Bilder av folk

KONTRASTENES KRAFT

Makeløs bildebok som overrasker, overvelder, overbeviser – og overbegeistrer!

Anmeldt av Heidi Sævareid

Blexbolex – kunstnernavnet til Bernard Granger gir meg assosiasjoner til mangefarget blekk eller noe annet sprelsk og mystisk. Og det er i sannhet en fargerik bok den franske kunstneren har laget. I 2009 fikk han Goldene Letter, prisen for beste bokdesign på bokmessen i Leipzig, og Bilder av folk ble utnevnt til verdens vakreste bok. Dette er store ord, og det lar seg neppe gjøre å hekte benevnelsen på én enkelt bok, men Bilder av folk hører absolutt hjemme på en liste over vakre bøker. For ikke å snakke om snedige!

Bilder i tospann
Bilder av folk er nettopp hva tittelen sier – enkelt og greit. Boken består av illustrasjoner av ulike folk med ulike yrker, funksjoner og titler, sett i de forskjelligste situasjoner. Over bildene står enkeltord som betegner det vi ser på, som gartner, ridder, blind og kakemons. Noen ganger gir det seg selv hva det er bilde av – alle vet jo hvordan en ballerina ser ut – andre ganger er vi avhengige av bildeteksten for å skjønne. Dette gjelder for eksempel bildet av en tilhører. Men her er heller ikke teksten nok for at vi skal forstå figuren. Vi er avhengige av bildet til venstre, av en solist. Det er selve sammenstillingen av bilder to og to som er bokens opplegg.

Noen ganger er sammenhengen selvsagt – alle vet at servitør og kunde, mamma og baby, elever og lærer passer sammen. Det er ikke dermed sagt at disse bildene er kjedelige, langt i fra. For et barn ligger det mye verdifullt i selve gjennkjennelsesakten. Og det letter persepsjonen at bildepar som tilhører noenlunde samme kategori samles seksjonsvis: Her er en eventyrseksjon, en sirkus- og teaterseksjon, en familieseksjon, en yrkesseksjon, en ferieseksjon, og så videre. Men det er ingen klare avgrensninger mellom seksjonene, og dét er med på å skape spenning.

Paralleller og motsetninger
Like ofte som at de matcher, står figurene i opposisjon til hverandre: venn og kranglefant, gjester og eremitt, mann og dame. Her er det lett for barn av en viss alder å forstå at det handler om motpoler. Samtidig kan de gjennom samtale og refleksjon komme frem til at mange av disse skikkelsene er gjensidig ”avhengig” av hverandre, som for eksempel politi og tyv. Dessuten er en linedanser og en vektløfter underlagt de samme gravitasjonslovene selv om de befinner seg på hver sin side av en skala. Og en kjempe og en lilleputt kan kun anses som henholdsvis stor og liten fordi de gir hverandre sammenligningsgrunnlag.

I noen bildepar er det teksten som forklarer paralleller og motsetninger, andre ganger er det tegningene. Sterkest kommer dette frem i paret biolog – astronom. Den første illustrasjonen viser vi en mann bak et mikroskop, på det andre en mann bak et himmelvendt teleskop. Mikro- og makroperspektiv settes opp mot hverandre, og vips! så handler bildene om både det samme og det motsatte.

Kontrastene klargjør
Enkelte ganger handler det om to figurer som i noen sammenhenger kan ligne hverandre til forveksling, i alle fall i barns øyne. Da dreier det seg gjerne om at barnet ikke helt har forstått hva de egentlig står for. Barnet kan i utgangspunktet ha forstått at det er en forskjell på å være maler og tagger, jeger og soldat, uteligger og teltturist, men selve sammenstillingen gir rom for en dypere forståelse for hva de ulike rollene innebærer. Dernest kommer en bedre innsikt i hva som gjør dem forskjellige, samt hva som likevel er årsaken til at de er sammenstilt. Det er for eksempel en god grunn til at en discjockey og en kokk kombineres – her handler det om kreativitet og harmonisans på begge fronter!

