Barnas store humorbok : vitser, gåter, historier, ordleker

Vitsene som speil for oss selv

Jørn Roeims utvalg av «beste vitser» bekrefter at vitser er en effektiv
innfallsvinkel for å lære seg språklig mangetydighet. Samtidig gir humorboka hans både direkte og indirekte viten om hva omgivelsene oppfatter som normer og normalitet.

Jørn Roeim er en av norsk bokbransjes aller mest maurflittige doldiser, og har siden 1987 begått 300 oversettelser, vitsesamlinger og annet. Det skulle være nok å nevne Grøsserne, Animorphs og Alle barna.. for å understreke at mannen har teft. Innimellom oversetter han også krim og håndbøker, og redigerer sitatantologier.

Han har i følge baksideteksten på denne boka utgitt 20 vitse- og sitatbøker, og i denne boka er «det beste av det beste samlet». Andre vil kanskje lure på om det er litt spekulativt å sende ut de samme vitsene én gang til, i ny innpakning. I et intervju med Aftenposten 12.3.2000 sier Roeim at vitsebøkene hans ikke bare er «sammenrasket», men at han «setter gåter, vitser og historier inn i en sammenheng” og at han ”[s]mugler litt lærdom om språkbruk inn bøkene».

Anmelde vitser
Som kritiker ønsker jeg å kikke på hvilket samfunns- og familiebilde vitsene presenterer. Hensikten er å se om boka for eksempel er støtende overfor minoriteter (politisk korrekt, med andre ord). I tillegg mener jeg at det er viktig å undersøke hvordan forfatteren har forholdt seg til den forkunnskap (og mangel på forkunnskap) som barnet har for å tolke og forstå vitsene.

Jeg har lenge tenkt at jeg burde ha anmeldt Den store vitseboka ’85 som er skrevet av Karstein Stene og Hjalmar «Hjallis» Andersen, illustrert av Inge Grødum og utgitt av tilsynelatende respektable Cappelen forlag. I tyve år har jeg tenkt at særlig rasismen i denne boka burde ha blitt kommentert. En av vitsene i denne boka går slik:

En norsk minister besøkte et land i Afrika, og ble forbauset da alle ministrene som møtte ham på flyplassen hadde gips og bandasjer på armer og bein. Har spurte om grunnen.

Jo, du skjønner, svarte verten, vi hadde regjeringsmøte i går

Ja?

Ja, og så brakk greina…

Her har altså hedersmennene Stene og Andersen servert en vits hvor poenget er at afrikanere har så mye til felles med aper at regjeringsmøter arrangeres sittende på ei grein.

Når jeg nå trekker fram dette, er det fordi denne vitsen understreker det åpenbare poenget at vitser formidler verdier. Vitser sier noe om hvem «vi» er og om hvem «de andre» er, de som vi kan gjøre narr av. Vitsene forteller også hva ved de andre vi kan tillate oss å le av. Kan vi le av kroppslige lyter? Etniske særtrekk? Samers eller innvandreres uttale av norsk? Hva som er morsomt, og hva vi kan tillate oss, avhenger selvsagt av sender-mottager-situasjonen, det vil si hvem som snakker, og hva avsenderen vet om mottageren. Derfor er kransekakevitsene temmelig tamme. Produsenten av en slik vits vet nemlig aldri hvem som leser vitsen, og i hvilken sammenheng, og må derfor velge bred, trygg humor. Motsatt er vitsene i bladet «Vi Menn» skrevet for ei temmelig smal målgruppe: de er sjåvinistiske, med en parodi av et kvinnesyn.

Vitsenes verdensbilde
I vitsenes verden lager konene fremdeles mat, og mennene liker den ikke. Også hos Roeim:

Eksempel 1:

Kona: Det var da fryktelig så dårlig mat de har på denne restauranten!

Mannen: Ja, og vi som skulle spise ute for å få litt forandring!

Eksempel 2:

Kona: Gjett hva vi skal ha til middag i dag, kjære!

Mannen: Sett det på bordet, så skal jeg gjøre et forsøk.

