Mitt barnebokminne - av Nina Ramberg
Barry
Bettina Hürliman

Illustratør: Paul Nussbaumer
Oversetter: Jo Tenfjord
1974, Bokklubben

Barry – verdens tapreste hund

Jeg har alltid trodd at jeg bare ville ha bøker som endte lykkelig. Jeg er så lei av at bøker, tv-serier eller filmer må ende med død og fordervelse for å bli ansett som bra. Men så blir jeg bedt om å tenke på den boka som har festet seg best i meg, og så viser det seg at det er en bok som ikke bare slutter dårlig, den slutter med nettopp død og fordervelse. Hæ?

På biblioteket på Tanum skole, der jeg gikk fra 1. til 6. klasse, var det en liten boks med bøker for de minste barna. I denne boksen fant jeg Barry første gang. Han var en stor St. Bernardshund. Det var bilde av han på forsiden. Han hadde en tønne under halsen med et rødt kors på. Barry var en redningshund og i tønnen under halsen tror jeg det var sprit. Boka er veldig gammel, fra 1952, så da tok de ikke barnlige hensyn, og sprit var det som trengtes når folk lå forfrosset på fjellet.

Barry fantes i virkeligheten. Han bodde sammen med munker oppe i fjellet og hvis været var for dårlig til at mennesker kunne rykke ut, dro Barry ut på egenhånd for å redde små og store i nød. Til sammen skal han ha reddet rundt førti mennesker, bl.a. en liten gutt som han la seg tett inntil for å varme før han tok han på ryggen og fikk han i sikkerhet.

Den siste Barry redder er en soldat. Barry kjemper seg gjennom snøstormen og finner soldaten skadet. Men soldaten er forvirret, han skjønner ikke at Barry er der for å redde han og stikker han med en kniv (i hvert fall sånn jeg husker det, mulig han skjøt han). Kanskje tror han Barry er en fiendtlig soldat, kanskje tror han at han er en bjørn. Uansett er det et fryktelig sjokk for både Barry og meg selv. Og det er her det blir så vakkert og uendelig trist for en jente på seks. For selv etter at soldaten har skadet han, blir han ved hans side. Hardt skadet bruker han sine siste krefter på å redde soldaten som har såret han. Barry bærer han ned fra fjellet, overleverer han til munkene, så synker han sammen… og dør.

Jeg husker hvordan jeg satt på biblioteket på Tanum skole og gråt uten å klare å stoppe. Ikke bare en gang. Men mange ganger. Jeg må ha vært et underlig syn for bibliotekaren der jeg satt med den samme boka og gråt om igjen og om igjen. Jeg hadde et oppriktig håp om at han kanskje skulle klare seg denne gangen, og ble like knust hver gang livet hans ebbet ut.

På et vis tror jeg det må ha vært litt godt for en forsiktig, liten jente i burgunderrøde kordfløyelsbukser og gammelrosa pologenser, å få lov til å sitte i hjørnet på biblioteket og sørge over en St. Bernardshund. Gang på gang. Jeg mener også å huske at det bare sto mitt navn på utleielappen som var festet bakerst i boka. Og på den måten ble det liksom min bok. Jeg husker jeg så det noen ganger når jeg lånte andre bøker. Samme navnet gikk igjen flere ganger på lappen bakerst. Beviset på at en bok har gjort inntrykk.

 

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no. 

imageNina Ramberg jobber i NRK Radio Super og lager radio for barn. Har skrevet og hatt regi på flere hørespill. Bl.a. Maria Smart og Bukkene Bruse på badeland. Er akkurat nå programleder for Skolefri som går direkte på Radio Super mandag-fredag 14-16. Hun sender stafettpinnen videre til Karsten Fullu, tekst- og manusforfatter i NRK.



Skrevet av:

,

Kommentarer