Tittel: Best i byen
Tekst: Torbjørn Moen og Pål Arne Johansen
Forlag: Akilles
Årstall: 2008
Antall sider: 192

ISBN 978-82-7286-198-7

Best i byen

GOD MED BALL – GOD UTEN BALL

Best i byen følger den talentfulle Tom i starten av en lovende fotballkarriere. På veien møter vi masete trenere, bitter rivalisering, godt kameratskap, romanser og lekker lek med ball.

Best i byen begynner der mange fortballromaner slutter: Tom får endelig sjansen på klubblaget da spissen Robin, trenerens sønn, blir skadet i en avgjørende kamp. Tom rykker fram til spissplass og scorer et spektakulært og avgjørende mål. Treneren står i veien for Toms videre karriere, men heldigvis blir unggutten oppdaget av en talentspeider fra kretslaget til Oslo, og dermed står veien åpen for nye fotballeventyr.

På banen
Store deler av boken handler om Toms møte med unge, talentfulle spillere på kretslaget, og deres kamper mot andre kretslag. Spenningen ligger ikke så mye i selve kampene, der Oslolaget dominerer stort, men i den indre kampen om plass på laget, og om å lykkes med det rent fotballtekniske. Leseren ønsker alt godt for Tom, og blir tilfredsstilt når den unge gutten takler ulike utfordringer han møter. Hovedkonflikten spilles rundt treneren på klubblaget, og hans sønn, som også blir tatt ut på kretslaget. Det virker som de gjør alt de kan for å gjøre livet surt for vår mann, og derfor koser vi oss desto mer når Tom får satt den ekle Robin på plass med gode finter og vakre mål.

Utenfor banen
Mange av konfliktene i boka får sin løsning på kunstgresset, men årsaken til problemene er ofte å finne utenfor banen. Suksessen på banen etablerer en ny virkelighet for hovedpersonen, som gir næring til løsninger i hverdagens små og store ergrelser. En ting er trenerens sønn, Robin, som benytter enhver anledning til å irritere og erte. Tom sliter også med å finne tonen med jentene, og spesielt den underskjønne Maylinn. Heldigvis kan også en fotball finne plassen i en jentes hjerte, og Tom blir sammen med en spiller på kretslaget for jenter. Her er det helt konkret Toms gode spill som åpner den vakre vestkantbertas forsvarsrekker.

En annen handlingstråd er Toms forhold til faren. Han virker foruroligende lite opptatt av sønnens suksess på banen. Her ligger det en sår nerve under handlingen. Men faren, som indirekte står som hinder i sønnens utvikling, viser seg å ha fotballhemmeligheter som hjelper sønnen når framtiden ser mørk ut.

Makkere
Forfatterparet har tydeligvis klart å utfylle hverandre godt. Jeg vet ikke hvordan de har delt arbeidet, men vil tippe at Torbjørn Moen har hatt en sikker hånd med intrigen og posisjonert ut hindringer og konflikter som har trigget leseren til videre lesing. Pål Arne Johansen, som tidligere har skrevet Ferdighetsutvikling i fotball (2002), har muligens skrevet de flotte og detaljerte skildringene av spillet på gressmatta. Samspillet gir boken flyt, framdrift og detaljert tyngde, og jeg tror både fotballnerder og guttelesere med strenge krav til action og spenning, får sitt.

Tam avslutning
Som sagt lar man seg rive med i lesingen. Som sagt fungerer spenningsoppbygning og sammenvevingen av handlingstråder på og utenfor banen godt. Men dessverre er boken som en god fotballkamp der favorittlaget vinner fortjent 2-0, men hvor kampen står i stampe det siste kvarteret. Hvorfor har ikke forfatterne klart å gi avslutningen den piffen som ville hevet boken langt over det man forventer? Riktignok topper problemene seg når Tom først blir benket og så senere sparket ut av klubblaget, og like riktig kommer far inn i bildet som en reddende engel og sparker karriereutviklingen på plass igjen. Dette er imidlertid sekundære problemer sammenlignet med hvilke konsekvenser eventuelle utfordringer på kretslaget ville hatt, så ja takk, litt mer dramatikk ville gjort seg!

Blikkfang
Tittelen kunne også vært mer spennende. Den er beskrivende og fungerer kanskje salgsfremmende overfor målgruppen, men den mangler sting. Forsideillustrasjonen er jeg mer usikker på. Den er bevisst kryptert slik at vi knapt skjelner fotballspilleren på den lysegrønne bakgrunnen. Hvorfor? Skal det gi boken en mystisk aura? Skape forventinger og interesse? Fargene er uansett sterke, og boken bør være lett å plukke ut blant andre mindre iøynefallende covere. Gjør en fotballinteressert 14-åring det, har han garantert mye å glede seg til.



Skrevet av:
Kommentarer