Barnelitteraturen vs. sensuren 2-2

På 70-tallet stod den sosialistiske barnelitteraturen sterkt. Barna skulle lære at direktøren på fabrikken var en pamp: arbeiderne mot kapitalistene. De siste årene har barnelitteraturen på nytt lagt seg ut med sterke samfunnsaktører – nylig fikk villaksen Salomon oppdretterne på nakken.

1-0

Bildeboka Loraxen (The Lorax) av Theodor Seuss Geisel, eller Dr. Seuss, ble i fjor gjendiktet til norsk og utgitt på Cappelen. Da boka utkom første gang i USA i 1971, vakte den forargelse i tømmerindustrien. Kapitalisten «The Once-ler», i den norske versjonen (seg) «Selv-nok», hogger alle trøffula-trærne for å strikke «tringer» og tjene mest mulig penger. Trærnes talsperson, det vesle dyret Lorax, kjemper skogens sak, men klarer ikke stoppe kapitalisten. Til slutt er det ikke flere trær igjen, og verden blir et trist og grått sted. Selv-nok trekker seg tilbake og lever i ensomhet, helt til et barn kommer og får det siste trøffula-frøet for å kunne plante opp skogen igjen. I områder der tømmerindustrien var utbredt, måtte miljøvernerne se seg slått: Industrien mislikte å få en gruppe illsinte barn imot seg, og boka ble bannlyst på flere skoler og biblioteker.

2-0

I samme periode skapte rim- og regleboka Lita grøn grasbok (1972) av Rasmus Lie, pseudonym for Hans Sande, og Tonje Strøm Aas (ill.), stor debatt i norske aviser. Norsk kulturråd avslo søknaden fra Samlaget om produksjonsstøtte, med fem mot fire stemmer, og boka kom ikke med på anbefalingslisten for innkjøp til skolebibliotekene. Noen av diktene hadde et tydelig samfunnskritisk innhold: President Nixon bomber i Vietnam og spiser seg mett, selv om han aldri har rett; mens Lille Fille Sprett, som er fattig og tar kake fra fru Pengerud sitt nett, blir kasta i fengsel og får gnage på et spett (fritt gjenfortalt). Dette ble for sterk kost for formannen i Kulturrådet, Leif Wilhelmsen, som reagerte på «indoktrineringa og den sadistiske gleden ved å gi barn sjokk.» Han uttalte: «Det er riktig at vi ikke kan sensurere bort virkeligheten, men når det gjelder små barn må vi i mange forhold opptre som formyndere» (Norsk barnelitteraturhistorie 2005 og hans-sande.com).

2-1

I 2010 klarte Jan Christian Næss å erte på seg Fremskrittspartiet med splatter-komedien Teodor Sterk. Teodor, som har norsk far og cubansk mor, er mørk i huden. Det misliker bokas store skurk, den rasistiske lederen for «Skrittpartiet», Sivert Jensen, sterkt. Han sørger for å sende moren til Teodor ut av landet, samt plage og torturere gutten på de mest grusomme måter.  FrPs kulturpolitiske talsmann, Ib Thomsen, mente barnebøker som tydelig har til hensikt å «forherlige eller spre negative synspunkter til barn om partier» ikke burde støttes av innkjøpsordningen (frp.no). Han lyktes ikke i å stoppe boka fra å bli spredt rundt på alle landets biblioteker.

Lykkes gjorde heller ikke den israelske ambassadøren, Michael Eligal, da han i 2011 klaget bildeboka Pappa er sjørøvar inn til UD og kulturministeren. Nok en gang var det Hans Sande som skapte debatt, denne gang sammen med illustratør Silje Granhaug. Boka ble beskyldt for antisemittisme. Daværende kulturminister, Anniken Huitfeldt, svarte at det ikke var opp til ekspertutvalget i Kulturrådet å vurdere budskap eller politisk innhold – kun den litterære kvaliteten. Pendelen har snudd, slik at kunstnerisk frihet nå ser ut til å gå foran pedagogiske og moralske hensyn.

