Rottene kommer
Trond Brænne
Forside av Ann Avranden
Cappelen 2000

Burgerkrim
Trond Brænne
Forside av Ann Avranden
Cappelen 2001

Mareritt i Casa Bianca
Trond Brænne
Forside av Hilde Kramer
Cappelen 2004

Revedrepere
Trond Brænne
Forside av Hilde Kramer
Cappelen 2005

Barnekrimserien om detektivhunden Bob

Hvor ble det av barnas Humphrey Bogart?

Mareritt i Casa Bianca, bok tre i serien om detektivhunden Bob, blir delt ut til norske skolebarn i aksjonen ”Bok til alle”. Detektivhunden Bob møtte i sin tid bokmarkedet som barnas Humphrey Bogart, men minner nå mer og mer om Mikke Mus. En trist utvikling.

Det er mulig man ikke taler med barnas stemme i denne saken. Som barn hadde vi heller ingenting i mot detektiven Mikke Mus. Først i voksen alder klarer vi å se det banale i detektiver som bare forfølger skurkene – i stedet for å etterforske dem. Trond Brænne er ikke den første som går i denne fella, men han hadde faktisk et annet utgangspunkt.

En tøff type
Det har kommet fire bøker om detektivhunden Bob. Første bok i serien, Rottene kommer (2000), var nyskapende barnekrim. Ingen tvil om at Bob etterlikner Humphrey Bogart i rollen som Raymond Chandlers hardkokte Philip Marlowe. Bob vandrer uredd rundt i Oslo, stiller tøffe spørsmål til hardbarka rotter, og holder frykten på avstand med kjekke underdrivelser: ”…de som solgte sjela si? Nei, jeg likte ikke typen” (s. 81).

Bob er en utydelig karakter; vi skjønner ikke helt om han er hund eller menneske. Men han kler sitt miljø. Oslo by er også skildret gjennomskinnelig, og er ingen fysisk by for verken mennesker eller dyr, men en stemning, bosatt av gode og onde viljer. Menneskene er knapt til stede, mens dyrene oppfører seg omtrent som mennesker, i en idyllisk allegori – for byen er uten politi. Så kommer rottene, frykten brer seg, og detektivhunden Bob er den eneste som takler presset. Dette er chandlersk så det holder. Når Disneys aristokatter dukker opp på en kunstnerfest, og når frykten uteblir i de siste scenene, virker dette bare som midlertidige feilgrep.

Frykten forsvinner
I begynnelsen av neste bok, Burgerkrim (2001), gjenopprettes frykten, men for siste gang i denne serien. Dop fra pelsdyrbransjen har nådd Bobs revir, omtrent som i Kusymres koloni i Flukten til Watership. Det er ikke bare et felles grøss som gjør denne referansen interessant. Inntil videre skildres politihunden Bob som Richard Adams kaniner, og har ikke landet verken som dyr eller menneske. I dette dimme landskapet er Bob på sitt beste, problemet later til å oppstå når han faktisk må handle. Her virker Brænne svært usikker. Først gjør han noen forsøk på å la dyr være dyr. Men når dyrene skal handle i tråd med sine egenskaper, blir det tydeligvis et begrenset repertoaer med en hund, en mus og en mink som sentrale helter. I stedet overgir han helterollen til tidsriktig samhandling, og i bok 2 og 3 er det ingen grenser for hva man kan oppnå hvis en tilstrekkelig mengde ekorn og småfugl velger å samarbeide. På dette tidspunkt innser vi at det er en grov fornærmelse hvis Raymond Chandler er nevnt i denne anmeldelsen.

Et sjangersprang
Når detektivhunden Bob endelig forstår hvem som har dopet dyrene i bok 2, gjør serien et sjangersprang. Den tause helten fra film noir har nå blitt en ungdommelig miljøaktivist, som slipper ut mink (bok 2), redder en havørn fra faunakriminelle (bok 3) og hindrer engelsk revejakt (bok 4). I Mareritt i Casa Biancahaiker detektivhunden Bob med en trailer til Italia, forelsker seg i en søt mafiadatter, og peker nese av de faunakriminelle uten at han på noen måte bruker sine kvaliteter som hund. Brænne skriver fremdeles krimpastisj, men originalen heter nå Pelle og Proffen. I bok 4, Revedrepere, gjentas denne handlingen, med England som reisemål.

