Barnebokskatten I
Nynorsk dikting for barn gjennom 120 år. Prosa
310 sider
Det norske samlaget 2003

Barnebokskatten II
Nynorsk dikting for barn gjennom 120 år. Prosa
318 sider
Det norske samlaget 2003

Barnebokskatten III
Nynorsk dikting for barn gjennom 120 år. Dikt og billedbøker
326 sider
Det norske samlaget, 2003

Barnebokskatten I – III

Con amore!

Det er mye solid kjærlighet i Det norske samlagets bemerkelsesverdige utgivelse Barnebokskatten. Det er kjærlighet til det nynorske språket, til den nynorske litterære tradisjonen og ikke minst kjærlighet til barneboka. Men så er da også verket redigert av Guri Vesaas, som de siste tiår har betydd mer enn noen annen for den nynorske barnelitteraturen gjennom sin redaktørjobb i Samlaget.

Barnebokskatten er noe helt annet enn for eksempel det gamle Mitt SkattkammerBarnas Beste eller andre lignende antologier som har samlet likt og ulikt av norsk og utenlandsk barnelitteatur og -kultur mellom to permer. I slike flerbindsverk vil utvalget være noe tilfeldig, skiftende med skiftende konjunkturer og i sterk grad preget av en redaksjonell smak og behag. De har vært utformet med tanke på å romme flest mulig favoritter og kunne brukes nær sagt alle dager ved høytlesningsstunden ved sengekanten. Og de forteller ofte mer om forestillingene om barndommen og barnekulturen i sin tid, enn om den barnelitterære tradisjonen. Barnebokskatten har en annen og mye større ambisjon. Den konsentrerer seg helt om det nynorske og fullstendig om tekster som er signert av anerkjente forfattere. Rim og regler og tradisjonsstoff som eventyr og sanger faller utenfor. Antologien har som åpenbart siktemål å dokumenter og gjøre tilgjengelig for nye lesere og nye generasjoner det aller beste i den nynorske barneboktradisjonen. Som bestrebelse på konservering og revitalisering er Barnebokskatten ganske akademisk i sine forord og ganske nøktern i sin utforming. Verket retter seg primært mot voksne formidlere av den barnelitterære tradisjonen.

En skal ha bedre oversikt enn jeg har over hele det store tekstmaterialet som ligger til grunn for utvalget, for å kunne vurdere og diskutere selve utvalget som er gjort. Bare omfanget av Barnebokskatten bør borge for at det aller meste av det som bør være med, er kommet med. Trolig vil det mest kontroversielle være det utvalget som er gjort blant den nyeste litteraturen særlig i bind II som omfatter barnelitterær prosa siden 1970 og bind III som omfatter dikt – de aller fleste fra de siste 25 år – og nyere billedbøker. Det uomgjengelige ved et slikt verk som dette er selvsagt at det er umulig å foreta en dokumentasjon av den nynorske barnelitterære kanon, uten samtidig å foreta et utvalg som også er skaper den nynorske barnelitterære kanon. Et tog er gått for dem som ikke kom med. Mange av de eldre tekstene som nå presenteres på denne måten – eller som ble utelatt – er ikke lenger allment tilgjengelige, og verket vil bli brukt som en autoritativ referanse og kilde til eldre norsk barnelitteratur på nynorsk i mange år fremover.

Utformingen av verket avspeiler hensikten. Med en rikholdig tradisjon å øse av og «bare» litt under 1000 sider til rådighet, har en valgt å ordne materialet kronologisk. En har også sortert prosa og dikt og billedbøker hver for seg. For å få plass til mest mulig har en satt teksten med relativ liten punktstørrelse og begrenset antallet illustrasjoner. De illustrasjonene som er valgt ser ut til å være av de mest anerkjente tegnerne og illustratørene. De fleste tekstene er utdrag av større arbeider, men det er lagt vekt på å ta med hele fortellinger og hele kapitler. Skatten inneholder derfor relativt mye tekst av hver enkelt av de til sammen 64 forfatterne som er tatt med. I det tredje bindet, som foruten – et bemerkelsesmessig stort utvalg – dikt omfatter billedbøker, har en valgt å begrense antallet verk for å kunne ta med seks hele billedbøker. Det formidlende aspektet ved verket skinner gjennom i ordforklaringene som gjør særlig de eldre tekstene mer tilgjengelige.

Fordelen med den kronologiske og sjangermessige sorteringen av stoffet er at de lange linjene – både endringene og kontinuiteten – i den litterære tradisjonen blir så tydelige på denne måten. Fra den eldste prosateksten, som er et utdrag av Reisa til verdsens ende av Hallvard Bergh fra 1889, til den nyeste som er et utdrag av Biblioteket på do av Arnt Bikedal fra 2002, eller den nyeste billedboka – Oddmund Hagen og Akin Düzkins Over jordet fra 1998, eller fra det eldste diktet som er Vinjes «Leitande etter Blåmann» fra 1866, til et av de yngste diktene som er Jon Fosses «Song om ein hest i hagen» fra 1995 inneholder Skatten materiale nok til et helt nynorsk barnelitterært studium, hvor en kanskje vil finne at forankringen i det nære og konkrete bygdemiljøet er den nynorske barnelitteraturens største fellesnevner, men hvor en også vil finne at særlig den nyere barnelitteraturen villig vekk sprenger grensene for det kjente og nære både språklig og fortellingsmessig. Verket innbyr til en kulturhistorisk refleksjon og en full sammenlignende litterær analyse. For den mindre ambisiøse leser er det en mengde eldre og nyere tekster som det er en glede enten å gjense eller å oppdage for første gang.

Rent utgiverteknisk har jeg noen bemerkninger. Illustrasjonene – noen er originale, andre nyere – burde ha vært merket med trykkeår på samme måte som tekstene. Mens det i kolofonen i bind III oppgis kilde for mange av diktene, savner jeg slike opplysninger for prosatekstene. Med tanke på Barnebokskattens varige verdi som oppslagsverk og kilde, burde det ha fremkommet hvilke utgaver som ligger til grunn for tekstene. Det hadde også vært fint med en kort biografi og bibliografi av særlig de eldre forfatterne. I sitt etterord forteller Guri Vesaas at hun har foretatt en nennsom modernisering av språket. Uten å sammenligne med originalene er det ikke mulig verken å vurdere hvor omfattende en slik modernisering har vært eller å kritisere den, men generelt vil jeg være skeptisk til at det foretas slike inngrep i litterært materiale, og spesielt i et slikt dokumenterende og bevarende verk som dette.

Til slutt er det bare å gratulerer: Samlaget, Guri Vesaas, og alle som elsker barnelitteraturen. Og så kan en jo håpe da at et forlag tar opp hansken og gir oss et tilsvarende dokumenterende verk som fyller ut det store ledige rommet som nå har oppstått i bokhylla ved siden av Barnebokskatten.



Skrevet av:
Kommentarer