Barsakh – Emilie, Samuel og Gran Canaria

SVART OG HVITT Anmeldt av Marius Emanuelsen Engasjert og hederlig, men i overkant lettvint roman

SVART OG HVITT

Anmeldt av Marius Emanuelsen

Engasjert og hederlig, men i overkant lettvint roman om båtflyktninger i ferieparadis

 

Fra januar til november 2006 ankom 28 167 afrikanske båtflyktninger Kanariøyene. Om dette høres mye ut, kan man til sammenligning nevne at 35 000 nordmenn feiret jul i fjor på de samme øyene, i følge reiselivsbransjens tall. Med sitt relativt begrensete areal (7 492 m²), blir Kanariøyene derfor et drømmenes sted både for fattig og rik, et av de stedene der kontrasten mellom nordvestlig velstand og afrikansk nød kan fremtre for oss med størst kraft nettopp fordi motsetningene blir mest påtakelige der nord og sør bokstavelig talt møter og, i hvert fall potensielt, berører hverandre. Simon Strangers lille genistrek består nettopp i at han henter ut nettopp dette potensialet og lar sine to helter, norske Emilie og ghanesiske Samuel, møte hverandre, mentalt og fysisk, på Gran Canaria. Hun er der med familien, og må snike seg unna og lyve for å hjelpe Samuel og de andre utsultede flyktningene hun en dag kommer over på stranda mens hun er ute og jogger. Hans forhistorie fortelles i form av flashbacks som viser oss et Afrika uten fremtid og en reise over havet som bare de sterkeste overlever. Den lille romanens store påstand er at Emilies og Samuels virkeligheter må føres sammen, og at noe vil skje med oss, slik noe skjer med Emilie, idet hun får båtflyktningenes virkelighet midt i fleisen. Det er først da vi kan rykkes ut av feriefantasiene og nevrosene våre og bli ansvarlige verdensborgere.

Strangers lille roman tar med andre ord opp store spørsmål. Men kanskje overdriver min ellers eminente kollega Kjell Olaf Jensen noe når han i en anmeldelse av boken i Dagsavisen hevder at ”[e]n bok som forteller en så sterk historie, unndrar seg på et vis en litterær kvalitetsvurdering fordi de litterære kriteriene blir sekundære.» Jensen foreslår at man i stedet spør seg i hvor stor grad forfatteren ”beherske[r] sine virkemidler” godt nok til ”å få historien til å gå inn hos leseren” og konkluderer med at ”det gjør den.” Men hvis man bare skulle ta hensyn til spørsmålet om saken er god, kunne vi like gjerne anmelde idealistiske organisasjoner fremfor bøker. Og hvis det eneste vi skulle diskutere var effektiv bruk av virkemidler, kunne vi like gjerne anmelde reklame. For all del, saken er god. Og teksten er effektiv nok. Ikke bare selger Barsakh godt, romanen er også nominert til ARKs barnebokpris 2009. Nettopp derfor må man tore å stille det spørsmålet Jensen bare så vidt åpner før han raskt lukker det igjen med henvisning til emnets tyngde. For selv om saken er god og fortellingen er effektiv, gjør ikke Barsakh egentlig inntrykk på meg. Det går fort og greit å lese den, det er underholdende nok mens det står på, og jeg tviler aldri på om Stranger skriver noe viktig. Men jeg får ikke lyst til å lese Barsakh om igjen. Det er lite her som lokker til gjenopplevelse eller fordypning, og det slår meg at Strangers roman i grunnen er merkelig konfliktsky, på tross av at den setter viktige problemstillinger på dagsordenen. Det er som om romanen skygger banen der problemene melder seg for alvor og i stedet tyr til litt enkle løsninger som får frem pamfletten i den snarere enn litteraturen i den. Dette er for så vidt i tråd med Jensens anbefaling. Skal man la Barsakh ryste seg, må man kanskje glemme at den er en roman også. Men det skrittet er jeg ikke helt villig til å ta. Forklaring følger, men lesere som ikke vil vite hvordan det går i romanen oppfordres til å slutte å lese her, skaffe seg boka og gjøre seg opp en egen mening om den før de (forhåpentligvis) vender tilbake til denne anmeldelsen.

Perspektivet i romanen ligger hovedsaklig hos Emilie, den norske jenta, men gjennom en del kortere episoder skifter perspektivet til Samuel. Dog åpner teksten i det tilstrebet objektive eller autorale, i en slags filmatisk (men kanskje mest romanesk) innzooming på Emilie og Samuel der de styrter gjennom Gran Canarias gater, hånd i hånd og med politiet i hælene. Det skal vise seg at dette er et frampeik, en episode fra romanens avslutning. Strangers forteller benytter anledningen til å snakke om at fortellingen kunne begynt her men ikke gjør det, men den litt kluntete foregripelsen vitner mest av alt om at romanen trenger et skinn av objektivitet, av å være et ytre blikk på noe viktig og dramatisk.

