Mitt barnebokminne - av Kjersti Annesdatter Skomsvold
Lisen får ikke sove
Kaj Beckman

Illustrasjon: Per Beckman
Aschehoug 1980

Beckman, Kaj: Lisen får ikke sove

JO KJEDELIGERE, DESTO BEDRE

Av forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold

Som barn var jeg glad i bøker hvor det ikke skjedde så mye. De fineste bøkene var de som var blottet for handling. Jo kjedeligere, desto bedre. Min aller første yndlingsbok var Lisen får ikke sove. Den handler bare om Lisen som ikke får sove. ”Jeg får ikke sove uten DUKKEN!” roper Lisen. ”Så hent den da,” roper moren til Lisen. Akkurat som moren min også ville gjort. Mens faren min ville kommet løpende med dukken, og dessuten en tåteflaske med varm melk og honning. Dukken får ikke sove uten BAMSEN! som ikke får sove uten HUNDEN! og sånn fortsetter det. Til slutt, da alt ser håpløst ut, kommer moren Lisen til unnsetning. Som moren min også ville gjort for meg.

Jeg snurret pappa rundt lillefingeren, og lenge fikk jeg ikke sove uten å tvinne håret til mamma rundt pekefingeren. Hun stod bøyd som en bærplukker over barnesenga med blodet i hodet, mens jeg tvinnet og tvinnet. Jeg kunne stanse et sekund eller to, bare for å begynne igjen akkurat idet mamma skulle til å reise seg, da hun trodde at jeg hadde sovnet. Men jeg hadde ikke dét.

Er ikke egentlig ”å tvinne tomler” bare et uttrykk, som i ”å kjede seg”? Men pappa tvinnet tomler på ordentlig, der han hadde slått seg ned på sengekanten. Kanskje for å understreke et poeng… jeg vet ikke hvilket det skulle vært…

Jeg likte ikke urealistiske bøker, aller minst de med overnaturlig handling, som bøkene til Astrid Lindgren. Selv navnene var skumle… Løvehjerte er voldsomt og vanskelig å forholde seg til… og så var det de sære stedsnavnene, som Nangijala og Nangilima… Dessuten begynte pappa å gråte allerede før Jonatan døde i den brannen, det var veldig ubehagelig.

Men det var jeg som gråt da mamma tvang meg til å høre på at hun leste Ronja Røverdatter. Jeg spurte om hun kunne være så snill å slutte. ”Bare prøv å tenke på noe annet,” sa hun.

Om hun ikke leste for meg om kvelden, så sang hun. Mamma kan en sang for alt, sanger som gir inntrykk av å være gamle vuggeviser, og hun synger dem høyt, med ord dessverre, på en merkelig og innadvendt måte.

Begynner jeg først å tenke på barndommen min, får jeg en søvnløs natt i gave.

Det ble nesten bibelsk den gangen pappa, etter å ha brakt sin søvnløse og kravstore datter det ene etter det andre, nattetrøtt kastet tåteflaska i veggen og det fløt av melk og honning.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg så ofte ikke får sove. Jeg har jo ikke gjort noe galt, begått noen lovbrudd…

Kanskje er det noen ganger vanskelig å sovne fordi det minner om døden, å sovne inn. Å være borte en hel natt er lenge når man bare har levd noen år. Jeg synes det er lenge fremdeles, og prøver å begrense det til et minimum. Og jeg synes det er mye finere å våkne enn å sovne, særlig etter at jeg ble så voksen at jeg begynte å drikke kaffe… Og jeg er fremdeles mest glad i de bøkene hvor det ikke skjer så mye.



Kommentarer