Barnesignaler 2005. Jakten på tirsdag

Morgendagens barnelitteratur?

Cappelen har i flere år gitt ut en årlig debutantantologi kalt Signaler der forfattere som ennå ikke har utgitt sin egen skjønnlitterære bok for voksne får anledning til å publisere en korttekst. I år gir de også ut Barnesignaler 2005, dvs. en tilsvarende antologi for barnebokforfattere in spe. Det er, for å benytte en forslitt term, et lovende tiltak fordi det gir et lite signal om hvem som skal komme til å prege morgendagens barnelitteratur, med hva og hvordan.

Samtlige av forfatterne i barnebok-debutant-antologien skriver ganske godt allerede. Spørsmålet om hvem av dem som etter hvert kommer til å utgi sin egen bok er derfor ikke fremst et spørsmål om skriveferdighet, men om hvem av dem som har noe mer å fare med, hva de vil med sine skriveferdigheter og hvorfor de henvender seg til barn.

Tradisjonelle, lekne barnevers
Tre av forfatterne har skrevet barnevers. De er bemerkelsesverdig like i formen – sprelsk ordlek på raskt løpende rimede verseføtter. Alle tre forteller en historie: Rannveig Mørks dikt handler om å forspise seg på godteri, Kristin Henriksens er en fantasi om hva som bor inni kroppen, som f. eks. en drage, en rosa fugl og en krokodille. Og Kirsten Marianne Bessesen skriver om den utrolig rampete lillesøster Ellevill. Dette er søte og morsomme dikt. Som barnelitteratur betraktet plasserer de seg alle midt i den slagne landevei, en vei som ble åpnet rett etter 2. verdenskrig da den svenske forfatteren Lennart Hellsing oversatte engelsk nonsenspoesi og skrev de første nordiske ordlek-diktene for barn. Han ble raskt etterfulgt av Inger Hagerup, André Bjerke og Halfdan Rasmussen. Deres lekne stil har inspirert mange forfattere til å fortsette ordleken når de dikter for barn. Men der opphavsmennenes stil gjerne var absurd, burlesk, og fantasieggende har det etter hvert utviklet seg en mer konkretistisk nærsynt diktning som kan minne litt om pekebokas -Hva er det? -Jo, en nese, en stortå, eller lignende. (Mer om dette i anmeldelsene av Det har komme ein komet. Nordiske dikt for barn (2003) og Dei blå revane (2003).)

Debutanter står i en vanskelig stilling. For å bli lagt merke til bør de utvikle en egen stemme og benytte en form som skiller dem ut fra den store masse av barnelitteratur. Men er de for dristige, risikerer de å aldri debutere. Mørk, Henriksen og Bessesen har bestått den første lakmusprøven, de finnes nå i Barnesignaler 2005, men om de vil noe mer med sin ordlek enn å vandre langs hovedveien der de risikerer å bli overkjørt av mer garvede versemakere gjenstår å se.

Virkeligheten omkring oss og i utkanten av vårt fokus
Naturalismen, slik vi kjenner den fra slutten av 1800-tallet ble utformet etter en idé om å fremstille virkeligheten som et fotografi med et helt tilfeldig utsnitt. ”Under snøen” av Carl Johansen får meg til å tenke på dette litterære fotografiske grepet. Johansen skildrer en helt vanlig weekendmorgen der far vil sove lenge og Petter har stått opp. Petter sitter inne og ser ut på snøen, han tegner litt, ser litt på TV, går iblant inn til pappa og forteller hva han ser. Petter har det varmt og godt og far sover trygt videre. I utkanten av Petters overblikk over tilværelsen denne morgenen ligger hagen, og der ligger det noen, men far er for trøtt til å skjelne denne opplysningen ut fra de andre, derfor skjer det noe som ikke skulle skje. Den tragiske hendelsen blir nesten ikke fortalt, for den ligger helt i kanten av det bildet av virkeligheten som er med på utsnittet, men vi skjønner det likevel hvis vi vil. Carl Johansen har en historie å fortelle og han forteller den støtt og sikkert og rett frem, uten å dvele ved det tragiske som oppstår i utkanten av synsfeltet, men likevel så nær. Det er derfor kontrasten til tryggheten inne blir så effektiv. Av Barnesignaler 2005s mange kortprosafortellinger er det denne ny-naturalistiske fortellingen jeg husker best mellom lesningene.

I omgangen med dyr er det mennesket som har ansvar for liv og død, og det ansvaret må alle ta selv om de er små, og da blir de større enn de er. Leif Knudsen skildrer livet på en hønsefarm og den krisen som oppstår når strømmen går i ”Fordømt, sa pappa”. Knudsen fortellerstil er preget av muntlighet, men historien er nærmest underfortalt, derfor får han sine lesere med opp på hønsehus-taket der Marius og Gustav har en jobb å gjøre. Det skal bli interessant å se om Knudsen kan utvikle et større scenario og fortelle en lang historie fra det moderne, industrialiserte dyreholdet. For dette kan være begynnelsen på slutten for den romantiserte skildringen av landbruk og natur som – muligens – hører fortidens barnelitteratur til.