Latteren sitter løst når man blar i denne boken, for eksempel i møte med bildet av sjonglør og kløne, plakatbærer og tatovert, akrobat og rørlegger, nudist og usynlig mann. Noen bilder må man nok være voksen for å forstå humoren i – for eksempel når diva og tenåring stilles opp imot hverandre, eller journalist og maskert hevner. Og dansere ute på byen kan vel fort føle seg som krigere?

Rå virkelighet
Bilder av folk er ikke en entydig barnebok. Noen bilder krever kunnskap som barn ikke har, som bildet av mannen som dytter en stor stein oppover en fjellside. Det heter myte. Dette er ikke det eneste eksemplet på en ganske voksen tematikk. Figurene er som regel voksne, og gir barnet et glimt inn i voksenverdenen, ikke omvendt. Voksenverdenen er ikke alltid et barnevennlig sted. Boken byr i så måte på rå og hard virkelighet: Noen er reisende, en annen er flyktning. Én er keiser, en annen lever som tigger. Vi ser tvillinger, men på den andre siden står det en foreldreløs. Bestemor står spill levende på en av sidene – rett etter bildet av en avdød. Barn vet hva en tømmerhogger er, men hva gjør en bøddel? En dirigent dirigerer et orkester, men hvem blir dirigert av en diktator? Dette er en bok som utvilsomt vil anspore til mang en grublende samtale på sengekanten. Og apropos sengekanten – bildet av søvngjenger og huleforsker minner oss på at det å drømme er å utforske underbevisstheten. Denne illustrasjonen er et godt eksempel på den sterke symbolkraften som preger flere av bildene.

Rom for undring
Bildene er som små, åpne spørsmål som innbyr til å se verden på nye måter. Ikke sjelden overrasker de, og det må vel sies: Noen ganger er sammenstillingen ubegripelig. Hva gjør egentlig en dyretemmer og en sigøyner sammen? Eller en sekretær og en yeti? Et romvesen og en pumpevakt, en flyvertinne og en hotelltyv? Her har jeg ingen gode svar, og kanskje det er meningen. Det kan jo hende Blexbolex liker å leke med sitt publikum. Og av og til er bildenes fellesnevner herlig lur. På et av de mest lekne oppslagene kombinerer han en emir og en forelsket. Sammenhengen? Halvmånen den forelskede titter henført opp på, og den arabiske halvmånen emiren står under – med en sigd i beltet! Et annet fiffig bildepar er de to bokserne som er vendt mot hverandre. Den ene heter bokser. Den andre heter mester.

Enkle former, lysende farger
Et premiss for å gjøre denne typen bok god, er at illustrasjonene er tydelige. Blexbolex innfrir på alle måter, med klare og rene bilder som er utrolig uttrykksfulle i all sin enkelhet. Figurene er lubne, butte og konturløse – de ser nesten ut som trykk eller sjablonger. Den samme fargepaletten er gjennomgående i hele boken, med rosa og blå som dominerende farger. Klar rød, klar svart, klar grønn eller klar gul forekommer ikke, for fargemetningen er lav, men samtidig lyser fargene så sterkt at de minner om neon. Det er som om figurene er gjennomskinnelige. Mange ansikter mangler nese, munn og øyne, og andre ganger ser vi bare silhuetter. Samtidig finnes det rom for små detaljer, som knappene på uniformen til en usynlig mann (antakelig fordi det kun er klærne hans vi ser!). Den gjennomgående naivistiske stilen gjør de barskeste motivene ekstra slående. Slik er kontrastenes kraft – og det er denne kraften boken som helhet bæres av.

Bok som gjør lykkelig
Bilder av folker en utrolig kraftfull bok – vakker, tankevekkende, lattervekkende, skummel og utfordrende. Det går ikke an å bli ferdig med den etter kun én gjennomlesning, så jeg er rent lykkelig over å ha den i bokhyllen min.