Barndommens plommetrær

Det startet med at han spiste en plommestein som begynte å vokse inni magen hans og som etter hvert tøt ut gjennom munnen på ham, små grønne skudd som slynget seg rundt ørene hans, kveilet seg rundt møblene i stua og etterhvert ut av vinduene på huset der han bodde. Det rare er at han ikke var redd i det hele tatt, han satt bare og syntes det var helt ok etter hvert som plommejungelen vokste ut av ham. Jeg tror han lo litt, han smilte i hvert fall forundret, han så opp på foreldrene sine som smilte kjærlig tilbake, det var ikke noe vold involvert, ikke noe frykt, det var veldig harmonisk.

Jeg husker at plomma han spiste var blå, men det var ingen plommer på treet som vokste ut av ham, det var bare masse grønne blader. Og han ble sittende inne på kjøkkenet mens plommetreet vokste ut av munnen på ham. Han slo ikke rot, men han kunne ikke bevege seg heller, kvistene og grenene hadde allerede satt seg fast overalt og så vidt jeg husker syntes han det var helt greit. Hvordan det gikk til slutt husker jeg ikke, jeg regner med at noen kom med en hagesaks og redda ham ut derfra.

Da jeg skulle skrive dette søkte jeg på nettet etter plommetreet og barnebok og fant ut at den var skrevet av Hans Sande og utgitt på Gyldendal i 1984. På første side sitter det en gutt og spiser blå plommer. Og på neste side begynner det å vokse grønne skudd ut av munnen hans. Men jeg kjenner ikke igjen bildene, jeg husker helt andre farger. Og så er det dette med årstallet – i 1984 var jeg 10 år og sannsynligvis ute og syklet – boka jeg husker, leste jeg da jeg var fire.

Så kanskje Hans Sande har rappa konseptet fra en annen og eldre barnebok, som jeg av en eller annen grunn hadde liggende som fireåring.  Jeg husker til og med hvor den lå – i bokhylla ved siden av tv-en i et hus jeg hadde flyttet fra i 1984. Eller kanskje jeg  har kommet over  boka hans senere, kanskje på en sommerdag da jeg kjedet meg ute på en terrasse, bladd igjennom den ganske kjapt og uten å vite det begynt å fabrikkere en annen bok, den boka jeg husker så godt.

Jeg tror til og med nå at jeg husker at gutten fikk plomma i munnen sin.  At moren hans ga han plomma. Ja – boka het Plommen i munnen. Jeg husker det nå.

Og best som jeg satt her og tenkte at jeg skrev et klokt lite essay om erindringens troløshet og  fantasiens retroaktive kraft  eller noe, så dukket den opp. Plommen i munnen av Ivor Cutler, gjendiktet av André Bjerke. Illustrert av Helen Oxenbury. Originaltittel: Meal One. Utgitt på norsk i 1973. Jeg er home free her.

Men det er et problem. Plommetreet vokser ikke ut av guttens munn. Han bare våkner opp om morgenen med en plomme i munnen, spiser plomma og begraver steinen under gulvplankene sammen med moren sin. Så begynner treet å vokse derfra og det blir bare kaos, og gutten og moren hans holder på å le seg i hjel. Det er en veldig vakker bok.

William Carlos Williams skrev også om plommer. Om plommene i kjøleskapet som noen har spist opp fordi de var så søte og deilige og kalde.  En sommerdag for ca. 20 år siden skulle engelskklassen min finne ut hvem denne noen var – hvem det er som spiste opp plommene, og hvem som hadde lagt dem i kjøleskapet først.  ”Jeg tror de er mor og sønn” hvisket kjæresten min, og jeg smilte litt sjenert for å unnskylde at jeg var så klok.

Men faen heller, det er klart de kan ha vært mor og sønn. De kan ha vært gutten og moren fra Plommen i munnen. Moren som legger plommer i munnen til gutten når han sover, og gutten som står opp midt på natta og spiser opp alle plommene som hun har lagt i kjøleskapet, og så planter de alle steinene under senga morgenen etter. Uansett – verken moren eller gutten ble til trær. Noe må jeg ha funnet opp allikevel.  Jeg har nok rota det til litt.

Utenfor den terrassen jeg snakket om, der jeg kanskje en gang satt og kjedet meg og leste, vokste det forresten et lite plommetre. Det var broren min sitt tre. Gule plommer.  Selv hadde jeg en solbærbusk. Og noen ganger tenkte jeg at jeg hadde en bestefarklokke inni meg. Men den har strengt tatt ingenting med dette her å gjøre.

Plommen i munnen av Ivor Cutler og Helen Oxenbury kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket. Det kan også Plommetreet av Hans Sande og Olav Hagen.

Jon Refsdal Moe er teatersjef ved Black Box Teater i Oslo. Han sender stafetten videre til Torstein Johnsrud, konservator og avdelingsleder ved Gamvik museum.