Barnespråk – et litterært virkemiddel?

Leseaktiviteter har en viktig funksjon i barns språkutvikling, dersom barnelitteraturen tilbyr barna erfaringer med språk som er mer komplekst enn deres eget muntlige språk. Å bruke ”barnespråk i utvikling” som et litterært grep, er i så måte skivebom.

katt kan morgenBøkene Katt kan om morgenen (2013) og Katt kan i parken (2013) med tekst av Sanna Töringe og illustrasjoner av Kristina Digman (oversatt fra svensk av Anne Horn), retter seg tilsynelatende både mot de yngste leserne og den som formidler boka; en forelder eller en voksen i barnehagen.

Bøkene forteller om lille Katt (i 2-års-alderen år, antar jeg) og mamma – en helt vanlig morgen og en helt vanlig dag i parken. Fortellingene søker å spille på gjenkjenning og humor. Barna skal kunne kjenne seg igjen i den livlige og egenrådige Katt, og den voksne formidleren skal kunne kjenne seg igjen i en mamma som dels er tålmodig og fokusert (i alle fall i starten av bøkene), og som dels ønsker å bruke bare litt tid for eksempel på mobiltelefonen.

Språket

katt kan parkKatt og mammas replikker etterstreber også å spille på gjenkjenning. Mammas ytringer veksler fra å støtte og utvide Katts språklige uttrykk, ”Du mener anda i parken?”, til å beskrive en utslitt mor: ”Jeg tror jeg blir gal”. Katts ytringer speiler på sin side et barnespråk i utvikling, med ett-, to- og treordskonstruksjoner, ”feil” rekkefølge på ordene, gjentakelser, omtale av seg selv i tredjeperson og bruk av utropstegn for å markere styrke i stemmen:

Kjøre vogna, sier Katt.
Katt kan! Katt kan selv!
Bære selv, sier Katt.
Knappen, knappen! roper Katt.

En omstridt klassiker

Bøkene om Katt har likhetstrekk med en omstridt klassiker fra 80-tallet innenfor barneboksjangeren, nemlig bøkene om Pål (eller Max som han heter på svensk) med illustrasjoner av Eva Eriksson og tekst av Barbro Lindgren. Det har blitt gitt ut til sammen 10 bøker om Pål, og noen av dem blir trykket opp i stadig nye opplag.

Likhetene mellom Katt og Pål dreier seg – foruten at begge handler om hverdagslige hendelser i en småbarnshverdag – først og fremst om bruken av barnespråk. Akkurat som i bøkene om Katt, etterstreber også Påls replikker å likne barnespråk: ”Pus vil ha smokken. Pus må ikkje ta smokken. Pål ha smokken” (fra Påls smokk).

De første bøkene om Pål fikk kritikk for nettopp dette grepet. Forfatterens argument for å bruke barnespråk, som ett- og toordsytringer og å vende om på ordrekkefølgen, var tatt ut fra en tanke om at da ville den voksne formidleren slippe å ”oversette” Påls ytringer til et troverdig og gjenkjennelig barnespråk. Dette ble i sin tid svært omdiskutert. I Barnbok (nummer 12, fra 1982) oppsummerer Gunnel Enby pedagogenes innspill: ”Barns språkövningar, hur charmfulla de än är, måste betraktas som arbetshypoteser på vägen mot en total erövran av språket. Att passivt imitera dem är att betraktas som förakt för de smås allvarliga strävanden”. Også i Mette Moes kronikk om pedagogikk og estetikk i barnelitteraturenBarnebokkritikk, kommenteres bruken av barnespråk som litterært virkemiddel i Pål-bøkene, og her er konklusjonen at som høytlesningsbøker ”henger det hele imidlertid litt i løse luften, idet barnespråket ikke ligger helt godt i munnen på den voksne leseren”.

Barnespråk i barnelitteraturen – for hvem?

trude hoel

Trude Hoel, Lesesenteret Foto: UiS

Når vi leser sammen med barn, iscenesetter vi en arena for språkstimulering. Gjennom leseaktiviteten tilbyr vi barna språklige rollemodeller, både i form av teksten i boka, den voksnes formidling av boka og – ikke minst – samtalene rundt boka. Sett i lys av det Vygotsky kaller for den proksimale utviklingssonen – alt det et barn kan greie med hjelp fra andre – må det språket vi tilbyr barna være noe de kan bruke som modell.

Det er den voksnes ansvar å legge til rette for et språk som gir barna noe å strekke seg etter, for å på den måten stimuler barnas språklige utvikling. Når teksten bruker ”barnespråk i utvikling” som et litterært grep, blir det etter min mening formidlerens oppgave å ”oversette” barnespråket til noe mer fullstendig, nettopp for å gi barna tilgang til gode språklige modeller.

Når det er sagt, så mener jeg likevel ikke at Katt kan-bøkene er skadelige for barns språkutvikling. Det å fokusere på språkets uttrykksside fordrer en viss grad av språklig bevissthet. De yngste leserne vil først og fremst fokusere på innholdet i boka, og vil ikke kunne more seg over snedighetene med språk i utvikling-grepet. Derfor er det å bruke barnespråk som et litterært grep, primært rettet mot de voksne leserne. Bøkenes noe nedlatende undertekst – nemlig at det er veldig slitsomt å være småbarnsmor – er nok også rettet mot de voksne leserne. Et betimelig spørsmål er dermed: Er egentlig Katt kan-bøkene barnelitteratur? Utfordrende barnelitteratur er det i hvert fall ikke.



Skrevet av:

,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.