Barnelitteraturens offsidereglement

Mange redaktører vil refusere manuset ditt hvis de føler seg usikre på om den ferdige boka vil bli kjøpt inn av Kulturrådet. Det gjør Kulturrådets innkjøpsordning til en av de største maktfaktorene i barnebokbransjen.

Guri Fjeldberg

Dette skal ikke handle om ordningene der en viss pott penger brukes til å kjøpe inn et bestemt antall tegneserier eller sakprosabøker for barn og unge. Dette skal handle om skjønnlitteraturen, der et utvalg på tre medlemmer kjøper inn alt påmeldt som holder et visst kvalitetsnivå – uansett om det fins penger nok.

Formelt er innkjøpsordninga en avtale mellom produsentene på litteraturfeltet (Den norske forleggerforening, Norsk forleggersamband, Norske barne- og ungdomsbokforfattere) og den statlige «sponsoren» Norsk kulturråd. Innkjøp innebærer at 1550 eksemplarer spres til 1000 offentlige bibliotek og 550 skolebibliotek i grunnskolen. Forlagenes risiko ligger i at boka allerede må være utgitt og sendt til distribusjon i disse 1550 eksemplarene. Som regel har Biblioteksentralen allerede rukket å spre boka til bibliotekene innen avslaget kommer. Sjøl bøker som blir nulla, dukker altså opp i sendingene med kulturfond-bøker til bibliotekene. For forlagets regning. Heldigvis gjøres det unntak for små «kjøkkenbordforlag», som ikke behøver å distribuere ei bok før den er innkjøpt. Tall fra Norsk barnebokinstitutt (NBI) viser at 85 prosent av de påmeldte titlene ble innkjøpt i perioden 2000–2009.

Misunnelsesverdig
Målet er å sikre bredden og kvaliteten i norsk barnelitteratur. Ordninga sikrer at også bøker som henvender seg til et lite marked blir utgitt, at forfatterne bak dem er sikra en minimumsinntekt, og at vi får tilgang til bøkene gjennom bibliotekene. Det merkes at forfatterne (NBU) er blant avtalepartene. Ikke bare skal det lønne seg for en forfatter å levere kvalitet. Allerede idet forlaget melder på ei bok, er forfatteren garantert 22,5 prosent royalty mot ellers 15 prosent. Få kulturpolitiske tiltak har skapt mer misunnelse i litterære miljøer utenlands enn den norske innkjøpsordninga. For et lite språkområde med et svært begrensa marked, er ordninga avgjørende for å ta vare på nasjonale litterære kvaliteter i konkurranse med kommersielle krefter.

Spesielle hensyn
Hvis du driver et uorganisert «kjøkkenbordforlag» som ikke er blant avtalepartene, tar Kulturrådet spesielle hensyn, og du kan få inntil tre bøker i året vurdert uten samtidig å sende dem til distribusjon. 6000 kroner må du betale for å få ei bok vurdert på denne måten. Blir boka innkjøpt, får du pengene tilbake. Det gir muligheten til å vente med å trykke et stort opplag før du er sikra innkjøp til arkpris. Noen skulle ønske at utvalget kunne vurdere manuskriptet mens det ennå er mulighet til å gjøre forbedringer. Det har Kulturrådet prinsipielle innvendinger mot. De mener det ville gi staten for stor innflytelse på den kunstneriske utforminga. (Strengt tatt er vel en slik vurderingsform mer vanlig i diktaturer?)

Basert på skjønn
Førsteamanuensis Jonas Bakken ved universitetet i Oslo leder utvalget. Tor Fretheim representerer forfatterne, mens litteraturformidler og redaktør for Skrivebua Tonje Helene Farset Eliassen kompletterer trioen. Vurderingsutvalget har svært få regler de er bundet av; de skal bruke skjønn. Vi må altså ha tillit til deres kunstfaglige kompetanse. Fordelen med skjønn er at utvalget dermed kan ta hensyn til rådende trender og nyskapning. Ulempen er at det blir vanskeligere for forlagene å forutse om ei bok vil være god nok eller ikke. De små forlagene er dårligst til å vurdere hvilke bøker det lønner seg å melde på. Tall fra NBI viser at uorganiserte «kjøkkenbordforlag» bare fikk 55 prosent av sine påmeldte bøker innkjøpt i perioden 2000–2009.

