Tittel: Historia om korleis hunden fekk vår snute
Tekst: Kenneth Steven
Forfatter: Kenneth Steven
Illustratør: Øyvind Torseter
Forlag: Samlaget
Årstall: 2012

Bibelen i pastell

Noahs ark er i ferd med å synke, likevel står det så lite på spill i denne fabelen at det ikke akkurat rokker ved barnetroen.

Da jeg konfirmerte meg, riktignok borgerlig, fikk jeg en sjokkrosa Bibel av min farmor med påtrykket navn og fødselsdato i sølv. Dette var på nittitallet etter grungens inntog med militærstøvler og slitte band-t-skjorter, så bibelen kan til tross for farmors iherdige opplivingsforsøk, ikke sies å ha vært helt moteriktig. Etter å ha lest Historia om korleis hunden fekk våt snute sitter jeg og tenker på barnetroen – hvor viktig er den? Og hvis man ikke tror, må man bringe den kristne kulturarven videre til sine barn – og i så fall hvordan?

Min barnetro som svoren ateist har vært å ikke tro. Som åtteåring forsøkt jeg ivrig å overbevise mine kusiner om at Jesus slettes ikke hadde stått opp fra de døde, men heller blitt fjernet av gravrøvere, som på den tiden var ute etter gullplomber og andre verdisaker som måtte ha blitt gravlagt sammen med den døde. Jeg kan altså ikke mitt fadervår, men historien om Noah og hans ark kjente jeg, fordi den er en av de som oftest fortelles til barn, også utenfor skolens program. Alle dyrene, to av hver, verdens ende, en ny start, en identifisering med de som var blitt valgt ut og som befant seg trygt på båten. Men jeg forstod aldri helt moralen – hva med alt og alle som ble skylt bort? Hvorfor skulle vi straffes? Straffen har en viktig funksjon i de gamle skriftene, den setter viljer opp mot hverandre og viser den nådeløse utøvelsen av makt, også fra Guds side.

Multimodalt pastellunivers

Historia om korleis hunden fekk våt snute er historia om Noahs ark og hunden som en av dyrene i arken. Hunden er ydmyk og trofast, tetter et hull i arken med snuten sin, og får dermed evig våt snute. Men egentlig ingen annen takk. De detaljrike tegningene er nærmest påtatt rare og de gir heller ikke utdypende opplevelser av historien – når det står at alt blir stille etter syndfloden, så blir ikke tegningene stille. Men de blir heller ikke bråkete, det vil si, de hverken utfyller eller utfordrer historien. Flere av sidene får meg til å tenke på Richard Scarrys Travelby, med mangfold av scenarier og rom, som rommer nye scenarier, forskjellige livsverdener. Men hos Torseter finner jeg ikke riktig historiene; Noahs klassiske dyr er byttet ut med litt rarere og styggere dyr, men de sitter stort sett og drikker brus, spiller kort eller gjør ingenting. Der Scarrys multimodale perspektiv får meg til å gå inn i hvert av rommene, hver av scenene, skapes det i denne boka ikke videre undring eller interesse. Og når det står om en stor og flott regnbue, så ser vi den knapt, ei heller virkningene av den. Detaljene gir lite mat til barnetroen, og de pirrer heller ikke det rare i meg noe videre – spiser sjiraffer kjærligheter? Jeg vet ikke, og synes egentlig ikke spørsmålet bringer meg dypt nok.

Utsnitt fra baugen under ferden.

Ingen fantasifremkallende fabel

På NRK Super går det en tegneserie som heter Tinga-Tinga – basert på en ny-klassisk afrikansk malerstil og konseptet om muntlige overføringer av sagn og historier. Her fortelles det blant annet om hvordan pinnsvinet fikk pigger, gribben ble skallet og frosken kom til å kvekke. Gribben hadde opprinnelig en nydelig hodepryd, men ble grepet av hybris og ville fly mot solen. Da tok hodepryden fyr og gribben lindret svien med stjålet honning. Dette likte biene dårlig og de satte derfor etter gribben, som for å beskytte seg og for å lindre stikkene, stakk hodet i jorden. Der fikk termitter snusen i de honningdekte hodefjærene, som til slutt ble gnaget av og gribben dermed etterlatt skallet. Siden det har gribben levd for seg selv, i skam for sin stygge isse.

Det dreier seg altså om dyr, sagn og moral, om å legge til og trekke fra slik at en historie blir levende og interessant, samtidig som den sier oss noe viktig – om naturen, dens sammenhenger, om oss selv og våre handlinger. Historien om Noahs ark og hunden som fikk våt snute, minner meg om dette: Den klassiske bibelhistorien får et nytt element, og skaper samtidig sin egen historie. Men i Steven og Torseters bok er historien om Noahs ark omgjort til et slags tannløst pastellunivers, uten hverken straff eller ettertanke. Skal barnetroen være et lunt sted? Er den et lunt sted? Var Noah en god mann? Jeg fortsetter å lure på hva det er jeg har lest, eller sett, for boka gir meg ikke noen svar eller mulige retninger å ta spørsmålene videre i. Det er som om boka sikter dypt, men ikke har hatt tid til å skape den dybden som trengs.

Utakk er verdens lønn

Flere av tegningene kunne vært grafiske blad, men de sier meg ikke så mye om hvorfor Noahs ark fremdeles er en viktig historie. De er som i mange andre norske barnebøker, litt blasse og intellektuelle, lite saftige eller fantasifremkallende. Den våtsnutede hunden fremkaller noen morsfølelser, og barna syntes litt synd på den, men vi klarte ikke å plassere følelsen. Dyrene er ikke lenger to og to hos Stevens og Torseter, og hunden har bare Noah. Men Noah glemmer ham først i arken, selv om hunden reddet dem alle med snuten. Noah kommer tilbake, tar ham i armene sine og sier «flinke hunden min!». Det virker likevel som en mager belønning etter å ha ofret både turen og snuten. Jeg sitter litt demotivert tilbake og maner i stedet frem min barnetros gravrøvere.



, ,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.