Med en gang den falske starten er avblåst, plasseres perspektivet tett opptil Emilies nevrotiske (selv)bevissthet. Vi følger Emilie gjennom et måltid med familien, og forstår raskt at noe ikke er som det skal være. Emilie bekymrer seg for kaloriinntaket og skjuler små fettholdige avocadobiter for farens kjærlige blikk. Med en gang måltidet er over, springer hun ut for å jogge av seg grammene. Emilie, forstår vi, ser ikke seg selv klart nok i forhold til omverdenen. En lei opplevelse med en frekk gutt har gjort henne selvbevisst, og nå er hun livredd for å bli feit og henter selvbekreftelser fra glossy magasiner:

Det hadde gått flere år siden lårene hennes traff hverandre når hun gikk. Nå var de endelig slik hun ville. Slik man ser det i et hvilket som helst blad. Som [mag] eller topp.

(s. 14)

Emilies overflatiske og selvsentrerte bevissthet er såpass velkjent at man raskt forstår at det klisjépregede faktisk er poenget her: det skal være lett å kjenne seg igjen i Emilie. Først da vil leseren også kunne forandre seg med henne. Spørsmålet er imidlertid om ikke Stranger bommer stygt her. Emilies spiseforstyrrelser fremstilles som en slags villfarelse som ganske enkelt kan korrigeres. Ikke ved at Emilie tenker på de sultne barna i Afrika og derfor spiser opp maten sin, men ved at hun møter en vaskekte sulten afrikansk gutt som ser hvor tynn hun er og spør henne om hvorfor hun ikke spiser (s. 85). Den implisitte påstanden er at Emilie må se seg selv med afrikanerens blikk for å kunne bli hel, sunn og frisk. Men i en roman som ønsker å ta opp tvingende viktige moralske og politiske spørsmål, er det vanskelig å fri seg fra inntrykket av at Strangers behandling av spiseforstyrrelser er i overkant lettvint, for ikke å si respektløst overfor Emilie og de 50 000 nordmennene som ifølge bokas siste faktaoppslag (s. 136) lider av spiseforstyrrelser. Jeg er slett ikke er noen ekspert på lidelsen, men det slår meg som tendensiøst at spiseforstyrrelser i Barsakh utelukkende behandles som et moralsk spørsmål som kan løses ved dypere selvinnsikt. Det er vanskelig å forestille seg at et politisk parti som gikk til valg på at man kunne løse unge kvinners spiseforstyrrelser ved å sende dem til sultrammede områder ville høste annet enn avsky blant de fleste velgerne. Strangers roman er selvsagt ikke noe partiprogram, men det fritar den ikke for ansvar. Skal den kunne fungere som god politisk litteratur må den holde seg for god til å forenkle kompliserte psykiatriske problemer. Det er lite i Barsakh som tyder på at forfatteren har videre innsikt i sykdommen han tilskriver sin hovedperson.

Det problematiske ved Emilies perspektiv blir ikke bedre av at det så til de grader kontrasteres med Samuels. Fortellerperspektivet skifter ikke før Emilies blikk faller på flyktningenes båt, som kommer drivende inn på den samme stranden der Emilie har planlagt en oppfriskende dukkert. Emilie vinker, og Stranger kutter til Samuels perspektiv, fortalt i kursiv. Kontrasten kunne ikke vært større. Samuel finnes ikke selvbevisst, og han forteller ikke om kalorier og motemagasiner, men om nød og om frelse:

De hadde risikert alt. Tatt farvel med alle de kjente. Gjort alt for å komme over til den andre siden. Nå var de der, Samuel kjente lettelsen flomme gjennom seg. De var fremme. De var reddet.

(s. 22)

Som man ser, er Samuels språk fra starten av markert som et grunnleggende annerledes språk enn Emilies, et som dreier seg om nødvendighet og om fremtid, snarere enn om overflod og fortid. Men den oppmerksomme leser vil kanskje legge merke til at verken Emilies eller Samuels versjon av virkeligheten er fri for klisjeer. Det er ikke fritt for at mennesker ofte tenker i klisjeer, men som allerede antydet går stiliseringen av Emilies og Samuels bevisstheter ut over tekstens nyanserikdom, politisk og psykologisk. Emilie og Samuel fremstilles som diametralt motsatte typer for å anskueliggjøre et problem for leseren, men dermed blir selve anskueliggjøringen et problem. Der Emilie er fanget i senkapitalismens speilkammer, blir Samuel nærmest en moderne versjon av den edle ville. Samuels integritet og verdighet er urokkelig. Han blir aldri selvhevdende, alltid klok, og nærmest kjemisk renset for begjær. Fortelleren holder en type respektfull avstand til ham som aldri kommer Emilie til gode. Det blir nesten påfallende når Stranger plasserer en mer uhumsk og selvrettferdig type, Esowa fra Benin, i båten med Samuel. Esowa kan gjøre alt det Samuel ikke kan. Han kan ta vann fra de døende (s. 61) og han kan antaste Emilie (s. 82). Resultatet er at han fremstår som en slags syndebukkskikkelse for de andre afrikanerne. Symptomatisk nok er han da også den første som forlater gruppen av flyktningene for å klare seg på egen hånd (s. 83). At Samuel snart forstår at Esowa har rett i at de ikke kan bli værende særlig lenge i det tomme huset de låner, forandrer ikke inntrykket av at Stranger i Barsakh først og fremst tenker i forenklede kontraster, der avstanden mellom ytterpunktene økes både for å skape spenning og for å gi fiksjonsuniverset klare moralske ytterpunkter.