Stillingen: 2-2

Angsten for å si nei

Individualismen har ført til at barn blir sett som enkeltpersoner med ulike behov: Én bok passer ikke nødvendigvis til alle. Dermed blir det et større mangfold i barnelitteraturen, og det er opp til den enkelte forelder eller foresatt å vurdere hva som egner seg for deres barn. Samtidig roper Per Bjørn Foros og Arne Johan Vetlesen varsko: Voksne kvier seg for å sette tydelige grenser, noe verken barnet eller samfunnet er tjent med (Angsten for oppdragelsen, 2012). 70-tallet innebar for mange et opprør mot en rigid og autoritær formynderrolle, en viktig og fruktbar reaksjon, men som i dag har bikket over i motsatt ytterpunkt: Redselen for overhodet å opptre myndig. Formynderrollen har endret seg i takt med den kunstneriske friheten. Er forsvaret av kunstnerisk frihet hos medlemmene i Kulturrådets vurderingsutvalg egentlig fordekt feighet, de tør ikke sette grenser, si nei?

Unyansert

Et argument som går igjen hos de som vil sensurere er «unyansert framstilling». Pappa er sjørøvar ble beskyldt for å gi et ensidig og ukorrekt bilde av Israel-Palestina-konflikten, der israelske soldater nekter palestinerne vann, mens de selv drikker seg fulle på bestikkelser. Det er ingen tvil om hvem forfatteren sympatiserer med i konflikten, men samtidig: Hovedpersonen i boka, Tuva, bekymrer seg for (de israelske) barna når hun og faren tapper svømmebassenget deres for vann. Det viser at Tuva ikke ser israelerne som fienden – hun ser først og fremst barn – hun vil at alle skal ha det bra og være sammen.

I Villaksen Salomon – og den store reisen (2012) av André Vaaler, Oscar Jansen (ill.) og Audun Rikardsen (fakta), utgjør «rømlingene» en stor fare for villaksen som gyter i elvene. Laksene som rømmer fra oppdrettsanleggene spiser eggene til villaksen og er fulle av lakselus, som kan være dødelig for laksen når det blir for mange. Næringa selv hevder at laksene har mye bedre plass i notene enn det som framkommer i boka, og at de nesten er kvitt lusene. Forfatter og illustratør har blant annet turnert med boka i regi av Den kulturelle skolesekken i Vest-Agder.

Hva er så alternativet når man føler seg stilt i et dårlig lys? Tømmerindustrien i USA svarte med samme mynt. Det varte nemlig ikke lenge før Loraxen fikk spredd sitt grønne budskap ut over det amerikanske kontinentet. Dermed måtte kapitalistene tenke nytt: Barneboka Truax (1994) av Terri Birkett taler industriens sak. Tømmerhoggeren Truax argumenterer overfor trærnes vokter, Guardbark – et trevesen med menneskeben og barkekinn – om fordelene med å hogge trær: Sola når fram til bakken, som igjen gir grobunn for at andre dyre- og plantearter kan leve der.

Til barnets beste?

For barnebokforfattere med et samfunnsengasjement, må Lorax-Truax-kampen arte seg som en ønskedrøm: Den skapte opphetet debatt som fikk kampsaken i fokus. Spørsmålet er hvordan det føles å være dattera til den lokale oppdretteren, til den israelske ambassadens sjåfør eller til den lokale Frp-ordføreren når slike bøker inntar klasserommet. Meningssterke bøker krever mye av formidleren, i beste fall har barnet tilgang på voksne som forklarer og diskuterer innholdet. På den måten kan lesningen være en berikelse og bidra til økt samfunnsbevissthet. I verste fall sitter barnet igjen med vanskelige følelser som skam eller fortvilelse, uten å være klar over at det finnes andre syn på saken. Kulturrådet, og i tilfellet Salomon, Den kulturelle skolesekken, bør derfor tenke grundig igjennom om det er nok å vurdere den litterære kvaliteten i barnebøker med kontroversielt budskap, og på ny stille seg spørsmålet: Hva bør komme først – kunstnerisk frihet, eller barneleseren?