Tittel: Barneregjeringen
Tekst: Aleksander Melli
Forlag: Damm
Årstall: 2008
Antall sider: 606

ISBN: 9788204142443

Barneregjeringen

INGEN LÆREBOK I POLITIKK

Aleksander Mellis roman Barneregjeringen nekter seg ingenting av uregjerlig baluba. Til tider kan den imidlertid virke litt for ordrik.

Tolv år gamle Max Berg er avisnerd. Han følger med på politikken (særlig utenrikspolitikken) og tapetserer veggene på rommet sitt med norske og utenlandske avisutklipp. Bortsett fra dette går han på skolen uten å trives altfor bra med det, han har foreldre som krangler og er på randen av skilsmisse, pluss en litt plagsom storesøster, en doven katt og bestevennen Egil. Familien bor i nærheten av Bislett i Oslo.

Reality-fjernsyn

Så begynner det å dukke opp grønne kort med meldinger om «Barneregjeringen», som ingen vet hva er. Dette pågår gjennom en vinter, inntil det viser seg at «Barneregjeringen» er et planlagt reality-fjernsynsprogram i stor målestokk på den reklamefinansierte fjernsynskanalen TV7.

Flere tusen barn stiller til audition og Max og Egil blir faktisk utvalgt. (Hvis ikke, ville det jo ha vært lite å skrive bok om.)

Opptakene skal foregå over 50 sommerdager på Søndre Bolærne, for anledningen omdøpt til Fjernholmen. Egentlig skulle det hele ha vært styrt av den overaktive og nokså ustyrlige idéinnehaveren Bob Håp, som imidlertid blir litt for mye av en rullende kanon på dekk, slik at han skyves til side av TV7. Det er Bob Håp som kommer med – og lever etter – det gripende slagordet «Ingenting kan knuge den dype baluba som bor i et menneske». Et slagord som viser seg å være mer presist enn noen hadde tenkt seg, og mer virkelighetsbeskrivende enn mange setter pris på.

Grønnlov og ustadige prikker
Blant de 20 utvalgte barna er, foruten Max og Egil, kverulanten og bølla Lars, den mote- og kjendisgale Eline, den muslimske rapperen Ibrahim, den materialistiske (og mat-realistiske) Mauretto, den underlige teflonfiguren Boris, den halvt eritreiske verdensredderen Irene …

Det er fjernsynskameraer og mikrofoner overalt på øya, alt skal dekkes. Barna får utlevert et sett lover de skal rette seg etter, Grønnloven (det meste i dette reality-opplegget er grønt). Innenfor disse rammene styrer de seg selv. Alle får tildelt ti poeng ved start; Grensevokteren, som påser at lovene overholdes, fjerner poeng og deler ut bonuspoeng etter fortjeneste. Blir noen stående igjen uten poeng, må de reise hjem.

Rundt i Norge sitter 1000 utvalgte barn med touchscreen-skjermer og følger med. De utgjør velgerne, «Småfolket». Etter en uke skal Småfolket velge en statsminister blant barna på øya. Deretter styrer barna på Fjernholmen seg selv, med de voksne som assistenter, men stadig under et visst oppsyn av den latinglade Esmeralda Nellik, Grensevokteren. Også hjemme hos deltagernes familier installerer TV7 touchscreen-fjernsynsskjermer, slik at familiene til bokstavelig talt enhver tid kan følge med i detalj på hva som foregår og selv velge utsnitt og vinkel.

Balubaens uregjerlighet
Det går selvfølgelig ikke som planlagt. Avvikene er først små, før de skyter fart og blir kaotiske. Noe skyldes at TV7 ikke har klart å skape et helt kunstig miljø; det finnes et merkelig menneske og en grønn hund på øya fra før. Noe skyldes menneskenes iboende karakter – det lar seg ikke gjøre å forhåndsplanlegge hvordan 20 barn i fri regi vil opptre. Til tider minner de på deprimerende vis om voksne. Noe skyldes vanskelighetene med å kvitte seg helt med Bob Håp og hans indre baluba. Og noe skyldes at deler av utviklingen (og noen av personene) muligens er planlagt og forhåndskjøpt av TV7 fordi det viktigste formålet er å lage «bra fjernsyn».

Det skapes en kunstig, politisk verden, som for eksempel i Goldings Fluenes herre. Det oppstår et slags laboratorium for studiet av hvordan et menneskelig samfunn utvikler seg, hva demokrati er, hvordan anarki, diktatur og totalitarisme oppstår – og hvordan man kan yte motstand.

Fra absurditetstro til kaos
Men Barneregjeringen er en roman, ingen lærebok i politikk. Den kraften som skal drive leseren gjennom hele 606 sider, er spenningen, persontegningen og utviklingen av handlingen. Dessuten hjelper forfatteren på ved å veksle mellom narrasjon og dialog, spedd opp med dekreter innimellom (skilt ut med store bokstaver). Teknologiske duppeditter er også åpenbart ment å skulle friske opp, fornye interessen og drive leseren videre. Enkelte av grunnreglene treffer skjæringspunktet mellom det barnlige og det dypt filosofiske, slik som Grønnlovens svært viktige paragraf L, som det stadig insisteres på: «Vi skal late som. Creo quia absurdum. Jeg tror fordi det er absurd.» (Og så forklaringen: «Småtinget skal delta i kule simulasjoner som Doktor Nellik finner på. Det vil oppstå spennende utfordringer som krever politiske løsninger og myndighet. Det vil oppstå mye moro.») «Småtinget» er de 20 barna på Fjernholmen.

Boken er omhyggelig planlagt og strukturert. Av og til kan det virke som om fortelleren blir litt for glad i sin egen, blomstrende ordprakt («mens den døgnville natten søvnig la seg over på ryggen»), og også i sin egen makt. Han minner av og til om sin eksistens og om at det er han som har all makt til å styre utviklingen. Det kan fort virke forstyrrende, og i hvert fall umotivert, så lenge skikkelsen ikke brukes enda mer aktivt. Boken får et noe springende preg, og leseren får inntrykk av kunstgrep for å gi handlingen et tiltrengt puff nå og da.

Språklig virker Barneregjeringen solid, troverdig og gjennomført, til tross for små merkverdigheter som at forfatteren insisterer på at ting gjøres en måte og ikke en måte, at man overtaler noen om noe og ikke til noe, og at ting utarter seg og ikke bare utarter eller arter seg. En pussighet er det også at båten som kjører fra Oslo til Søndre Bolærne, passerer Drammen på veien. Men alt i alt en bok som trygt kan anbefales for sjeler med kaosbehov fra tolv år til uendelig.

Aleksander Mellis murstensroman Barneregjeringen kan anbefales for alle med mer eller mindre undertrykt kaosbehov – eller, for å si det med Bob Håp: med en dyp baluba i seg.



Skrevet av:
Kommentarer