggelig løft.

Naturleksikon-serien er i stort format, med 3-5 bilder pr. oppslag, ulike illustrasjonstyper og billedtekster. Barnas norske flora er i oktav-format, som andre biologiske populærhåndbøker, og gir slik inntrykk av å være en ordinær flora. Plantene er først samlet etter biotop i seks hovedkapittel, deretter etter familie. Sideuttegningen er enhetlig, med artsnavnet som overskrift, en jevn brødtekst og en tegning av planten. En faktaboks opplyser om størrelse, blomstringstid og familie. Hver plante har én side, i noen tilfeller to sider. Boka har register over norske navn. Det er ikke noe latinsk register, men forklaringer til en del vanlige ledd i de latinske plantenavnene. Innledningen forklarer greit om plantens deler, om livsløp og pollinering.

I alt presenteres bare 150 planter. Feilberg (Aschehoug, 1999) og Wischmann (NKS-forlaget, 2001) beskriver henholdsvis 800 og 850 planter. Sammen med mangelen på latinsk register blir det dermed tydelig at dette er en bok som faller mellom noen stoler. Den har håndbok-format, men ikke stort nok omfang til å være en håndbok.

For å vurdere denne boka, leste jeg den ved siden av en ”vanlig flora” (Møller / Christensen: Flora, Damm 2003) og en ”barneflora” (Foseid / Brakestad: Blomstene i grøftekanten, Landbruksforlaget 2002). Det ble tydelig for meg at dette er to helt forskjellige sjangre.

Den vanlige floraen har et beskrivende formål, og bruker et leksikalsk språk med korte, rasjonelle setninger, ofte med fagterminologi. Det finnes korte floraer for skolebruk. De er en forkortet versjon av det botaniske pensum, med enklere språk.

Det Ryvarden og Foseid gjør, er noe annet. De skriver kåserende om plantene, med vektlegging av kuriosa, om dyrs og menneskers forhold til planten, om bakgrunnen for plantenavnet og nevner gjerne lokalnavn.

Jeg tenker meg at dette betyr at barneflora-forfatterne forstår seg selv og sjangeren som en portal inn i botanikken. Barnefloraen skriver seg inn i posisjonen mellom det uvitende barnet, og den egentlige kunnskapen. De skriver inviterende og engasjerende for lesere som ennå ikke trenger å bruke en oppslagsbok, men som forhåpentligvis kan ble fascinert av emnet og siden oppsøke selv plantene, og andre bøker.

Ryvarden er en kompetent, dyktig formidler, og i sin sjanger er dette en utmerket bok, lett å lese, og behagelig å bla i. Men formatet – og bruken av ordet ”Flora” forvirrer meg.