Krim?
Brænne er språksikker, og krydrer leseopplevelsen med noen voksne referanser, men frøken Detektiv tilbyr mer spennende krim. Det er helt opp til forfatteren å formulere fiksjonsavtalen med leserne, og på ett vis er det forfriskende at alt kan skje. Selv om en nordnorsk ørn snakker nordnorsk, må vi bare akseptere at italienske hunder snakker norsk bokmål. Men hvordan kan man da skrive krim? Politihunden Bob omgir seg med et rikt dyregalleri, og bortsett fra rotter, vakthunder og villsvin er de fleste villige til å hjelpe ham. Dermed er det helt uoversiktlig for unge lesere hvilke verktøy Bob faktisk har til rådighet. Noen ganger er han blind og dum, andre ganger sylskarp, og den avgjørende løsningen er heller ikke plantet. Tvert i mot viser de planlagte handlingene seg å mislykkes, og dette eksempelet fra bok 2 viser hvordan Bob må ty til søkte nødløsninger i alle de tre siste bøkene:

Beveren Bjarne skal stoppe tyvene ved å felle et tre foran en bil, men bommer på veien. Leseren oppfatter dette som en mislykket handling, og vil straks tenke at andre løsninger er plantet. I stedet får smådyr og fugler den plutselige evnen til å lempe en stor tømmerstokk. Hadde vi visst dette, hadde vi vel ikke trengt beveren, og spesielt ikke denne slitsomme beveren som i Brænnes spesielle univers er mest opptatt av spisepauser, fagforening og tariff. Helt tilsvarende: Hvis man leser en krimbok for voksne, og følger spent med på de ulike alternativene som melder seg i teksten, vil man da akseptere at en synsk person dukker opp og løser saken i siste kapittel?

Pussig illustratørbytte
Bob skulle holdt seg i byen. Fryktens by, det knugende universet i første bok trengte opplagt en flegmatisk detektivhelt. I de viltre odysséene i bok tre og fire er Bob nærmest karakterløs, omtrent som når figurene til Carl Barks drar ut på eventyr i en italiensk Donald-pocket. Pussig nok har forlaget klart å illustrere dette poenget ved å skifte illustratør midtveis i serien. Ann Avrandens akrylmalerier til de to første bøkene gir nettopp den stemningen av filmplakat som bekrefter Bobs egenart. Modellerte figurer trer fram med høylyseffekter, men balanserer likevel innenfor, i spenningen mellom bok- og reklamestrek. Forsiden påBurgerkrim har vel nærmest fått ikonstatus, med sin kombinasjon av sterk tittel og sterk tegning. Den nye illustratøren, Hilde Kramer, har beholdt dybden og den mørke mystikken i bok 3, mens bok 4 er mer flat og impresjonistisk. Har hun kanskje gitt opp å tilføre boken den spenning som forlengst har forlatt serien?



Skrevet av:

Barnekrimserien om detektivhunden Bob

Barnekrimserie
Rottene kommer
Forside av Ann Avranden
Cappelen 2000

Burgerkrim
Forside av Ann Avranden
Cappelen 2001

Mareritt i Casa Bianca
Forside av Hilde Kramer
Cappelen 2004

Revedrepere
Forside av Hilde Kramer
Cappelen 2005

Anmeldt av Knut Anders Løken

Hvor ble det av barnas Humphrey Bogart?

Mareritt i Casa Bianca, bok tre i serien om detektivhunden Bob, blir delt ut til norske skolebarn i aksjonen ”Bok til alle”. Detektivhunden Bob møtte i sin tid bokmarkedet som barnas Humphrey Bogart, men minner nå mer og mer om Mikke Mus. En trist utvikling.

Det er mulig man ikke taler med barnas stemme i denne saken. Som barn hadde vi heller ingenting i mot detektiven Mikke Mus. Først i voksen alder klarer vi å se det banale i detektiver som bare forfølger skurkene – i stedet for å etterforske dem. Trond Brænne er ikke den første som går i denne fella, men han hadde faktisk et annet utgangspunkt.

En tøff type
Det har kommet fire bøker om detektivhunden Bob. Første bok i serien, Rottene kommer (2000), var nyskapende barnekrim. Ingen tvil om at Bob etterlikner Humphrey Bogart i rollen som Raymond Chandlers hardkokte Philip Marlowe. Bob vandrer uredd rundt i Oslo, stiller tøffe spørsmål til hardbarka rotter, og holder frykten på avstand med kjekke underdrivelser: ”…de som solgte sjela si? Nei, jeg likte ikke typen” (s. 81).

Bob er en utydelig karakter; vi skjønner ikke helt om han er hund eller menneske. Men han kler sitt miljø. Oslo by er også skildret gjennomskinnelig, og er ingen fysisk by for verken mennesker eller dyr, men en stemning, bosatt av gode og onde viljer. Menneskene er knapt til stede, mens dyrene oppfører seg omtrent som mennesker, i en idyllisk allegori – for byen er uten politi. Så kommer rottene, frykten brer seg, og detektivhunden Bob er den eneste som takler presset. Dette er chandlersk så det holder. Når Disneys aristokatter dukker opp på en kunstnerfest, og når frykten uteblir i de siste scenene, virker dette bare som midlertidige feilgrep.

