Biblioteket som tier, samtykker

[Denne kommentaren ble opprinnelig skrevet i slutten av september. En våpenhvile kom og gikk, men saken er dessverre like aktuell. Red. anm.]

«Biblioteket trenger ingen stemme» skriver Knut Skansen. «Biblioteket har en viktig rolle som kunnskapsaktør og folkeopplyser (…) og den må vi virkelig bruke» skriver lederne for storbybibliotekene i et samlet innlegg. Og Kjersti Egge – spesialkonsulent ved Bergen offentlige bibliotek – setter gang på gang skapet på plass.

Taushet er ikke nødvendigvis gull

Det kan nok Kjersti Egge skrive under på. Hun kritiserte blant annet Knut Skansen for å hindre sine ansatte i å poste støttedikt for Palestina. Skansen mente at biblioteket kun skal være en stemmeløs kanal og at saken i bunn og grunn handlet om hans og Egge sine forskjellige syn på dette. Jeg mener derimot at diskusjonen rundt bibliotekets stemme er et blindspor.

I Robert McAfee Browns bok «Unexpected News» (1984) siteres den sør-afrikanske vinneren av Nobels fredspris Desmond Tutu på følgende vis:

If you are neutral in situations of injustice, you have chosen the side of the oppressor. If an elephant has its foot on the tail of a mouse and you say that you are neutral, the mouse will not appreciate your neutrality.

Tutu var en del av den sør-afrikanske bevegelsen mot apartheid, så han visste hva han snakket om. I et intervju med Sir David Frost i 2012 snakket Tutu om hvordan Israels okkupasjon var verre enn situasjonen i Sør-Afrika. Om han fortsatt hadde levd i dag, hva ville han sagt til landets biblioteksjefer? Han gikk ikke av veien for å kritisere demokratiske institusjoner når han mente de feilet i oppdraget sitt. Så hva er egentlig bibliotekenes oppgave? Lederne for storbybibliotekene skriver i innlegget sitt:

Biblioteket er en samfunnsinstitusjon med et særlig mandat – vi skal formidle kunnskap, åpent og uavhengig. Det brede mandatet gir oss en kraft som få andre institusjoner har. Og oppdraget gir oss en plikt til å sikre at hele befolkningen, altså vårt publikum, skal gis gode muligheter til å være godt informert og til å vite hva konflikten i Midtøsten handler om.

Det er steike bra formulert! Men: Ikke et eneste sted i innlegget deres brukes ordene okkupasjon, krigsforbrytelser eller folkemord. I stedet hvitvaskes det med ord som humanitær katastrofe, brutale ødeleggelser og krig. For mange ser innlegget derfor både uavhengig, balansert og diplomatisk ut. Men det er ingen av delene for dem som er enige i sitatet om elefanten og musen. Den langvarige okkupasjonen, de mange krigsforbrytelsene og det direktesendte folkemordet er så viktige deler av Palestina-saken at det å utelate disse elementene gjør at innlegget ikke formidler kunnskap «åpent og uavhengig». I stedet virker retorikken – ironisk nok – politisk, fordi tilsvarende vendinger gjerne brukes av kristenkonservative på høyresiden.

Litt historikk: Kort tid etter at det ble bestemt at ordet «uavhengig» skulle legges til i bibliotekloven, ble ordet kapret av høyreekstreme. Dette skjedde da SIAN fikk holde arrangement på Kristiansand folkebibliotek. Først fikk de nei med verdigrunnlag som årsak. Men så, etter en treårig konflikt, fikk de ja. Forutsatt at de brukte en uavhengig møteleder og ikke fremsatte hatefulle ytringer. Dette til tross for at hele agendaen til SIAN er hatefull.

Her er vi nå:

Bibliotekene vektlegger såkalt «uavhengighet» fremfor våre humanistiske verdier i møte med eksterne aktører. Men uten disse verdiene som kompass uthules begreper som uavhengig, nøytral og balansert. Ekstremistiske aktører vet å utnytte dette, og de ser ikke ut til å avvises med mindre biblioteket kan vise til sikkerhetshensyn. Dessverre har «viktigheten av motstemmer», «unngå ensidige politiske ytringer» og «meningsmangfold» nå blitt automatiserte responser i møte med temaer det er politisk uenighet om. For å illustrere poenget: Det er ikke «balansert meningsmangfold» å invitere en jødisk bosetter til samtale om viktigheten av å bevare palestinske olivenlunder. Palestina-tematikk er ikke per definisjon radikal, og handler ikke automatisk om politikk. Å si at det foregår et folkemord i Gaza er ingen politisk ytring, uansett hva radikaliserte politikere måtte mene om saken. Det er vel dokumenterte fakta, og bibliotekene har som kjent et opplysningsansvar.

Men tilbake til bibliotekledernes innlegg: Rett skal være rett, de bruker i det minste ordet «drept» fremfor «døde», og de skriver at «grunnleggende demokratisk infrastruktur er bevisst ødelagt». Begge deler kan – med rette – tolkes som ansvarliggjøring av Israel. Det bør også legges til at FNs uavhengige undersøkelseskommisjon konkluderte med at det foregår et folkemord i Gaza først etter at innlegget til storbybibliotekene ble publisert. Men Den internasjonale domstolen i Haag utløste handlingsplikten allerede i januar 2024, noe som betyr at alle har plikt til å hindre folkemord. Om det skulle være noen tvil: Handlingsplikten trumfer bibliotekloven. Folkeretten og menneskerettighetene er helt tydelige og trumfer alle lover. I tillegg hadde flere menneskerettighetsorganisasjoner for lengst kalt spaden for en spade, og erklært folkemord i Gaza.

Jeg hadde en gang et årsvikariat i Deichman, mens Skansen fortsatt var biblioteksjef. Da foregikk det en intern debatt om hvorvidt Deichman skulle ha regnbuefarger i logoen sin på sosiale medier. Det var i forbindelse med Pride-markeringen juni 2021. Det ble heldigvis regnbuelogo, og slik har det holdt seg. Jeg nevner dette nå for å understreke et poeng: Folkebibliotekene har en stemme. Og den brukes aktivt på andre områder, til tross for politisk splittelse. Ville Skansen ha hindret Deichman-ansatte i å poste støttedikt i forbindelse med Pride-markeringen? Ville biblioteksjefene skrevet et innlegg om Pride, hvor de i «uavhengighetens» navn gjentok retorikken til konservative politikere? Jeg tviler sterkt på det. Så hvorfor denne blindsonen når det gjelder folkemordet i Gaza?

Elefanten i bibliotekrommet

Det kan kanskje høres brutalt ut, men det er logisk: Hvis biblioteket tier når elefanten tråkker på musens hale, så stiller det seg på elefantens side. «Biblioteket er blant alle terrorvelders verste fiender», skrev Skansen, før han fortsatte videre med «Biblioteket trenger ingen stemme».

Vel, den som tier samtykker. Og ethvert terrorvelde ville vært storfornøyd med tause bibliotek som erklærte seg selv som «uavhengige og nøytrale kanaler».

Kritikerne Kristin Linnesholm og Marius Emanuelsen skriver kommentarer for Barnebokkritikk i 2025. Om du har tips til problemstillinger vi bør ta opp, send en e-post til redaksjonen@barnebokkritikk.no. Barnebokkritikk garanterer kildevern.