Bekmørkt om helikopterforeldre

Tiki elsker å leke ute. Hun klatrer i trær, husker høyt, hopper langt. Det er nesten som om hun hører at naturen roper på henne. Utforskertrangen er stor, og hun vil høyest opp i treet der hun kan skue utover og se verden fra en annen synsvinkel, der vinden kiler nakken. Men foreldrene til Tiki liker ikke at hun forandrer seg, at hun strekker seg mot nye høyder i sitt lille liv.

Foreldrene til Tiki løper etter henne, ber henne om ikke å klatre, ikke huske, ikke hoppe. I boken skjer dette gradvis, og gjennom barnets perspektiv og tanker blir leseren med på reisen der Tiki blir stadig mer usikker, hun vil ikke skape frykt og bekymring hos foreldrene sine.

Er alt farlig? spør Tiki og blir redd, redd for veien, redd for treet. Redd for hunder og katter og veps, redd for husker og klatrestativ, redd for dammen, vannet, dypet. For plutselig er alt farlig.

Bakteppet

Bakterier er farlig, og hun får ikke vasket og børstet god nok, det prikker over hele kroppen og hun får ikke puste. Slik ligger pandemien som en undertekst i fortellingen, minner oss på alle de motstridene og fryktskapende beskjedene de minste mottok mens det herjet som verst. Hva ble egentlig effekten av denne tiden?

Ikke! er en bok av kontraster, alt er satt på spissen, foreldres verden versus barnas, fornuft versus følelser, glede versus frykt, natur versus kultur. Tiki tenker «ja», mens foreldrene tenker «nei». Teksten har en messende, minimalistisk form, der hele verden holder lupen for tett på Tiki. For en leser gi dette en følelse av klaustrofobi, det er som om alle vinduene er lukket og forseglet, det fins ingen utvei.

Sterke kontraster

Bildene til Svein Nyhus består av rød- og blåtoner, der Tiki og hennes verden er energisk (rød), mens foreldrenes verden er livløs og kjølig (blå). Foreldrene er forfinede, med stramme frisyrer, pent antrukket og med perleøredobber, mens Tiki løper rundt med åpne skolisser, hettegenser og bustete hår. Verden rundt dem er komplisert og kaotisk, med mastete trafikk, forsøpling, og folk med nesa nedi smarttelefonen mens de står på el-sparkesykler. Det eneste stedet hvor roen dukker opp, er i naturen. Det er en krevende tid å være foreldre på.

Tiki endrer seg, hun blir mer forsiktig, men det er ikke nok for foreldrene.

Slik akselereres Tikis indre konflikt i møte med foreldrenes krav om kontroll. Hun vil si i fra, i fortellingen gir de henne ikke det rommet. De slutter å lytte til henne, og hun slutter å si i fra. Men det er også noe annet som skjer. Hun slutter å vokse, faktisk så begynner hun, til sine foreldres store glede, å krympe. Det er her, i bokens siste del, at Gro Dahle vrir om fortellernøkkelen sin og kjører inn i et landskap få andre barnebokforfattere våger seg. Inn i mørket, der hvor de voksne slutter å passe på barna. Måten hun skildrer foreldrenes frykt og irrasjonalitet gjør dette til spennende lesning. Måten hun skildrer barnets redsel for å forsvinne gjør det til viktig lesning.

Fanget i eget liv

Tiki blir så liten at foreldrene bestemmer seg for at det tryggeste stedet for henne i verden er inne i en snøkule. Der kan hun ikke bli skadet. Det er først når alt er hermetisk lukket, stengt inne, at Tiki finner veien ut av snøkulen og inn til verden igjen.

Ikke! slutter på et bedre sted, heldigvis. Kontrastene mellom trygt og farlig, mellom det som kan kontrolleres og ikke, viskes ut. Tikis blikk og kunnskaper om verden blir til og med redskaper for foreldrene, og hjelper dem ut av det selvskapte fryktkammeret. De lærer å bruke kroppen, ikke bare tankene, og kløner seg opp i trær, med god hjelp fra Tiki. Leserne får en etterlengtet humrepause, mens det knirker i ledd og greiner.

Verden er kompleks, for store og små. Boken handler mest om Tikis reise, men som barn er hun avhengig av de voksne rundt seg. Derfor kan man undre seg over hva som gjør at velmenende voksne lar seg lamme av frykt? Og hvilke konsekvenser gir det for barn som vokser opp under slike forutsetninger? Boken er ment for barn i alderen 3–6 år, men passer også til alle helikopter-foreldre som forveksler kjærlighet med kontroll, for dette er en fabel med et bekmørkt budskap om å la barn få en større frihet til å klatre, falle, og reise seg opp igjen.