Like fullt insisterer Barsakh på at Emilies og Samuels verdener både kan og må møtes. Noe av det fineste med Strangers portrett av Emilie ligger i den uanstrengte og instinktive måten han lar henne reagere på når hun ser flyktningbåten, der Samuel står og vinker til henne. ”Herregud,” sier Emilie og vinker tilbake til Samuel i båten, bevis nok på at hun forstår at hun er utilstrekkelig i forhold til alvorsgraden i synet som møter henne, men også på at hun er et anstendig menneske som stiller opp når omstendighetene krever det. Stranger er imidlertid ikke helt fornøyd med det gjensidige vinket som etablerer kontakten mellom Samuel og Emilie, det blir kanskje for ytre, hva vet jeg. I hvert fall passer han på å skrive inn en merkelig passasje mot slutten av Samuels første kapittel, sett fra hans perspektiv:

Jenta så ut som hun nølte noen sekunder. Som hun ikke helt trodde det hun så, eller visste hva hun skulle gjøre med det. (s. 23)

Problemet med dette korte avsnittet er, ganske enkelt, at det er påfallende presist, for presist. Samuel ser ei jente han ikke har truffet før. Han ser henne nøle. Og han forstår instinktivt akkurat hvordan hun har det. ”Som” synes her å antyde usikkerhet og fortolkning, men avsnittet er i realiteten blottet for tvetydighet. Selv etter flere uker på sjøen, og mange dager uten vann eller mat, er Samuel i stand til å tolke Emilies reaksjon helt nøyaktig. Det er i passasjer som denne at Stranger blir for effektiv, det vil si for oppsatt på å skape en effekt, for utålmodig, for påståelig. Stranger får det travelt, for travelt, med å opprette en spesiell type kontakt mellom Emilie og Samuel, slik at det kan virke sannsynlig for oss at Emilie og Samuel rekker å bli såpass godt kjent i løpet av den korte romanen at deres historie også blir en slags moderne versjon av Romeo og Julie. Allerede samme kveld som de to møtes, finner vi Emilie tilbake på hotellet der hun vekselvis frykter at Samuel blir funnet av myndighetene og deportert og fantaserer om at han ”trekker henne inntil seg” (s. 99). At jenta bekymrer seg for flyktningene og engasjerer seg i deres sak er selvsagt høyst forståelig, men hva romanen tjener på å hevde at en ung, lett anorektisk jente fra Norge skal falle pladask for en utsultet båtflyktning på mindre enn et døgn, virker usikkert. I romanens siste kapittel kysser de, gjennom gitteret på flyktningmottaket, men nok en gang føles det mest som en påstand om atskilte verdener som berører hverandre og gjør hverandre godt, snarere enn som en velfundert fremstilling av kjærlighetens grenseløse kraft. I epilogen, satt med mindre fonter og formet som et fly, kan vi lese at Emilie har ”prøvd å spise mer” (s. 131), en naturlig konsekvens av at den unge jenta har lært å se andre enn seg selv. For meg virker dette billig og programmessig, for mye og for fort.

Og derfor ønsker jeg meg etter endt lesning en annen tekst enn den Barsakh gir leseren. Enten en mer nøkternt beskrivende tekst som ikke kommer med implisitte påstander om tankeoverføring og forelskelse eller en villere, mer fabulerende og maksimalistisk fortelling, mer i tråd med det Stranger tidligere har skrevet for voksne. For uansett hvor mye jeg måtte ønske det, sliter jeg med å bli med på at Emilie lar seg sjarmere i senk av Samuel innenfor rammene av det universet Stranger har etablert i denne korte romanen. Da måtte forfatteren roet ned tempoet og latt de to hovedpersonene få tid og anledning til å bli kjent med hverandre, til faktisk å utfordre hverandres virkelighetsoppfatninger i stedet for å la Samuels historie og perspektiv bli en slags fasit som det blir Emilies oppgave å ta inn over seg. Typisk nok er boken utstyrt med dokumentariske fotografier som langt på vei objektiviserer Samuels historie, som gjør den til noe udiskutabelt som Emilie og leseren må forsøke å ta inn, og som vi må endre livene våre for å kunne møte på en skikkelig måte. Ingen kan betvile at Strangers emne, flyktningstrømmen fra Afrika til Europa og viktigheten av at vi behandler de nyankomne på en human og skikkelig måte, er verdig en ungdomsroman. Men forfatteren blir dessverre så opptatt av å hamre inn et budskap at han i samme slengen flatbanker de nyansene som kunne gjort Barsakh til noe mer enn en roman om noe viktig, altså til en viktig roman, en sånn en som man kunne ha lyst til å lese mer enn én gang og som man kunne ha lyst til å anbefale videre.