Battle Royale

Kampscener mellom tenåringer

Hvordan er det mulig for en gruppe med ungdommer å handle til fellesskapets beste når de ufrivillig kastes inn i et spill hvor enhver oppfordres til å drepe for ikke selv å bli drept? Den japanske forfatteren Toshuni Takami har med Battle Royale (1999) skrevet en thriller for tenåringer hvor leseren følger samtlige av elevene i en ungdomsskoleklasse og deres bloddryppende, men delvis også moralske kamp seg imellom for å overleve i en statlig organisert dødslek.

Spillet og samfunnet
De 42 jentene og guttene presenteres innenfor rammene av et dystopisk fremstilt univers – det motsatte av en utopi – hvor spillets logikk speiler det overordnede samfunnsplanets politiske tilstand. Det hele utspiller seg i Den stor-sørøstasiatiske republikk, året 1997, hvor en vagt formulert nasjonalsosialistisk samfunnsorden undertrykker enhver opposisjonell stemme og handling for å holde riket i hevd ovenfor hovedfienden, Det amerikanske imperiet. Gjennom Forsvarets utvikling av ”Programmet”, som i utgangspunktet er en topphemmelig, datastyrt form for stridseksperimentering, blir hvert år en tilfeldig utvalgt ungdomsskoleklasse plassert på en evakuert øy for å ta livet av hverandre til det er én igjen. I praksis vet hele befolkningen om spillet gjennom fjernsynets årlige nyhetssendinger som viser frem vinneren.

Elevene tror de skal på klassetur, men i løpet av bussturen dopes de ned og våkner opp med datakontrollerte halsbånd som eksploderer hvis man ikke overholder reglene. Forskjellige typer våpen deles vilkårlig ut til hver enkelt elev, og med disse jages de av gårde, én etter én, for å kjempe mot hverandre. Hvis ingen drepes innen det har gått ett døgn, vil alle miste livet og ingen vinne. Forsøker noen å forlate øya, ta av halsbåndet eller oppholde seg på ”forbudte soner” som jevnlig annonseres over et høyttaleranlegg, vil halsbåndene sprenge dem i fillebiter. Den konstruerte kamparenaen overvåkes gjennom både satellitt og lydopptak slik at regjeringens medlemmer kan følge med på sine ”favoritter”. Den totalitære styringsmakten kan til en viss grad forutse hvem som vil vinne fordi de også sitter inne med inngående opplysninger om hver enkelt elev, blant annet når det gjelder sosial bakgrunn og atferd, fysisk styrke og intelligens. Pengeveddemålene om hvem som kommer til å vinne gir et bilde av korrupte politikere som ikke bare nyter en grotesk form for underholdning som minner om aktivitetene i Romerrikets Colosseum: De sørger samtidig også for at det statlig organiserte ”Programmet” virker avskrekkende på politisk undergravende virksomhet gjennom den indirekte fremvisningen av regjeringens makt over menneskelivet.

Helter
Handlingen presenteres nesten utelukkende i krysningspunktet mellom de 42 tenåringenes forskjellige perspektiver på seg selv, sin egen fortid og det som skjer, og den overordnede fortellerens utfyllende beskrivelser og kommentarer. Sistnevnte fortellestemmes til tider overforenklede synspunkter og karakteriseringer virker like ungdommelige i sin fremtoning som personene som skildres. Oversettelsen til norsk lykkes stort sett i å gi ungdommene et språk som er tilpasset norske ungdommers eget.

Det er en merkverdig gjeng med ungdommer vi blir kjent med. Selv om det gis enkelte nyanserende portretter, er et overraskende høyt antall av jentene og guttene ikke bare usedvanlig fysisk og psykisk sterke, men også langt over gjennomsnittet intelligente, pene og på forskjellige måter tilsynelatende vellykkede personer. De mer ordinære tenåringene forsvinner i mengden av helter og fiender i kampens hete. Hovedpersonen, Shuya Nanahara, er ikke bare er et sportstalent, men den snilleste og kuleste gutten i klassen. På el-gitaren sin spiller han rockemusikk – som er én av de mange ”amerikanske” kulturuttrykkene som er forbudt i republikken – mens alle jentene svermer rundt ham. Rocken, som det stadig gis konkrete referanser til, blir et motiv for muligheten til å gjøre opprør i samfunnet. Shuya har vokst opp på barnehjem fordi foreldrene ble drept etter å ha deltatt i en politisk motstandsbevegelse. Som helten i et dystopisk univers er det derfor naturlig at Shuya og hans nærmeste klassekamerater – både gamle og nye – ikke bare er i opposisjon mot det bestående, men også smarte og sterke nok til å forsøke å trosse spillets regler.

En dash moralske refleksjoner

Etter hvert som dødsshowet settes i gang er det mange som danner grupper mens andre opererer på egen hånd. Forholdet mellom individ og gruppe, og mellom egoistiske og moralske handlinger og tankesett er sentrale temaer gjennom handlingen. Det er ikke tilfeldig at mange kritikere har påpekt likheter mellom Battle Royale og William Goldings Fluenes Herre, som gir et miniatyrbilde av hvordan selv ”små” mennesker mer eller mindre automatisk danner grupperinger og barbariske styresett.

Gjennom en kombinasjon av frykt, tilfeldigheter og iskald beregning gis det fargerike og utbroderende beskrivelser av hvordan elevene slakter hverandre ned etter tur. Scenene gir klare assosiasjoner til underholdningsindustriens voldelige data- og videospill, og til grøssere og actionfilmer, noe som gir handlingen et lystig og lekent preg midt oppi all grusomheten.

Innimellom slagene gis det også et bilde av relasjonene mellom enkelte av personene og gruppene i klassen som delvis forklarer drapene og hendelsenes sammenheng med sosiale mønstre og samfunnsforhold. Gjennom et intrikat nettverk av hvem-som-er-venner-med-hvem, og hvem-som-er-forelsket-i-hvem, gis leseren innsikt i de personlige livene til spillets deltakere. Samtalene mellom enkelte av elevene viser ikke bare frem forskjellige strategier for overlevelse, men går også dypere til verks med refleksjoner over hva som får mennesker til å drepe hverandre, hvordan man kan stole på hverandre til tross for at man herjes av frykten for å dø, og hvordan spillet speiler samfunnets fascistiske styresett. Hvem er med på leken, og hvem forsøker å trosse den ved å handle til det beste for gruppen? Hvordan kan man bruke sin energi og sine evner til å yte motstand mot urettferdighet, selv om man risikerer å miste livet?

På sitt beste er romanen et forsøk på å fremstille ungdommers begynnende innsikter i enkeltindividets ansvar for hvordan et samfunn tar form. Tidvis lykkes den også i å demonstrere hvor vanskelig det er å handle moralsk når den enes død blir den andres brød. På sitt verste er romanen en voldsforherligende fortelling om hvordan et knippe med ungdommer på urealistisk vis klarer å hamle opp med voksenverdenens dødelige kampspill.