Bildebøker: Borte vekk! og Hvis det ikke fantes biler

Bildebøker: Borte vekk! og Hvis det ikke fantes biler
Cover image

Bildebøker
Tittel: Borte vekk!
Tekst: Ingvild Nielsen
Illustrasjon: Inger Lise Belsvik
Mangschou 2011
ISBN: 978-82-8238-033-1

Borte vekk!

Ingvild Nielsen

Mangschou

2011


Cover image

Tittel: Hvis det ikke fantes biler
Tekst og illustrasjon: Hilde Hodnefjeld
Mangschou 2011
ISBN: 978-82-8238-019-5

Hvis det ikke fantes biler

Hilde Hodnefjeld

Mangschou

2011


TO ULIKE BILDEBØKER To nye bildebøker fra Mangschou. Begge er humoristiske, og den ene har

TO ULIKE BILDEBØKER
To nye bildebøker fra Mangschou. Begge er humoristiske, og den ene har dessuten et klart og tydelig budskap til leseren.
Borte vekk! – et salig kaos
Allerede på forsiden ser vi det: Her har vi et salig kaos. Et ansikt opp ned, og en rekke saker og ting som sant å si ofte forsvinner – ja, blir borte vekk! – i bakgrunnen: en kam, et nøkkelknippe, én tøffel, et par briller osv. Hele boka har et rotete preg. Det passer godt til å illustrere den rotete mammaen.
Mammaen til Mina er flink til mye, men «det hun kan aller best, er å surre bort sakene sine». Hvor er lesebrillene? Mamma og Mina er på vei ut døra for å kjøpe nye i byen. Men hvor er lommeboka? Borte vekk, selvfølgelig. Og da blir det ingen bytur:

    1. Uten lommebok, ingen bussbillett!
    1. Uten bussbillett, ingen bytur!
    Uten bytur, ingen nye lesebriller!

Slik fortsetter det. For hvor er nøklene? Og avisutklippet med brillereklamen? Mamma finner ingenting, men Mina ordner opp: Lommeboka finner hun i kjøleskapet, nøklene i stellekommoden og reklamen i jakkefôret. Og der! Der ligger lesebrillene også. Da trenger de vel ikke å dra til byen likevel? Jo, for nå har de fått en god grunn til å feire: At mamma finner fire ting på én gang, er ny rekord.
Utfyllende illustrasjoner
Borte vekk!er en morsom og enkel hverdagsfortelling. Inger Lise Belsviks illustrasjoner formidler bevegelse og hyggelig forvirring.Bildene er humoristiske og fulle av overskudd: Det er ingen tvil om at vi har kommet til et levende og gledesfylt hjem. Personene er aktive og holder stadig på med noe, enten de leker eller lager middag. Selv når de leter, smiler de for det meste.
Jeg stusser iblant over at teksten ikke helt ser ut til å stole på illustrasjonenes uttrykkskraft. Er det egentlig nødvendig at enkelte ord og setninger er i en større skriftstørrelse? Det blir litt anmassende, i alle fall for denne leseren.
Borte vekk! har en uvøren strek, men ikke desto mindre inneholder bildene mange små og viktige detaljer. Flere av oppslagene har et slags bakteppe av rot: matvarer, såpe, en lekebil, en smokk, en saks … Vi får et inntrykk av kaoset – et (når sant skal sies!) høyst gjenkjennelig kaos. Leseren får en følelse av å lete sammen med Mina. Her kan man peke, lete og finne. Og fnise litt når vi for eksempel ser en sokk midt blant kjøkkenutstyret.
Når moren oppgitt utbryter: «Jeg hadde den i baklommen da jeg laget middag i går!», har illustrasjonene en tilbakeskuende kraft. Oppslaget beskriver gårsdagens middagslaging, der moren nærmest står på hodet i grytene. Ved siden av ser vi Mina og lillebror. Babyen blir ikke nevnt før Mina finner nøklene i stellekommoden, men vi vet at han er der; han har vært med oss på illustrasjonene helt fra starten av.
Aha, ammetåke!
Mammaen til Mina er altså også mammaen til en liten baby. Og mammaen surrer og surrer. Snakker vi rett og slett om ammetåke? Debutant Ingvild Nielsen skrev boka i foreldrepermisjonen, og det er jo en kjent sak at mødre i barseltida «surrer bort sakene sine», akkurat som mammaen til Mina gjør. Å rote bort saker og ting er selvsagt ikke forbeholdt nybakte mødre, men boka får en morsom tilleggsdimensjon når vi ser at babyen er der, og dermed kan legge sammen to og to.
Hvis det ikke fantes biler – et tankeeksperiment
Hva i all verden skulle vi brukt veiene til hvis det ikke fantes biler? Jo, vi kunne syklet åtte i bredden, hoppet paradis, lekt mørkegjemsel i tunnelene, hatt piknik i veikryssene og mye mer. Vel, hvis det ikke fantes biler, ville det selvsagt heller ikke ha vært noen bilveier – men boka tar utgangspunkt i den virkeligheten barna kjenner. Dermed blir Hilde Hodnefjelds Hvis det ikke fantes biler akkurat passe absurd.
Boka forteller ingen historie. Det hele er et tankeeksperiment: Tenk om! Hva hvis! Men selv om boka ikke har noen handling, er dette lattervekkende – og tankevekkende – lesning. Selve sidevendingen driver boka framover: Hvert oppslag lanserer nye og fantasifulle forslag til hva veiene kunne vært brukt til hvis, ja nettopp, det ikke fantes biler.
Gjennomført
Hvis det ikke fantes biler er en tvers gjennom gjennomført bok: De lange, smale permene gir assossiasjoner til nettopp en vei. Gjennom hele boka følger en liten, hundelignende skapning med oss, og vi kan følge sporene fra oppslag til oppslag. Slik binder den oppslagene sammen og skaper rytme og sammenheng. Den blir aldri nevnt med ord; likevel forteller den en ekstra historie.
Hodnefjeld blander tegning og foto i sine illustrasjoner. Midt i en tegning er det satt inn fotografiske helfigurer, ofte med et nostalgisk preg, og flere av ansiktene på de tegnede personene har et fotografert ansikt. Figurene er små, og krever at leseren bruker tid på illustrasjonene: Også bildene må leses.Hvis det ikke fantes biler rommer langt mer enn det den knappe teksten skulle tilsi.
Det aller siste oppslaget skiller seg fra de andre. Det er uten tekst, og er fylt med mange små tegninger av diverse figurer som benytter seg av helt andre framkomstmidler enn bilen. Én flyr på en drage, en annen rir på delfin. Noen går på stylter, noen ror, noen kjører kjelke og andre kjører hundeslede. En gammel dame står på rullebrett. Ja, her er til og med Jesus på eselet, og nissen bak reinsdyrene. Og enda mye mer. Vittig og overraskende!
Mer enn et grønt budskap
Men det er også et alvor i boka. Mot slutten slås det lakonisk fast: «Men … biler fins». Her er eksosen påfallende, de sinte og utålmodige sjåførene likeså (mens vår lille helt, hunden, kjører el-bil med et fornøyd glis om munnen). Videre står det: «Heldigvis hender det at de står stille». Til sist får vi denne klare oppfordringen: «Kanskje vi kan la dem stå stille litt oftere …?». Her har bilene, som har fjes, et fredelig og tilfreds uttrykk – mens de sover. Et blomstrende tre vokser på motsatt side.
Hvis det ikke fantes biler har med andre ord et tydelig, grønt budskap. Omslaget er selvfølgelig også grønt. Gjennom hele boka kan vi lese en appell om å la bilen «stå stille litt oftere», og jeg blir ikke helt enig med meg selv om jeg liker at budskapet er eksplisitt formulert på siste side. Er det virkelig nødvendig? Alt i boka hevder jo det samme. Men på én måte er den likeframme oppfordringen faktisk befriende: Det er vel ikke så galt å ganske enkelt mene noe, heller.
Men like viktig er det kanskje at boka stimulerer leseren til å utfordre den verdenen vi lever i. På forsiden er «Hvis det ikke fantes» skrevet med stor skrift, mens «biler» er langt mindre. Barnet inviteres til å leke med andre tankeeksperimenter.
To ulike, men vellykkede bildebøker
Hvis det ikke fantes biler er en mer lavmælt bok enn Borte vekk!. Hodnefjeld har et dempet uttrykk og et stille (men innstendig oppfordrende!) budskap. Nielsen og Belsvik har boltret seg på en helt annen måte i både tekst og bilde, men også den mer lettfordøyelige Borte vekk! er raffinert i all sin hverdagshumor.

Hilde Dybvik

Født 1982. Førstelektor i norsk ved barnehagelærerutdanningen, OsloMet. Kritiker for Barnebokkritikk siden 2008. Foto: Siv Tonje Sperati Håkensen