«Ikke tilstrekkelig litterær kvalitet»
Når ei bok blir nulla, får ingen vite hvorfor. Utvalget har ikke engang lov til å kommentere sakene sine offentlig. Fordelen er at vi ikke har mulighet til å påvirke avgjørelsene. Ulempen er at vi i liten grad får debatt om hvilke kriterier som legges til grunn. Det ser ut til å gjelde en matematisk «lov» for slike små utvalg: Jo færre medlemmer, desto mer utsatt er avgjørelsene for tilfeldigheter. Men forlagene kan klage. Ankenemnda har fem medlemmer, og den er pålagt å begrunne avslaget kort. Slik lyder det for eksempel i det endelige avslaget til Samlaget for Politihunden Falk til teneste av Tone Nørvåg: «Ankenemnda har lagt vekt på svakheter i karaktertegning og i bruken av skjønnlitterære virkemidler» (gjengitt med samtykke fra Nørvåg). En studie av disse begrunnelsene kunne vist oss mer om hvilke kriterier ankeutvalget legger størst vekt på.

Noen få kriterier
Utvalget må naturligvis påse at boka er ny og at den er skjønnlitterær. Utfordringer kan oppstå for eksempel når boka blander fakta og fiksjon. Klara kan – mykje rart om klede av Teresa Grøtan er et eksempel: Klara er en fiktiv skikkelse i en fiktiv skoleklasse, men boka handler først og fremst om hva resirkulert plast brukes til. Den ble kjøpt inn av ankeutvalget i 2012.

Flere forlagsredaktører jeg har vært i kontakt med mener å ha erfart at innkjøpsordninga diskriminerer humor. Dette er en av de mest etterspurte sjangrene blant barn, og det vil være synd om ikke de morsomste bøkene automatisk når bibliotekhyllene. Ifølge avtalens § 5c skal ei bok ikke kjøpes inn dersom Nasjonalbiblioteket har klassifisert den som «satire og humor» – med mindre utvalget finner «tilstrekkelig dikterisk preg». Dette kan likevel ikke forklare en eventuell forfordeling. Utfra Nasjonalbibliotekets definisjon er humorbøker bare de med flere typer tekster og flere forfattere – som vitsebøker. Eksempelvis erPrinsessen på fjerten (2007) av Elisabeth Johannesen tvert imot klassifisert som en streit norsk diktsamling for barn. At den ble nulla, må altså være basert på utvalgets skjønn, ikke på humoren som sådan. Jeg bruker denne boka som eksempel delvis fordi jeg mener dette høydepunktet i prompelitteraturen burde vært kjøpt inn, men også fordi den eksemplifiserer et annet problem. Sjøl i en gjennomillustrert leseløve som denne, spiller det ingen rolle hvor gode bildene er. Illustrasjonenes kvalitet har bare betydning i vurdering av bildebøker.

Tall fra Norsk barnebokinstitutt
Barnebokinstituttet har på oppdrag fra Kulturrådet laga statistikk over innkjøpsordninga for perioden 2000–2009 og har gjort noen interessante funn:

  • Det svekker ikke sjansene for å bli innkjøpt at forlaget har putta manuskriptet ditt inn i et serie-konsept. Forlagsserier kjøpes inn i like stor grad som annen litteratur.
  • Enten lønner det seg å skrive på nynorsk, eller så holder nynorsk barnelitteratur litt høyere kvalitet enn bokmålslitteraturen. Nynorske titler står for 10 prosent av markedet, men 18 prosent av de påmeldte og 20 prosent av de innkjøpte.
  • Det lønner seg å klage. Klageutvalget kjøpte inn en fjerdedel av bøkene som fikk avslag i første omgang.
  • I takt med at antall avslag har steget, ser forlagene ut til å ha blitt litt forsiktigere med hva de melder på. Antall påmeldte bøker øker i hvert fall på langt nær like mye som antall utgivelser i Norge. Økninga i antallet påmeldte titler skyldes først og fremst oppblomstringa av bildebøker.

Tallene  gir fortsatt intet eksakt svar på hvor strengt innkjøpsutvalget er. NBIs statistikk oppgir hvor mange bøker som er påmeldt hvert år, men ikke hvor mange som faktisk er vurdert. Noen bøker blir forsinka, andre kommer aldri ut. Ifølge NBI ble 180 påmeldt i 2009, mens 135 ble innkjøpt. Det skulle tyde på at 45 bøker ble nulla. I realiteten gjaldt det 27 titler, opplyser Line Fallan Sørensen i Kulturrådet. Det gjorde uansett 2009 til et rekordår med hele 16 prosent avslag. I 2010 og 2011 har vurderingsutvalget fortsatt en strengere praksis, men ankeutvalget har sørga for at avslagsprosenten igjen har sunket.

