Beauvoir, Simone de – fra En veloppdragen ung pikes erindringer

Hva som helst kunne skje

Bøkene trøstet meg: De snakket og holdt ingen ting skjult; når jeg ikke var til stede, tidde de; jeg åpnet dem, og da sa de meg akkurat det de sa; hvis det var et ord jeg ikke forstod, forklarte mor det for meg. Liggende på magen på det røde teppet leste jeg Madame de Ségur, Zénaïde Fleuriot, eventyrene til Perrault, til Grimm, til Madame d’Aulnoy, til kannik Schmidt, heftene til Töpffer, Bécasine, eventyrene til familien Fenouillard, de til sapør Camember, Frendeløs, Jules Verne, Paul D’Ivoi, André Laurie og serien ”De rosa bøkene”, utgitt av Larousse, som fortalte legender fra alle verdens land og, under krigen, heltehistorier.

De gav meg bare barnslige bøker, valgt med omhu; de godkjente de samme sannhetene og de samme verdiene som mine foreldre og mine lærere; de gode ble belønnet, de slemme straffet, det skjedde bare ubehageligheter med latterlige og dumme folk. Det var tilstrekkelig for meg at disse grunnleggende prinsippene var sikret; vanligvis lette jeg overhodet ikke etter et samsvar mellom fantasiene i bøkene og virkeligheten; jeg moret meg med dem, akkurat som jeg lo av dukketeateret, på avstand; derfor er jeg aldri blitt overrasket over romanene til Madame de Ségur, til tross for de merkelige bakteppene som de skarpsindige voksne oppdager i dem. Fru Bonbec, general Dourakine, akkurat som M. Cryptogame, baron de Crac og Bécassine eksisterte bare i fantasiriket. En fortelling var en vakker ting som var nok i seg selv, som et dukketeater eller et bilde; jeg var klar over at det måtte et byggverk til med en begynnelse, en oppbygging og en slutt, hvor ordene og setningene skinner med sin egen glans, som fargene i et maleri. Noen ganger snakket bøkene likevel til meg mer eller mindre uklart om den verden som omgav meg, eller meg selv; da fikk de meg til å drømme, eller tenke, og noen ganger fikk de mine overbevisninger til å vakle. Andersen lærte meg melankoli; i hans eventyr kjeder gjenstandene seg, de brister og fortæres uten å fortjene sin ulykke; før hun tilintetgjøres lider den lille havfruen ved hvert eneste av sine skritt som om hun går på glødende kull: hennes lidelse og hennes død gjorde meg kvalm. En roman som jeg leste i Meyrignac, og som het Le Courreur des junglesrystet meg. Forfatteren fortalte usannsynlige eventyr med nok dyktighet til å få meg med på notene. Helten hadde en venn kalt Bob, tykk, glad i livet, hengiven, vant han med en gang min sympati. Sammen ble de fanget i et hindufengsel, de oppdaget en underjordisk gang hvor en mann kunne åle seg gjennom på magen. Bob gikk først; plutselig skrek han fryktelig; han hadde støtt på en pytonslange. Med klamme hender, bankende hjerte, var jeg vitne til dramaet: slangen svelget ham. Jeg var lenge besatt av denne historien. Ganske visst var bare tanken på å bli fortært nok til å fryse blodet mitt til is; men jeg ville ha blitt mindre rystet om jeg hadde hatet offeret. Bobs grusomme død brøt alle regler; hva som helst kunne skje.

Oversatt av IØ