Men når det gjelder hundehold er det tydeligvis lov til å fortsette å hygge seg med en smule uansvarlighet. Vigdis Hjorths ”Emma + Birk = ?” handler om en boxer-tispe i løpetid, og hva som skjer når barna passer hunden alene. Dette er en bagatell til Hjorth å være, men hundefortellinger går alltid hjem.

Fantastikk
Fantastikk er en velkjent litterær genre. Den inneholder alt mulig forskjellig som betraktes som overnaturlig, også det om hører folketroen til. Lars Kalvik forteller i ”Nissen og katten” om en fjøsnisse som bor på en gård som lenge har vært fraflyttet. Endelig flytter det inn en familie på gården hans. Det store spørsmålet for nissen er om den nye familien husker å sette ut grøt til ham på julaften. Uten å vise seg for dem gjør han seg bemerket slik at de i hvert fall skal forstå at han er der og er sulten og forventningsfull. Og på julaften finner han en liten kattunge som noen har forlatt, men som han tar seg av. Dette er en riktig koselig, gammeldags julefortelling som egner seg fint til opplesning rundt juletider.

To av de fantastiske fortellingene handler om verdensordenen. Hilde Eskild gir med ”Og Gud skapte en brygge” et humoristisk bidrag til skapelsesberetningen. I 1. Mosebok står det ingenting om hvordan Gud skapte himmelen. Eskild kombinerer elementer fra 1. Mosebok med en naturvitenskapelig forståelse av universet og en moderne livsstil og leker seg frem i litteraturens miksmaks-laboratorium til et svar på hvordan himmelen oppsto. At fortellingen likevel gir et rimelig tradisjonelt inntrykk av en personifisert patriark av en guddom, får så være. Gud er arbeidsleder i universet, han trenger ferie, og når han har fått hvilt seg litt så ser han jammen at englene trenger variasjon de også. Hvis noen lurer på hvorfor vi har skytsengler så kan svaret være at de er omplasserte stjernestøvtørkere fra Melkeveien.

Hege Synøve Nordén gir også en forklaring på hvorfor vi har skytsengler. Hennes forklaring tilhører de mer poetisk gripende. ”Huset med den blå hagen” er en etter-døden-fortelling. Jenny opplever familiens sorg og blir fortvilet over at de verken ser eller hører eller kjenner hennes nærvær. Men stjernedamen viser Jenny veien til lyset og forklarer henne hva hennes nye liv handler om – å passe på familien. Det er en vakker liten fortelling som egner seg for å snakke videre om døden.

Etterliv er også et tema i Torill Alsos fantastiske beretning ”Hånden i teltet”, som er lagt til et tivoli. Jeg-personen går inn til en spådame i et telt som ikke er der når hun kommer ut igjen, og blir fortalt at hennes hånd er den samme som spådamens forsvunne datter hadde hatt. Alsos beveger seg i et vanskelig litterært felt. Det kreves en stor grad av formbevissthet hos den forfatter som vil fremskape en følelse av magi hos sine lesere. Jeg tror at grunnen til at ”Hånden i teltet” ennå ikke virker helt forløst er at Alsos har lagt for liten vekt på å skildre de vanlige hendelsene og omgivelsene som den magiske handlingen så avstikker fra. En liten porsjon magi virker sterkere enn kun magi.

Det samme problemet får Frode Kaafjeld i den absurde fortellingen ”Kaffepiken”. Tittelpersonen drikker to kopper kaffe pr. dag og strever med å få kaffeplanten i hagen sin til å gro slik at hun kan hindre jorda i å bli oversvømt av flytende kaffe. Her blir det litt for mye kaffe og litt for lite miljøskildring og ”vanlige” hendelser som kan tjene som et bakteppe slik at det absurde får anledning til å skille seg ut.

”Jakten på tirsdag”, Anders Lindqvists fortelling som har fått æren av å være antologiens tittelnovelle, er like absurd, men mer utbrodert som fortelling. Det handler om personifiserte ukedager, samhold, sterke følelser og ulike karakteregenskaper. Moralen er at alle er noe verdt. Jeg tror at Lindqvist vil komme lenger hvis han bestemmer seg for hva slags form han vil benytte: Skal det være et utbrodert ramse-eventyr, en fabel med et par personifiserte karakterer, eller en skildring av ”ordentlige mennesker” som vi kan bli godt kjent med?

De sterke følelsene
Åtte av prosatekstene er tradisjonelle, men ikke kjedelige, personfokuserte skildringer. Mona Lande er representert med to noveller. ”Kan ikke komme ut nå…” handler om en pike som ikke får være med venninnen sin å leke. Hun takler nederlaget og blir belønnet med å få være sammen med noen andre i stedet. ”Stormkysset” handler om en litt eldre pike som kanskje holder på å bli forelsket. Lande overspiller ikke følelsene det handler om, men fyller de korte historiene med hverdagslige hendelser, derfor får personene liv.