I vitsenes verden er det nok fremdeles også menn som er leger. Ellers hadde Roeim kanskje omskrevet den gamle gåta «Pasienten var legens sønn, men legen var ikke pasientens far. Hvem var legen?». Men rett skal være rett, dette er jo en grunnleggende logikk-gåte. På samme måte er det morsomt at noen synes at sangen er grusom, og at det er fælt å lytte til fele og trekkspill. I vitsenes verden er det fremdeles kannibaler, men de har blitt mer ernæringsbevisste: én kannibal spiser bare indianere fordi han trenger flere røde blodlegemer, mens andre kannibaler vraket en misjonær fordi han kom fra en storby, og dermed hadde for høyt blyinnhold i kroppen.

Men disse eksemplene er unntakene. Jevnt over over er dette en pyntelig og anstendig vitseverden hvor bønder og byfolk er dumme hver sin gang, og hvor både menn og kvinner kan være latterlige. Minoriteter og handikappede finnes nesten ikke, og slett ikke som offer for vittigheter.

Språk og erfaring
Det ligger i vitsens natur at det skal komme et overraskende poeng. Poenget innebærer et brudd med den forventede utviklingen. Det betyr nødvendigvis at noe må være normalt, og at vi ler når det u-normale skjer eller sies. (Mor og Lise er i dyrehagen, og Lise spør: Hvordan kommer elefantene til verden, mamma? Ikke prøv å innbille meg at de kommer med storken!)

En annen vitsesjanger gjelder språklige brudd med det forventede eller lek med språkets tvetydighet. (De som vinner i kappgang får selvfølgelig vandrepokaler i premie). Og selvsagt har en det moro med selve vitsesjangeren, hvor selve det uventede er poenget, slik det er med de 20 kelner-og-flue-vitsene.

Mens jeg leser denne boka, tenker jeg at det er i vitsenes verden at barnet tilegner seg både språklig mangetydighet og indirekte viten om hva omgivelsene oppfatter som normalitet. Riktignok må vitsene være basert på hva barnet vet og kan fra før. Her er noen eksempler på vitser som krever forkunnskap:

«Hva gjorde hyrdene etter at de hadde besøkt Jesusbarnet i stallen? Jeg tror de skyndte seg hjem for å pynte juletreet!»

«Har du vært i Louvre og sett Mona Lisa? Nei, når opptrer hun?»

«Hva heter grisenes yndlingsballett? Svinesjøen»

Derfor hender det noen steder at Roeim seifer og legger til en forklarende parentes slik at poenget blir tydelig for barnet: ”Hvilke bjørner spiser aldri honning? Store Bjørn og Lille Bjørn! (stjernebildene)”.

Bildene
Per Dybvigs bilder er overraskende flate. Det er ca ett bilde pr oppslag, mange av dem er av størrelse og utførelse av vignett-typen: små bilder med et enkelt motiv, en baker med bollekinn i halvfigur, en kanin i helfigur eller en katt i halvfigur. Flere av vignettene gjentas mange ganger. Bare sjelden skjer det noe på bildene, og selv da er det lite bevegelse i bildene: en mann som røyker røkelaks, eller en hund (med spade) som graver i hagen.

En vennlig guide
Som helhet er dette en renslig og godt tilpasset samling vitser, gåter og ordspill. Den kompleksiteten vitsene bygger på for å bli forstått som vitser, åpner for at barnet kan utvide sitt bilde av virkeligheten, særlig i slukeralderen 9–12 år. I dette bildet passer også «glupisene» inn, slike visdomsord som vi finner på russekortene. («Du kan godt være helt bortreist selv om du er hjemme»)

Til slutt i boka er det et 9-punkts kurs i vitsefortelling: («Skal du fortelle vitser i storesøsters konfirmasjon, kan du ta noen familievitser og late som om de har skjedd i din egen familie»). Disse avslutningssidene er med på å understreke mine tanker etter gjennomlesingen: vitseferdigheter er en viktig del av sosialiseringen.