Pengespørsmålet
Et av de mest aktuelle spørsmålene inngår ikke i analysen fra NBI: Står bevilgninga til innkjøpsordninga i forhold til antall påmeldte titler av god kvalitet?

Faktum er at forlagene melder på flere gode nok bøker enn det Kulturdepartementet har satt av penger til. Ordninga har gått med underskudd i årevis. Det kan sammenliknes med reindrift i Finnmark der ingen vil ta ansvaret for overbeitet så lenge ikke de andre også gjør det. Underskuddet rammer kollektivt ved at hvert forlag blir krevd tilbake for hver innkjøpte tittel. I 2009 ble summen 31 500 pr. bok, og i 2010: 23 000 kroner. For å unngå at denne regninga skal komme som en overraskelse, anslår Kulturrådet hvor mye underskuddet vil komme på. I 2011 krevde de at forlagene skulle gi 20 prosent rabatt på den avtalte innkjøpsprisen. Når fjorårets regnskap er gjort opp, vil overskudd eller underskudd bli fordelt på forlagene.

30 millioner kroner
Spørsmålet er om dette er den beste måten å gjøre det på. Flere innkjøpte bøker betyr at tilskuddet kommer flere til gode, det gir flere bøker i bibliotekhyllene, men forlagenes gevinst blir mindre. Et alternativ er at utvalget hever kvalitetsterskelen. Det vil sannsynligvis føre til at forlagene melder på færre bøker. En annen mulighet er å gi forlagene kvoter som de sjøl fyller med hvilke bøker de vil. En tredje mulighet er at Kulturdepartementet bevilger mer penger.

Bevilgningene til skjønnlitteratur for barn og unge har stort sett steget, men ikke i takt med antallet innkjøpte bøker. I 2010 var bevilgninga øremerka fra departementet og lød på 28 544 000 kroner. Nå har Kulturdepartementet overført mer myndighet til Kulturrådet. For litteraturområdet innebærer det at rådet sjøl fordeler penger på de ulike ordningene. I 2011 satte rådet av 30 millioner. Beløpet er beholdt i 2012 sjøl om den totale bevilgninga fra departementet har økt. Det er prisen for å få plass til en egen innkjøpsordning for tegneserier.

Klart for debatt
Innkjøpsordninga skal altså sikre både bredde og kvalitet.

  • Det kan se ut som vurderingsutvalget har lagt lista litt høyere i de seinere åra, men at ankeutvalget oftere gir klagerne medhold. Jeg vil foretrekke at ankeutvalget i større grad følger opp en strengere praksis. Ja til kvalitet!
  • For at dette ikke skal gå på bekostning av grupper som kan ha vanskelig for å slippe inn på bokmarkedet, kan vi gjerne legge den føringa på vurderingsutvalget at de kan lempe på kravene overfor for eksempel debutanter og minoritetsforfattere (sjøl om jeg innser at vi her får defineringsproblemer).
  • Illustrasjoner spiller ofte en viktig rolle også i bøker som ikke er bildebøker, og bør følgelig telle med i vurderinga.
  • Forfattere kan ikke få kjøpt inn mer enn ei bok i året, med et unntak som sikrer at de som skriver for voksne samtidig kan få kjøpt inn ei barnebok. Dette unntaket bør også gjelde for barnebokforfattere som leverer i flere sjangere. En ungdomsroman bør ikke stå til hinder for å få kjøpt inn ei bildebok eller lesetreningsbok.
  • Noen av de innkjøpte ungdomsromanene bør sendes til bibliotek i videregående skoler, for eksempel bøker som Søkeord: ayotzintli av Marit Kaldhol og Hvis det er flere som ljuger nå av Tyra T. Tronstad.
  • Jeg ønsker meg følgende tillegg til regelverket: «Bøker som inneholder mer enn én skrivefeil pr. 10 000 tegn, kjøpes ikke inn.»

Kilder:
 NBIs analyse av innkjøpsordninga ved Sofie Arneberg og Kristin Ørjasæter

Stor takk til rådgiver Line Fallan Sørensen i Kulturrådet for opplysende svar og stor tålmodighet!

Guri Fjeldberg

Født 1969. Frilanser. Utdanna journalist, norsklærer og vaktmester. Anmelder også fast for Aftenposten, tidligere 20 år for Bergens Tidende. Har skrevet anbefalingsguiden «101. De beste barnebøkene 2005-2015». Kåret til Årets litteraturkritiker i 2015. Foto: Solvor Nærland