Også Randi Hobøl skildrer et første kyss, men i ”Olav og jeg” er det ikke snakk om forelskelse. Og når Olav sier at de er sammen, løper hun sin vei: ”Jeg er ikke sammen med noen, jeg er sammen med meg selv.” Slike stramme setninger kunne det vært flere av her. Novellen blir litt for pratete til å gjøre det helt store inntrykk.

Rune Belsvik har for lenge siden utviklet sin særegne stemme. I ”Det er så lenge til jul” viser han oss en riktig ”slem” gutt som egentlig bare er frustrert fordi mamma er mest opptatt av lillesøster. Kristin Aafløy Opdan skriver også om søskensjalusi. Hennes hovedperson i ”Valdemars øye” er en minst like ”slem” pike som massakrerer lillesøsters bamse på det mest brutale. Opdan har allerede utviklet en stramhet i komposisjonen som gjør at hun ikke blir utkonkurrert, selv ved siden av en mester som Belsvik.

Marit Berger skriver også om en ”slem” pike. I ”Lykkesmaragden” slår Siri til Hanna så neseblodet spruter, helt uten grunn. Men grunnen er selvfølgelig at Siri er ulykkelig og det forstår Illona i kiosken som Siri betror seg til. Og snart blir alt mye bedre, og Siri får oppmerksomhet hjemme og Hanna blir venner med henne igjen. Det er noen elementer i ”Lykkesmaragden” som vitner om en innflytelse fra Torborg Nedreaas, men der Nedreaas i Trylleglasset skildrer barnas liv uten å gi så stor plass til de voksne, er det deres betydning for barnets velbefinnende som står sentralt i ”Lykkesmaragden”. Teksten virker ikke helt forløst, og jeg tror problemet er at det er for mange personer som er involvert på for få sider. Siri får for lite plass til at vi blir kjent med henne.

Beate Muri lar også sin hovedperson få hjelp av en fremmed voksen. ”Pratekoppen” er en tekopp som skal gjøre mamma glad, og derfor må Linnea kjøpe den, men hun har ikke nok penger og dessuten så blir den knust. Men Lotte i butikken følger Linnea hjem på samme måte som Illona gjorde med Siri. Og så begynner familien å snakke med hverandre. De er godt at det finnes så mange barnekompetente voksne i litteraturen, men det spørs om ikke tekstene vil gi et sterkere inntrykk hvis alt ikke gikk fulgt så glatt før det ble godt igjen.

Hos Gunnar Hagen blir det ikke godt igjen. Men ”Det kvite flyet” er en stilistisk perle. Historien om fars død fortelles ved å ikke bli fortalt. I stedet handler det om et nå og et da som skrives frem i annethvert avsnitt og selv om, eller nettopp fordi vi ikke helt forstår sammenhengen, men bare aner en forbindelse mellom modellflybyggingen i fortiden og tausheten på kjøkkenet i nåtiden, blir vi bergtatt. ”Det kvite flyet” er en demonstrasjon av antydningens kunst. Den vanskeligste innsikten har ikke ord.

Hva sier så dette om morgendagens barnelitteratur?
At barnelitteratur er en treg genre med hensyn til forandring? Det er bemerkelsesverdig at Barnesignaler 2005 nesten er blottet for den flerkulturelle erfaringen til dagens barn. Få av tekstene markerer omgivelser – hverken storby eller utkant-Norge blir tegnet opp. Det er det enkelte individ og dennes nære relasjoner de fleste av Barnesignaler 2005s forfattere skriver om. Det er trolig kortformen som er årsak til dette, men det gir likevel et litt for forsiktig inntrykk. Store barn lever ikke isolert fra omverdenen, men vi voksne vet kanskje for litte om deres verden til å våge å tegne den opp. Kanskje sier Barnesignaler 2005 også noe om at det ikke er skriveferdighetene som kommer til å bli utfordringen for morgendagens barnelitteratur, men viljen eller motet eller evnen til å bli kjent med sine personer og det liv de lever.

Kanskje utfordringen også blir forlagenes, som må gi de skriveføre talentene nok motstand til at de får forløst det virkelige gode? Cappelen har gjort en fin jobb med komposisjonen av Barnesignaler 2005. Tekstrekkefølgen er gjennomtenkt, ingen tekst tar luven fra den neste fordi de som følger etter hverandre er veldig forskjellige og de som er litt like er plassert langt fra hverandre. Men man kan kanskje undre seg over det faktum at versene henvender seg til en lavere aldersgruppe enn det meste av prosaen, og at hovedtittelen og Jens Kristensens forsideillustrasjon henvender seg til de yngste som det er minst stoff for i antologien. Dette er mest en bok for litt eldre barn.