Bi-effekten

Som tittelen på boka, og omslaget, vitner om, befinner vi oss i bienes verden. Hovedpersonen i boka er bidronninga, og det er henne vi følger. Vi møter henne på nært hold allerede i første oppslag der hun roper innover i bikuben, og kaller på arbeiderne som jobber. De svarer henne, men de synger så stille, synes hun. Det er noe som ikke helt er som det skal være. Det er for stille i kuben. Hun drømmer seg tilbake til de første dagene hun levde, da alle de andre biene i bikuben hyllet henne. Hun drømmer seg tilbake til sitt første møte med verden utenfor kuben: til blomstene, trærne og dronene. Til den tiden da alt var som det skulle være.

Det var eit summande kjør
både inni og utanfor kuben.
Dette er mi verd, tenkte ho
og kjende seg lett av glede

Tilbake i bikuben. Dronninga merker på arbeiderne at noe er feil. Det er gift i lufta og hun vet at de må dra straks.

Lyrisk og leken tekst

Per Olav Kaldestads tekst er god å lese. Språket er enkelt, og han veksler mellom å være lyrisk og fortellende. Jeg vil tro den kommer mest til sin rett når den leses høyt. I oppslag 4, idet dronninga kaster seg ut i lufta for første gang, er språket lekent, og dette lekne språket fortsetter også i neste oppslag der han bruker lydmalende ord for å vise oss fuglene, vepsen og humla dronninga møter mens hun flyr gjennom luften.

VIPP, sa svala,
BLIPP, sa erla,
tjutt, sa trasta,
pjutt, sa sporven
murr, sa vepsen
SURR, sa humla

Bienes replikker går for det meste på enkle rim uten å være for rytmiske eller stakkato. Sammen med Kramers klynger av bier med vennlige ansikter, er det ikke vanskelig å forestille seg summingen fra biekoret, der de synger sine arbeidssanger.

Enkelt og uttrykksfullt

Illustrasjonene gir assosiasjoner til Gauguins illustrasjoner i Inger Hagerups Så rart, eller retro-servise fra Figgjo og Stavangerflint, både i uttrykk og farger. Det er så enkelt, men allikevel uttrykksfullt.

Illustrasjonene fra innsiden i bikuben skaper en lun stemning, med den varme gul-oransje honningfargede bakgrunnen. Vokstavlenes celler i oppslag 1 fungerer dermed både som illustrasjoner og som rammer for de små tekstbitene. Denne strukturen tar hun med seg videre i flere av oppslagene, slik at både den narrative teksten og bienes tanker og replikker innrammes av disse sekskantene. I oppslag 3 er vi utenfor bikuben, men her er sekskantene løsrevet fra vokstavlen og står alene mot den hvite bakgrunnen, mens biene svermer rundt dronningen. Et fiffig grep som åpner for å lese teksten, ikke bare fra venstre mot høyre, ovenfra eller ned, men også celle for celle, uten noen bestemt rekkefølge.

Hilde Kramers håndteksting skaper et svært dynamisk uttrykk i flere av illustrasjonene. Hun tilpasser Kaldestads tekst slik at håndteksten følger illustrasjonenes former. Tekstlinjene snirkler seg rundt blomstene, følger biens flukt gjennom lufta for å unnslippe både svale, erle, trost og spurv, og bølger seg med vinden over bildeflatene.

Sammen er vi sterke

Jeg vil særlig trekke frem to kvaliteter ved Dronninga kallar. Det ene har å gjøre med miljøaspektet. Biene står overfor en miljøtrussel; det er gift i lufta. Det legges ikke skyld på noen spesifikke, men det interessante er at illustrasjonen tar seg av nettopp dette. Ikke direkte, heller nokså subtilt. I oppslag 13, litt i bakgrunnen, kan vi nemlig se silhuetten av en traktor med det som kan se ut som en traktorsprøyte bak seg. I forgrunnen ser vi tverrsnittet av bikuben; biene inni den er syke og noen av dem døde. Dronningen er tydelig fortvilet. Kaldestad og Kramer unngår altså å være moraliserende, men lar tekst og illustrasjon åpne for ettertanke og samtale om hvordan menneskenes handlinger kan påvirke miljøet.

En annen kvalitet ved boka jeg setter pris på er fellesskapet, samarbeidet og gleden ved dette, som biene formidler gjennom sine små vers og sanger. Det er jo viktig at vi ikke glemmer at vi er en del av et samfunn, og at alle må være med på å dra lasset. Kaldestad og Kramer vifter heller ikke her med noen pekefinger, men minner oss i stedet på at sammen er vi sterke.

Til ettertanke

Klima, miljø og ikke minst bier har vært et hett tema i litteraturen den siste tiden. Både i sakprosa og skjønnlitteratur, for voksne og yngre lesere. Jeg synes allikevel ikke det virker som om Per Olav Kaldestad og Hilde Kramer bare har slengt seg med på den trenden når de har laget Dronninga kallar. Det er nok mye fordi de unngår å bli for alvorlige og belærende overfor leseren. Hintene vi som lesere får, både fra teksten og fra illustrasjonene, oppfordrer dermed til ettertanke og refleksjon om miljø og sameksistens.