Tittel: Vi kommer snart hjem igjen
Tekst: Jessica Bab Bonde
Illustratør: Peter Bergting
Oversetter: Øyvind Lysebo Ekelund
Forlag: Spartacus
Årstall: 2022
Antall sider: 100

Barndomsminner fra Holocaust

Seks personer forteller om gruoppvekkende barndomsopplevelser under krigen i tegneserie-format. Illustratørens bruk av farger forsterker den mørke underklangen til det som blir kalt «sivilisasjonens nullpunkt».

Det hender at en bokanmelder spør seg selv om det noen gang vil bli nok bøker om krigen. Et tema som har fått mye oppmerksomhet de siste årene er behandlingen av norske jøder. Kontroversene rundt Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? er et eksempel på at temaet opprører og engasjerer folk den dag i dag, og er noe vi fortsatt ikke har gjort oss ferdige med.

Svensk prisvinner

Sverige var som kjent nøytralt under krigen og tok imot flyktninger, blant annet fra Norge. Etter krigen tok Sverige imot flyktninger fra hele Europa, og noen av dem var jødiske barn fra ulike konsentrasjonsleirer. I Vi kommer snart hjem igjen forteller seks personer som ble hentet til Sverige om sine barndomsopplevelser. Alle har bodd mesteparten av sitt voksne liv i vårt naboland. Boken vant den høythengende August-prisen i 2018.

Boken er delt opp i seks kapitler, som innledes med navnet til den som er kapittelets jeg-forteller. Den avsluttes med en tidslinje over sentrale hendelser i andre verdenskrig med vekt på det som angikk jøder. De selvbiografiske tekstene er delt opp i små bokser som er plassert inne i selve illustrasjonene, slik som i tegneserier. Men i motsetning til vanlige tegneserier blir ikke selve historien dramatisert i form av scener med dialogiske «snakkebobler». Tekstboksene fremstår snarere som biter av en helhetlig, selvbiografisk fortelling med klar utvikling og struktur, som ville fungert også uten illustrasjoner.

Illustrasjonene blir ofte tablå-lignende visualiseringer av det som står i tekstboksene, hvor illustratør Peter Bergting fremfor alt har brukt fargeelementer til å forsterke det mørke innholdet. Bokens estetiske og visuelle uttrykk gir utvilsomt disse barndomsminnene ekstra kraft og tyngde.

image003-livia

Brennmerket som jøde

Hver historie innledes med en kort beskrivelse av hvordan personene hadde det som barn før andre verdenskrig brøt løs for alvor. De fleste vi møter ble født et sted i Øst-Europa, som Polen og Ungarn, og de aller fleste hadde foreldre som drev en eller annen form for butikk. Interessant nok skildrer alle sammen hvordan det skjer et brudd med «hverdagen» før krigen tar til. Nærmere bestemt forteller de om hvordan familiens jødiske identitet går fra å være betydningsløs til å plutselig bli ladet med mening.

Livia som vokste opp i Transylvania forteller det slik: «Det var da jeg begynte på skolen at jeg for første gang ble trakassert for at jeg var jødinne.» Susanne fra Ungarn har en lignende beretning: «Vi hadde en morsmålslærerinne som hatet oss fordi vi var jøder. Hun bestemte at vi skulle skrive stil på lørdager. For meg gikk det fint siden vi ikke var religiøse og ikke feiret sabbat, den jødiske hviledagen».

De seks kapitlene får godt frem hvordan det samme mønsteret gjentar seg i ulike land. Å bli tildelt en jødisk identitet er som å bli brennmerket nærmest ut av det blå. Peter Bergting forsterker den assosiative forbindelsen mellom ordet «jøde» og «brennmerke» i sine illustrasjoner: De aller fleste illustrasjonene er dominert av en gråblå fargetone. Fargen brukes ofte som bakgrunn, men også på klær, bygninger, gjenstander og mennesker. Jødene er tegnet nøyaktig som alle andre, bortsett fra at de har fått jødestjerner på jakkene sine. Fra disse grå og mørke boksidene lyser de gule jødestjernene som visuelle «brennmerker».

image001-toget

De gråblå fargetonene minner om bly fra kuler, men også om fargen på tyske uniformer. Fargen skaper en askegrå verden med få nyanser og tegn på liv som kan minne om en konsentrasjonsleir.

Noen av jeg-fortellerne beskriver hvordan den jødiske identiteten leder til tvangsflytting av familien til gettoer som i den polske byen Lodz, og deretter videre i konsentrasjonsleirer. Andre forteller om andre typer internering. Alle forteller detaljert om togturen til leirene, og hva de så og opplevde like etter ankomsten. For eksempel at håret ble barbert av, og at de ble fratatt eiendeler. De forteller alle om frykt og redsel for å miste foreldre av syne.

Det de husker best fra livet i de ulike leirene er maten de fikk, eller snarere ikke fikk. Vi kommer snart hjem igjen formidler minner fra barn som har blitt sultet på umenneskelig vis, og det er oppskakende å lese. Hvert kapittel avsluttes med en kort tekst som forteller hvordan det har gått med personene som voksne. Flere av dem har brukt livet til å formidle sine barndomsopplevelser i et håp om å unngå at historien gjentar seg.

image004-auschwitz

Åpner for vanskelige samtaler

På bokens bakside står det: «Vi kommer snart hjem igjen er en bok for unge lesere som åpner for samtaler om vanskelige temaer: om krig, flukt, antisemittisme og fremmedfrykt». Jeg er usikker på om Holocaust kan sammenlignes med noe som helst som foregår i våre dager. Boken får godt frem at utryddelsen av jødene fulgte en klar plan, og systematikken bak drapene fremstår som en motsetning til det kaoset som man ellers forbinder med krig.

Den vanskelige samtalen som boken faktisk inviterer til, er om hvordan vi i Norge behandlet jødene sammenlignet med Sverige og Danmark. Forfatterne skriver at i Danmark reddet de fleste jødene livet ved å flykte til Sverige. De sier ingenting om hvordan det gikk med norske jøder. Kanskje for å skåne unge lesere fra kjensgjerninger? Uansett er det et faktum at 532 jøder ble sendt med skipet Donau fra Norge til Tyskland den 26. november 1942. Fra denne transporten var det kun ni som overlevde krigen.

Vi kommer snart hjem igjen skildrer hvor galt det kan gå når respekt for menneskets egenverdi forsvinner, og hvordan barn blir rammet av voksnes grusomheter hinsides vår fatteevne.

 

image009-bergen-belsen-hjem

 



Kommentarer