Frykten forsvinner
I begynnelsen av neste bok, Burgerkrim (2001), gjenopprettes frykten, men for siste gang i denne serien. Dop fra pelsdyrbransjen har nådd Bobs revir, omtrent som i Kusymres koloni i Flukten til Watership. Det er ikke bare et felles grøss som gjør denne referansen interessant. Inntil videre skildres politihunden Bob som Richard Adams kaniner, og har ikke landet verken som dyr eller menneske. I dette dimme landskapet er Bob på sitt beste, problemet later til å oppstå når han faktisk må handle. Her virker Brænne svært usikker. Først gjør han noen forsøk på å la dyr være dyr. Men når dyrene skal handle i tråd med sine egenskaper, blir det tydeligvis et begrenset repertoaer med en hund, en mus og en mink som sentrale helter. I stedet overgir han helterollen til tidsriktig samhandling, og i bok 2 og 3 er det ingen grenser for hva man kan oppnå hvis en tilstrekkelig mengde ekorn og småfugl velger å samarbeide. På dette tidspunkt innser vi at det er en grov fornærmelse hvis Raymond Chandler er nevnt i denne anmeldelsen.

Et sjangersprang
Når detektivhunden Bob endelig forstår hvem som har dopet dyrene i bok 2, gjør serien et sjangersprang. Den tause helten fra film noir har nå blitt en ungdommelig miljøaktivist, som slipper ut mink (bok 2), redder en havørn fra faunakriminelle (bok 3) og hindrer engelsk revejakt (bok 4). I Mareritt i Casa Bianca haiker detektivhunden Bob med en trailer til Italia, forelsker seg i en søt mafiadatter, og peker nese av de faunakriminelle uten at han på noen måte bruker sine kvaliteter som hund. Brænne skriver fremdeles krimpastisj, men originalen heter nå Pelle og Proffen. I bok 4, Revedrepere, gjentas denne handlingen, med England som reisemål.

Krim?
Brænne er språksikker, og krydrer leseopplevelsen med noen voksne referanser, men frøken Detektiv tilbyr mer spennende krim. Det er helt opp til forfatteren å formulere fiksjonsavtalen med leserne, og på ett vis er det forfriskende at alt kan skje. Selv om en nordnorsk ørn snakker nordnorsk, må vi bare akseptere at italienske hunder snakker norsk bokmål. Men hvordan kan man da skrive krim? Politihunden Bob omgir seg med et rikt dyregalleri, og bortsett fra rotter, vakthunder og villsvin er de fleste villige til å hjelpe ham. Dermed er det helt uoversiktlig for unge lesere hvilke verktøy Bob faktisk har til rådighet. Noen ganger er han blind og dum, andre ganger sylskarp, og den avgjørende løsningen er heller ikke plantet. Tvert i mot viser de planlagte handlingene seg å mislykkes, og dette eksempelet fra bok 2 viser hvordan Bob må ty til søkte nødløsninger i alle de tre siste bøkene:

Beveren Bjarne skal stoppe tyvene ved å felle et tre foran en bil, men bommer på veien. Leseren oppfatter dette som en mislykket handling, og vil straks tenke at andre løsninger er plantet. I stedet får smådyr og fugler den plutselige evnen til å lempe en stor tømmerstokk. Hadde vi visst dette, hadde vi vel ikke trengt beveren, og spesielt ikke denne slitsomme beveren som i Brænnes spesielle univers er mest opptatt av spisepauser, fagforening og tariff. Helt tilsvarende: Hvis man leser en krimbok for voksne, og følger spent med på de ulike alternativene som melder seg i teksten, vil man da akseptere at en synsk person dukker opp og løser saken i siste kapittel?

Pussig illustratørbytte
Bob skulle holdt seg i byen. Fryktens by, det knugende universet i første bok trengte opplagt en flegmatisk detektivhelt. I de viltre odysséene i bok tre og fire er Bob nærmest karakterløs, omtrent som når figurene til Carl Barks drar ut på eventyr i en italiensk Donald-pocket. Pussig nok har forlaget klart å illustrere dette poenget ved å skifte illustratør midtveis i serien. Ann Avrandens akrylmalerier til de to første bøkene gir nettopp den stemningen av filmplakat som bekrefter Bobs egenart. Modellerte figurer trer fram med høylyseffekter, men balanserer likevel innenfor, i spenningen mellom bok- og reklamestrek. Forsiden på Burgerkrim har vel nærmest fått ikonstatus, med sin kombinasjon av sterk tittel og sterk tegning. Den nye illustratøren, Hilde Kramer, har beholdt dybden og den mørke mystikken i bok 3, mens bok 4 er mer flat og impresjonistisk. Har hun kanskje gitt opp å tilføre boken den spenning som forlengst har forlatt serien?

Les også:

  • Våre øvrige anmeldelser av bøkene som blir utdelt i aksjon «Bok til alle» 2005


  • Skrevet av:
    Ingen kommentarer.

    Legg igjen en kommentar

    Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.