Barndommens verden – i en bygård

Marit Larsen er mest kjent som musiker, og vant blant annet Spellemannsprisen for årets kvinnelige artist i 2006. Hun er nå bosatt i New York. Der Agnes bor er hennes debut som forfatter. Jenny Løvlie er en norsk illustratør som bor og arbeider i Cardiff, England. Tidligere i år vant hun Waterstones Children’s Book Prize for illustrasjonene i barneboken The Girls.

En ny jente flytter inn i bygården

Der Agnes bor handler om Agnes på fem år som bor i en leilighet i en stor by. Som det eneste barnet i bygården, har hun skapt seg sin unike, lille verden – som både er trygg og spennende. Hun har full oversikt over de voksne som bor i de ulike leilighetene. Den travle moren hennes er nesten aldri hjemme. Men Agnes fyller alenetiden med å leke med katten, mate fugler fra vinduet, spionere på leieboerne og besøke en snill gammel dame. Dessuten har hun en lekeplass med huske og sølepytt. En dag flytter en ny jente som heter Anna inn i bygården. Agnes putter en vennlig invitasjon gjennom brevsprekken på Annas dør. Dessverre kommer lappen bort, men det vet ikke Agnes, og fantasien og grublingen tar overhånd: Vil ikke Anna være venner med henne? Kommer Anna til å overta Agnes sin rolle i bygården? Men så en dag treffer de to jentene hverandre og blir venner umiddelbart. Da åpner en ny verden seg.

Barnets evne til å regissere

«Hun vet hvem som er ute inne, og hvem som aldri går ut. Hun vet hvordan det er å være det eneste barnet i et hus fullt av voksne som har dårlig tid.» Teksten er skrevet fra Agnes sitt perspektiv. Ut fra bildene forstår vi at hun deler leilighet med sin travle mor, som vi bare ser et par ganger løpe hastende ut av huset.

Illustrasjonene vitner om at de sannsynligvis befinner seg i Brooklyn, der forfatteren selv bor. Hvis man ser på historien med et «ansvarlig» voksenblikk, så er egentlig femårige Agnes utsatt for omsorgssvikt. Hun er alene hjemme hele dagen. Men som leser ser jeg ikke akkurat noen grunn til at barnevernet bør gripe inn. Jeg blir bare fascinert av livet til dette selvstendige, kloke barnet. Først etterpå, når jeg skal ta fatt på anmeldelsen, begynner jeg å fundere på om Agnes sin fantastiske verden egentlig langt på vei er et resultat av overlevelsestaktikk. At hun har gjort det beste ut av en vanskelig situasjon. På en måte er dette en litt trist erkjennelse. Samtidig trollbindes jeg av å tenke på hvor utrolig denne tilpasningsevnen hos oss mennesker er.

Boken setter dermed søkelyset på barnets evne til å regissere sin egen verden. Barndommen kan og bør få være litt magisk – uansett hvor du bor, og hvordan du har det. Det interessante er også at Agnes ikke føler seg ensom i starten av fortellingen. Det er først når Anna dukker opp, at en slags eksistensiell angst oppstår. Idet en mulig venn dukker opp, begynner hun også å lengte etter en. Hun oppdager ensomheten, og hun erkjenner i det samme at hun ikke er fullt så unik som hun kanskje hadde tenkt. Inntil nå har hun vært alene – men allikevel enerådende – i sitt lille univers. Når disse nye tankene tar bolig i henne, blir med ett hennes gamle liv litt meningsløst.

Agnes blir heldigvis venn med Anna. De to er visst litt like hverandre også. I teksten beskrives dette ganske vakkert, idet de to jentene ser på lua og genseren til hverandre: «Det så ut som de kunne være strikket av samme garnnøste».

Eventyrlig illustrasjonskunst

Illustrasjonene er lune og rikt eventyrlige, uttrykket er gjenkjennelig og naivistisk. Kompleksiteten vitner om at det nok ligger et stort stykke arbeid bak dette. Løvlie plasserer leseren umiddelbart inn i en god, barnemagisk stemning; hun har tatt teksten innover seg og i tillegg bidratt med en hel rekke små og finurlige detaljer. Farger, teknikk, utførelse – alt stemmer. Man kan rett og slett risikere å bli lykkelig av å bla seg gjennom boken.

Magi versus realisme

Jeg har en liten innvending angående slutten av fortellingen. Når de to jentene endelig møtes i trappa, har Anna hånden full av klinkekuler. I teksten står det at hun «passer på hele verdensrommet i håndflaten». På neste side er jentene over i en fullstendig fantasiverden med svevende klinkekuler, og trappeoppgangen har omformet seg til et hav og et verdensrom – før en stige tar dem opp til en hemmelig terrasse på bygårdens tak.

I dette lille øyeblikket før de kommer opp på terrassen, syns jeg teksten tipper over til å bli en anelse for pompøs. For jeg har gjennomgående satt pris på den akkurat passe blandingen av fantasi og realitet – at vi får se den konkrete verdenen med et barns blikk. Som når Agnes så treffende beskriver en sølepytt som perfekt, og dermed drar leserne ut av hverdagen, men ikke helt ut. Jeg har tenkt at akkurat dette er bokens styrke. Derfor er det ikke nødvendig å foreta en fullstendig overgang til fantasien, eller pynte på språket. Samtidig kan jeg forstå forfatterens grep: Det er jo et bilde på at en ny verden åpner seg når de to blir venner.

Boken holder høy kvalitet, og jeg gleder meg til en eventuell ny bok fra disse kunstnerne. Er du en voksen og vil bli et barn igjen, så les boken. Aller helst bør du lese den for et barn.