Berkner, Kurt: De elleve på laget

Min barndom er tåket og hvit

INNLEDNING
”MIN BARNDOM ER TÅKET OG HVIT” er første setning i min debutroman (Høst i mars, 1957), 1994: side 11) skrevet i Oslo da jeg var 25 år og mente å ha ”forlotte Bergen for bestandig”. I bok nr. 16 (Moralske tekster, (1994) – skrevet i Bergen – fortalte jeg derfra etter tre sider ”To stygge barndomsminner”:

1. minne:
”TO – TO – TOBA – TOBAK – TOBAKK!!
Dette gnol jeg på til mor skjønte at jeg hadde lært å lese. Det var et butikkvindu med tobakksreklame: TOBAKK. Familieskrytet vil ha det til at jeg var nesten tre år før jeg begynte å snakke og at jeg rett etter begynte å lese. […] Butikken lå nederst i Skivebakken der Lyder Sagen har bodd, rett imot Seminarium Fredericianum, som vi kalte Børneasylet eller bare Asylet, og som var et overbefolket daghjem, ledet av frøken Hågensen, som bare var litt høyere enn de største barna […]”

2. minne:
”DE ELLEVE PÅ LAGET
… der hvor den gamle jernbanestasjonen lå […] var det en leikeplass der hundene dreit i sandkassene mens jeg leste ut GGG-boken ”De elleve på laget”, den kostet akkurat 1,68 […] Jeg var elleve år og hadde arbeidet som løpergutt i to sommermåneder, og mor ga meg to – 2 – kroner av min egen lønn. Så var jeg dum nok til å kjøpe den dumme boken”
Barndomsminne 1 og 2 har som poeng to ord av kong Salomon: ”… la deg advare, min sønn: Det fins ikke ende på all bokskrivingen” Eller: ”Den som øker kunnskap øker smerte” Barndomsminne 3 og 4 har som moral ren materialisme fra Epikur: Det gode er Lyst. Det onde er Smerte. Men alt er like-gyldig

3. minne:
LYST: Leikeplassen med GGG-boken bestod av sandkasser med hundelort, grønnmalte benker og et stort klatrestativ i aluminium. I klatrestangen av blankslitt aluminium hang en tretten års jente med fett og skittenblondt hår. Hun stønnet, klatrer litt mer, stønnet høyere og hang plutselig der og skrek: Å gu – å gu – så deilig! Å gu å gu! Jeg skjønte ikke hva hun drev på med, men ville plutselig heller vært loddrett aluminiumstang enn løpegutt.

4. minne:
MANDLENE
SMERTE: Mitt eldste barndomsminne er Min første litteraturhistorie, en innskrift i fire ord på undersiden av mitt hodeskalletak: Eg beit blå skrivbok. Tyding av runene i hjernen: Jeg tygget og beit i en bløt og lyseblå skrivebok. Jeg var to år. Jeg blødde i munnen etter å ha tatt mandlene – som i Johannes’ Åpenbaring 10. kapittel, vers 10: ”Da tok jeg den lille boken av engelens hånd og spiste den, og i munnen smakte den søtt som honning, men sved bittert i min mage.” Skriveheftet som jeg åt tilhørte min eldste engel, hun var fem år eldre og nettopp begynt på skolen.

Disse fire barndomsminnene fra Bergen (1933 – 1945) sier det samme: Unngå bøker! Lesekunst ødela hukommelsen, sa Platons Sokrates.

Gjengitt med forfatterens tillatelse fra Vi bodde der – tredve stemmer fra strøkene i Bergen, Elisabeth Armand (red), Sigma 2002, s. 182-183

Takk til Norsk Barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.