Tittel: Miljøgifter i Arktis
Tekst: Kirsti Blom og Geir Wing Gabrielsen
Forlag: Solum Bokvennen
Årstall: 2022
Antall sider: 70

Barnebok eller brosjyre?

Miljøgifter i Arktis tar opp et emne som gir boken en soleklar plass på et skolebibliotek. Den handler om en miljøkamp som nytter. Men sjangeren er uklar.

Læren om det økologiske kretsløp er en av skoletidens største øyeåpnere. Tenk at alt henger sammen, at tungmetaller hoper seg opp hos de dyrene som er øverst i næringskjeden. Og når miljøgiftene kommer fra menneskelig aktivitet, så har vi ikke bare skyld, men også en mulighet til å handle. Boken Miljøgifter i Arktis viser at denne delen av miljøkampen ikke er preget av avmakt, men at det nytter å kjempe, og forfatterne Kirsti Blom og Geir Wing Gabrielsen har mye å lære bort.

Ringsel - selunge

Foto: Geir Wing Gabrielsen, Norsk Polarinstitutt

Fra Thailand til Svalbard

Miljøgifter siver ut i hav og vind fra menneskelig aktivitet, og da er det åpen vei til Svalbard hvor Norsk Polarinstitutt måler og forsker. Det er heldigvis et verdensomspennende forbud mot å sprøyte med DDT, men hvis det blir gitt unntak i kampen mot malaria i India og Thailand, så finner giften likevel veien til Svalbard. Måleresultatene på Svalbard blir sendt til noe som heter Stockholmkonvensjonen, og hvis resultatene er ille nok, blir stadig nye stoffer satt på en forbudsliste. DDT ble forbudt i norske hager allerede i 1972, og inngikk i Stockholmkonvensjonen i 2004. Etter den tid har verdiene gått noe ned, så det hjelper, men DDT svekker fortsatt eggeskallene til ismåkene, og bestanden synker drastisk.

På denne måten går boken gjennom ulike grupper med giftstoffer. Vi lærer om virkningene og hvilke dyr som blir hardest rammet. Det gamle isolasjonsmaterialet PCB lagrer seg i fettet, og går til hjernevevet når fettet minker. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan polarmåkene får hjernetåke og blir ute av stand til å passe ungene sine. Like uvitende er urfolkene i nord når de spiser hvalspekk og får i seg mer kvikksølv enn de som bor der denne giften gasser ut, nær kullkraftverkene.

Ismåke reir voksne fugler og en unge

Foto: Hallvard Strøm / Norsk Polarinstitutt

Smarte miljøgifter

Miljøgiftene er opprinnelige smarte ideer for oss mennesker. Et godt eksempel er bromerte flammehemmere, stoffer som hindrer klærne våre i å ta fyr. Ingen tenkte på at stoffene ville havne helt nord i Arktis, og gjøre hvalrossen steril. Det samme gjelder de såkalte siloksanene, stoffer som gjør hudkremen myk, men som blir tatt opp av små bunndyr, og siden ødelegger formeringsevnen for fisk og andre dyr.

Boka er organisert etter de ulike giftgruppene, og samtidig lærer vi om de dyrene som blir hardest rammet. Forfatterne har tydeligvis en idé om at denne strukturen gir best oversikt, men klarer ikke helt å holde seg til sin egen plan. Hvert kapittel blir avsluttet med en faktaside om de ulike giftgruppene, og det er litt irriterende at ikke listene følger det samme mønsteret. På én liste kan det stå om bivirkninger og hvilke dyr som lider, men på neste liste er det andre punkter som gjelder. I boken skal vi også lære om hvordan forskerne jobber når de fanger inn dyr og fugler til sine undersøkelser. Dette stoffet er spennende, men blir fortalt i små narrativer som plutselig dukker opp i en ellers faktamettet tekst. Det samme gjelder de følelsesladete avsnittene om dyr som lider. Sjangeren er dermed litt uklar, og det burde vi kanskje gjettet, allerede på forsiden.

Hvalross på Hotellneset

Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt

En merkelig undertittel

Miljøgifter i Arktis har sin undertittel godt synlig på forsiden, og den lyder «En sakprosabok for barn». Javel? Dette er vel en setning som hører hjemme i en søknad til Kulturrådet? Bør det ikke fremgå av forsiden, av designvalg, av foto og illustrasjoner, og ikke minst av innhold og språk at dette er en faktabok for barn? Svaret er dessverre at sjangeren ikke er så opplagt. Noen steder setter forfatterne seg på kne, forenkler og forklarer for barn, men mesteparten av teksten kunne stått uforandret i en vanlig informasjonsbrosjyre. Det samme gjelder illustrasjonene, stort sett fotografier, som bare sjelden er gode blikkfang, men ellers kan kle et leksikon, eller en brosjyre. En skjematisk tegning viser et kart, en annen viser isbjørnens næringskjede, som i en powerpoint-forelesning. Til slutt er det bare de harde permene som skiller denne påståtte barneboken fra en brosjyre for Norsk Polarinstitutt, som også har sponset boken.

Heldigvis kan barn lese brosjyrer. Miljøgifter i Arktis er ikke tungt lesestoff, med ti linjer på hver side og mange bilder. Men det er mye godt fortellerstoff som går tapt når forfatterne ikke tar et mer tydelig sjangervalg. Det unike stoffet i denne boken, det du ikke finner ved å lete på internett, er fortellingen om forskerne. På fem steder i boken rykker de ut, for å fange dyr og fugler. Spennende fortellinger begynner, men er over etter få linjer. Så må leseren skifte modus for å pugge vanskelige giftnavn.

Utsettingstokt med R/V Lance rundt Svalbard 01.07 - 12.07.2011

Foto: Ann Kristin Balto, Norsk Polarinstitutt

På fuglejakt med fiskestang

Det er likevel de innskutte fortellingene som viser bokens potensiale, og den beste handler om prøvetaking av isbjørn, om forskere som reiser med helikopter på jobb. Når vi leser om hvordan isbjørnungene reagerer, kan vi nesten glemme at vi leser en brosjyre. Barn har evnen til å lese slike fortellinger fullt ut, omgivelsene er eksotiske, og forskerne er helter i en kamp som unge lesere selv er engasjert i.

Hvis forfatterne mener alvor med å skrive for barn, kan de besvare mange spørsmål med mer utbygde fortellinger. De skriver om en forsker som bytter ut polarmåkens egg med et narreegg, men vi forstår ikke helt poenget med dette trikset. En annen forsker går på jakt etter ismåker med fiskestang, han bruker vel ikke sluk? Slike spørsmål ville vi gjerne hatt svar på, men svarene har ikke boken plass til.

 



Skrevet av:

Kommentarer