Bedrag til begjær

Bedrageri er som regel et fruktbart emne for en spenningsroman. Ikke bare er det spennende å følge så vel jakten på bedrageren som bedragerens forsøk på å unnslippe lovens lange arm. De fleste av oss – unge som voksne – har også kjent på følelsen av at kanskje vi også er en slags bedragere, at vi egentlig ikke kan det folk tror vi kan, en frykt som kan røre ved det dypeste i oss. Samtidig er det lite som er morsommere enn å kle seg ut, å gi seg ut for å være en annen, å bli usynlig som seg selv, om enn bare for en stakket stund. Vi trenger disse frirommene for ikke å stivne i oss selv, og den ilende lystfølelsen er alltid nært forbundet med faren for å bli avslørt, også når lite synes å stå på spill.

Men problematikken oppleves sjelden som mer relevant enn når man er ung og skjønner at rollene man spiller på ulike samfunnsarenaer ikke nødvendigvis lar seg forene: Man er en annen på skolen enn hjemme hos foreldrene, en annen med bestevennen enn med kjæresten, og en del sider ved deg selv vil du trolig helst skjule for alle. Så hvem er du egentlig? I hvor stor grad er det mulig å dikte opp en identitet slik at man kan bli den man helst vil være? Og hva skjer hvis forelskelsen griper deg og du forvandles til noe du ikke visste at fantes, og mister kontrollen over selv de enkleste ting?

Roman på vranga

e. lockharts siste roman, Sanne løgner, interesserer seg for slike spørsmål, noe som ikke minst viser seg i en serie allusjoner til litterære klassikere, fra Dickens til Camus. Romanens hovedperson, den muligens foreldreløse Jule, er på flukt idet romanen åpner. Hun befinner seg på et hotell i Mexico da hun en dag skjønner at noen er på sporet av henne. Hun stikker av, men til liten nytte. Forfølgerne skjønner snart hvor hun er – men kanskje ikke helt hvem hun er. Så begynner opprullingen av alt som har skjedd frem til dette punktet – men baklengs, uke for uke, måned for måned, til vi er ved det tilfeldige møtet som setter hele hovedhandlingen i gang. Så brytes det av, og vi er tilbake i nåtiden, der Jule – igjen – må kjempe for livet.

Grepet er pirrende, men stort sett uheldig. Pirrende fordi strukturen kan gi inntrykk av at vi leser en roman på vranga, der handlingen er vrengt som en bukselomme, med innsiden ut. Men ved stadig å gi oss årsaken bak årsaken bak årsaken glipper mye av identifikasjonen mellom leseren og hovedpersonen. I stedet for spenning og uforutsigbare utfall, der et impulsivt valg hele tiden kan få skjebnesvangre konsekvenser, får vi en rekke forklaringer. Når så mye krefter brukes til å fortelle leseren hvorfor og hvordan det og det skjedde, blir forfatterens kontroll over handlingsforløpet selve tyngdepunktet i fremstillingen. Leseren blir passivisert, for alt har allerede skjedd, og lite står på spill.

Spillet med leseren

Når lockhart har valgt et slikt grep, er det trolig mest fordi også hun har et slags bedragersk spill på gang med leseren. Sanne løgner er nemlig ikke bare en roman som, kort oppsummert, handler om en ung kvinne som stjeler en annen ung kvinnes identitet. Den er også en roman som i oppsiktsvekkende grad «stjeler» handlingsgangen sin fra en annen, mer berømt roman, nemlig Patricia Highsmiths Den talentfulle Mr. Ripley. Forfatteren innrømmer det langt på vei selv, i en notislang «forfatterens kommentar» bakerst i boka, men lar ellers «lånet» stå ukommentert. For den som kjenner forelegget, enten fordi man har lest boka eller sett en av filmatiseringene av den, er det likevel vanskelig å tenke på noe særlig annet under lesningen av Sanne løgner, ettersom plottdetaljene mange steder er tilnærmet identiske, både i form av like scener og i de ulike romanpersonenes roller og funksjoner. Det som mest av alt skiller de to romanene, er måten plottet er strukturert på og hovedpersonenes kjønn.

Mildt interessant

Som nevnt mister lockhart mer enn hun vinner på selve omstruktureringen av handlingen. Det er voldelig og gruoppvekkende nok, men blir rett og slett aldri særlig spennende. Mysteriet blir heller ikke særlig mystisk, utover at leseren klør seg i hodet over enkelte åpenbare plotthull som det er lettere å komme unna med når vi får dem i revers. Men i forvandlingen av Tom, Dickie og Marge til Jule, Immie og Forrest ligger det noe interessant, som peker mot at kvinnerollene i spenningslitteraturen er i bevegelse. Det er bare synd at lockhart ikke helt har klart å gjøre stoffet så interessant som det kunne ha vært. Jule er tøff, smart, hensynsløs og innvendig tom, men fascinerende blir hun aldri. Kanskje fordi hun spiller ut en rolle fra en annen roman snarere enn å finne en egen vei. Men også forfatterens «bedrageri» kunne blitt mer interessant om hun hadde utforsket muligheten som lå i det, snarere enn å skjule sine spor i det stille. Romanen blir mildt interessant tidtrøyte, men aldri egentlig sammenlignbar med de innovative romanene lockhart lener seg mot.

Hege Mehrens oversettelse er kompetent, men noe stiv og bokstavelig, som om hun ikke helt har tatt seg bryet med å få til en norsk klang i språket. Når fortelleren lar oss vite at Jule er opptatt av «equal rights», oversetter for eksempel Mehren det med «like rettigheter for alle», men det er nærliggende å tenke at lockhart rett og slett mener at Jule ønsker seg likestilling, ikke minst når man tenker på hvilken bok romanen bruker som modell.