Bernards magiske hår

Hårfin debutant

Fortellingen starter som en helt vanlig dag ved kjøkkenbordet. Bernard er bokas hovedperson, enebarn med to travle arbeidende foreldre. Faren jobber på en fabrikk som lager fabrikker, moren er frisør. Og det er morens jobb som påvirker Bernard og som driver historien fremover. Bernard er nemlig morens flittigste kunde, noe ufrivillig, må sies. Som et resultat av dette er Bernard ofte snauklippet, mye i motsetning til hans kompiser på skolen. Når så Bernard får tilbud fra sin venn, sjøulk og styrmann Paulsen, om å prøve magisk hårvann, er ikke Bernard i tvil om at dette er tingen for ham.

Da Bernard våkner dagen etter har han fått en hel høysåte med hår. Håret er i tilegg utstyrt med eget liv og vilje. Det pusser tennene hans med shampo, det klyper moren ved frokostbordet og tegner ufine tegninger av lærerinnen i sitatboken. Bernard ser likevel gode muligheter for håret og melder seg blant annet på en hårreisende sirkuskonkurranse.

Hovedfortellingen kommuniserer
Rammefortellingen i Bernards magiske hår er grei nok. Forfatteren har etablert et troverdig univers og man kjøper historien om at hår faktisk kan leve sitt eget liv på en liten gutts hode. Men selv om rammefortellingen holder vann, finnes det mange sprik i de ulike underfortellingene. Når man leser Roald Dahls barnehistorier er det ofte små detaljer som gjør at hele universet holder sammen. Vi godtar de merkverdigste ting så lenge de på sitt eget surrealistiske vis kan kobles til hovedhistorien.

Noen av bihistoriene i denne fortellingen er ikke like lette å svelge. De to skurketvillingene X og Y, som stjeler byens brødristere og som under sirkusforestillingen planlegger å kidnappe håret og Bernard, fremstår ikke helt forløste. De har ingen spesielle karakterdrag og med få eller ingen særpregede egenskaper er det vanskelig å engasjere seg stort i dem. Her kunne forfatteren gjort seg større flid med karakterene. Selv skurker trenger egenartede kvaliteter.

Småskurr i detaljene
Det kan virke som om historien er spekket med små forunderlige detaljer for å rettferdiggjøre det eventyrlige. Problemet kan ofte bli at detaljene ikke henger på greip, de fremtrer mer som forstyrrende elementer i en ellers godt komponert bok.
Et eksempel er sjøulken Paulsens snakkende papegøye Erroll. Hans replikker er av typen -Froskelår på babord side eller -Dubloner i skipsnød, setninger som nok sikkert er ment som morsomme. De når imidlertid ikke gjennom til undertegnede, det er mulig det skyldes dårlig humor, skjønt jeg tror det heller ligger i forfatterens iver over å få brukt opp en del overskuddsmateriale som resulterer i et noe ustrukturert bilde.

God dynamikk i illustrasjonene
Samspillet mellom illustratør og forfatter ser derimot ut til å fungere på et godt plan. Illustratør Ella K. Okstads 16-20 illustrasjoner henter inn teksten med sin naivistiskiske og uhøytidelige strek. Hun bruker klare farger og store linjer hvor hun leker med form og geometriske figurer. Gjennom den lødige streken får bildene god dynamikk og det er spesielt i sine lett kubistiske illustrasjoner hun utfolder seg mest.

Hva skjedde med slutten?
Boken kunne med fordel gått en runde til på detaljene. I teaterverdenen heter det at henger det et gevær på veggen så skal man bruke det. Vi presenteres her for detaljer som i enkelte tilfeller viser seg å bare være detaljer. Et eksempel er husbåten til skurketvillingene. Når man først introduserer noe så eksotisk som en husbåt forventer man kanskje at den kan brukes til noe mer i selve handlingen. Eller; hva er den egentlige grunnen til at skurkene stjeler brødristere? Videre; hanen Enoksen som vi treffer i historiens begynnelse er en fargerik karakter, han kommer ikke inn igjen før på slutten. Og apropos slutten: her dukker det plutselig opp en ny hendelse. Bernard deiser ned i tulipanbedet til enkefru Klausen. Det legges opp til en ny historie, men da er boken slutt.
For å konkludere: Boka kommuniserer, detaljene kapitulerer.