Mitt barnebokminne - av Anne Cathrine Straume, programleder for "Boktilsynet" og litteraturkritiker i NRK
Oles skitur
Elsa Beskow

Damm 1960

Beskow, Elsa: Oles skitur

Kong Vinter og onkel Rimfrost

Det var en skitur sist uke som skulle til. Ikke var det sol, ikke var det nysne, men det var rim på trærne. Det var så skjørt og uvirkelig, nesten som i et eventyr, og jeg brøt ut at «Her har nok Kong Vinter vært!». Vel visste jeg at mine turkamerater på åtte og ti år også har lest Elsa Beskows klassiker «Oles skitur».

– Men Mamma, det er jo onkel Rimfrost som lager trærne fine, fikk jeg høre, og det stemmer selvfølgelig. I Beskows bok er det onkel Rimfrost som blåser rim og kulde på busker og trær og holder vinteren ved like. Onkel Rimfrost er den koselig gamle gubben med stor pelslue og lang hvit frakk som lille Ole møter på turen i skogen. Han er en slags vaktmester for Kong Vinter, og han tar Ole med til vinterkongens slott, en borg bevoktet av isbjørner. Kong Vinter selv er streng og stiv, men når han får høre at Ole har ropt på ham i takknemlighet over det vakre vinterværet, glitrer øynene hans som nordlys.

I mange år delte storesøsteren min og jeg rom. Før hun flyttet inn på sitt eget – og jeg måtte dele køysengen med lillesøsteren min, som flyttet inn da storesøster flyttet ut – lå hun øverst og jeg nederst. Nederst er dårligst, det er noe alle vet, men ikke når vi ble lest for! Kanskje er det nettopp derfor jeg husker bildene i «Oles skitur» så godt; jeg kunne bare lene meg ut over pappas fang, der boken lå, og lese bildene mens han leste teksten.

Ole er liten og lys og rød i kinnene. Lillebroren, som har lange krøller og går med forkle, trodde jeg lenge var en jente. Elsa Beskows bilder har noe gammelmodig og idylliserende over seg (så var hun da også født i 1874). Men her er ikke bare idyll! Det bildet som gjorde mest inntrykk, og som enda fyller meg med uro, er illustrasjonen av tante Tø, den gamle kona som skal rydde vinterrestene bort før prinsesse Vår kommer, men som aldri kan passe tiden.

Jeg husker hvor forskrekket jeg ble da onkel Rimfrost jaget vekk den gamle, snufsende kona med sopelimen. Men like godt husker jeg min egen indignasjon over at den gamle kona rotet seg inn midt i vinteren.

      «Hør nå gamle kone Tø!

 

    Ikke fei bort is og snø!»

ropte Ole og lillebroren hver gang mildværet truet med å forkorte kuldesesongen. Det var et vers vi gjorde til vårt, søstrene mine og jeg. Og på samme måte som rimet og rytmen gjorde teksten lett å huske, ble Beskows manende beskrivelser av tante Tø sittende. Forkjølet var hun hele tiden, der hun trasket av sted med store kalosjer som sa klafseklafs for hvert skritt hun tok.

Jeg er en enkel skientusiast som vil ha vinter når det er vinter, og vår når det er vår. De dystre værvarslene om mildere klima passer dårlig med mine forventninger til årstidene. Vil det være noen hjelp i å ta opp igjen verset jeg brukte da jeg var liten? Det var i alle fall en uventet lykke å få Elsa Beskows bok frem i hukommelsen igjen, en søndag da jeg møtte Kong Vinter og onkel Rimfrost på Marimyr.

Takk til Norsk Barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i deres samling.



Kommentarer