Barndommens redning

I årene frem mot skolestart var jeg mye plaget med sykdom og måtte ofte stå inne og se kameratene mine boltre seg utenfor. Men én person forsto meg, og han satte også ord på det jeg opplevde:

Lillebror synes det er så trist
fryktelig trist,
sikkert og visst,
alle de andre har gått avsted,
og uten at han fikk bli med!

Her var det full identifikasjon! Alf Prøysen ikke bare forsto meg, han var også klar med de trøstende ordene. For hvem var det som helt kunne slippe skjenn når de andre kom hjem og kanskje hadde foretatt seg ting som foreldrene ikke så på med blide øyne? Jo, det var «bare Lillebror og bare, bare han».

Ikke var det bare enkelt å ha en storebror som var fire og et halvt år eldre, heller. Han kunne, som Pelle i sangen, lage seg «et hus av bar inni et snar». Unntaksvis kunne pjokken få slippe inn, men hvem var da den eneste som kunne stå oppreist inne i det skjøre byggverket? Jo, det var bare osv. Dette sang jeg, mens snått og tårer rant, lenge før jeg kunne snakke reint.

At den beskjedne boken med tolv viser, enkelt illustrert av Øystein Jørgensen, ble en nasjonal bestselger i utgivelsesåret, ble min lykke. For i vårt langt fra overmøblerte hjem sto ikke bøkene i kø, men oppmerksomheten Lillebrors viser fikk, overbeviste nok mine foreldre om at dette kunne være noe å lese og synge for familiens sist ankomne.

Flere av visene var året før blitt spilt inn på plate, men platespiller hadde vi ikke. Radio, derimot, hadde vi, og Ønskekonserten fantes.

Etter hvert fikk jeg også øynene opp for de andre visene i boken, ikke minst «Blåbærturen», med sin innforståtte innsikt i barnesinnet. Da de fem som er ute og plukker blåbær, plutselig hører en skremmende lyd og først tror det er en bjørn, kommer den forløsende replikken som så nydelig blander visshet og engstelse: «I hvert fall er det sikkert at det kanskje er ei ku.»

Jeg tror nok boken etter hvert ble lest og sunget i fillebiter. Og da jeg som godt voksen etter flere års leting omsider fant et vakkert eksemplar i et antikvariat på Sørlandet, måtte jeg be min kone pakke den fint inn og legge den under juletreet. Fra n’Alf til Jan Harald. Da kvelden kom, pakket jeg den andaktsfullt opp, så måtte kone og voksne barn finne seg i å høre meg, med klump i halsen, synge meg gjennom samtlige vers av tittelsangen.

Gråstuedikter, griskokk og hva du eller må ha vært, Alf Prøysen: Du har som få andre diktere sett og forstått barnesinnet, slik du konsekvent så omgivelsene i et nedenfraperspektiv. Takk skal du ha!

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Jan H. Landro er journalist og forfatter. Pensjonert kulturredaktør fra Bergens Tidende og med utgivelser av bl.a. en biografi og flere bøker om litterære emner. Han sender stafettpinnen videre til forfatter Tor Åge Bringsværd.