Bilder sier mer enn ord

Jeg rømmer
Mari Kanstad Johnsen
Gyldendal 2016
38 sider

Pokalen
Kristoffer Kjølberg
Gyldendal 2016
38 sider

I samarbeid med foreningen Leser søker bok har Gyldendal startet opp en ny serie, ORDFRIE bøker. Det vil si bildebøker helt uten tekst. Det er ikke pekebøker for de aller minste, tematisk er bøkene for alle, fra lesehester til lesesvake, men de er spesielt rettet inn mot målgruppen 6–9 år. Disse bøkene vil bidra til å styrke mestringsfølelsen lesesvake får ved å lese en hel bok på egen hånd.

En ny sjanger, sier forlaget om serien som hittil i år teller de to utgivelsene Jeg rømmer av Mari Kanstad Johnsen og Pokalen av Kristoffer Kjølberg. Men bildebøker uten tekst er ingen ny sjanger, tekstløse bildebøker for barn/unge er for lengst inne på innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur i Norsk kulturråd. Fra 2014 er også bildebøker for voksne inne på ordningen.

Begge bøkene i serien er påmeldt innkjøpsordningen som definerer bildebok slik:

«Med «bildebok» forstår vi her enten ei bok som formidler innholdet bare gjennom illustrasjoner (tekstløs bildebok) eller ei bok der det er illustrasjon(er) på hvert oppslag, og der de til sammen utgjør minst 50 prosent av omfanget.»

I regelverket for samme ordning står det også at «Vurderingsutvala skal mellom anna leggje vekt på om utgjevinga:

• er eit heilskapleg litterært verk
• inneheld dei naudsynte kunstnariske, språklege og handverksmessige kvalitetane»

Annerledes og spennende

Mari Kanstad Johnsen (f. 1981) oppfyller alle disse kriteriene, og flere, i boka Jeg rømmer. Like siden debuten, med illustrasjoner til bildebøkene BARBIE-NILS og pistolproblemet (Gyldendal 2011) og Vivaldi (Magikon 2012), har hun vært en annerledes og spennende norsk bildebokkunstner som trekker veksler på fri tegning og billedkunst i illustrasjonene til andres og egne tekster. Eller som her, i en bildebok helt uten verbaltekst. Og hva mener jeg med det? Jo, hun bruker bildespråkets teknikker: farger, linjeføring, perspektiv, rom og kontraster, til  å uttrykke følelser, stemning og handling.

Jeg rømmer handler om noe veldig mange barn har kjent på kroppen: det å flytte til et nytt sted og ikke finne seg til rette. Hovedpersonen i boka, ei jente, sliter med akkurat det. Det handler også om hvor lite som skal til for å snu en situasjon, om empati, og om at det å være alene ikke alltid betyr å være ensom.

Fortellingen starter på forsatsen, in medias res, rett i rammefortellingen: Flyttelasset kjører i én bil, i den andre bilen sitter jenta og foreldrene. Foreldrene vinker optimistiske og glade, mens jenta ser trist tilbake på venner, naboer, og en katt som vinker sørgmodig farvel. På tittelsiden, der historien vanligvis starter, sitter jenta i sengen sin i det nye huset omgitt av flyttekasser. Det er natt, månen er oppe, og utenfor det store panoramavinduet ser vi havet og en øy i det fjerne. Der finnes det selvlysende kaniner, og en natt henter jenta en av dem, og handlingen snur. Slik legger bildebokmakeren ut frampek om ting som skal skje, på samme måte som en forfatter gjør det i verbalteksten.

Teknikk og bildespråk

Bildeutsnitt, perspektiv og farger forteller om situasjoner og slår an stemninger. Der den nye jenta presenteres for klassen er læreren ruvende tegnet, fra froskeperspektiv. Jenta selv forsvinner nesten inn i bildebretten. På den andre siden i oppslaget ser vi klassen fra jentas ståsted: litt nedenfra og opp i et totalbilde der elevene fyller, ja sprenger, bildeflaten. Kroppsholdning og mimikk i de strektegnede elevene mot en faretruende, rød bakgrunn speiler skepsis, mangel på interesse, uvennlighet – og fare. Videre fortelles historien ofte i ruter og ulike utsnitt som glir over i hverandre, og som veksler med helsidesbilder. Tegnestilen er «slacker-tegning», en form for upretensiøs, raskt utført og populærkulturelt inspirert kunst. Den veksler med stramme, arkitektoniske sideoppslag av det nye huset der de organiske innslagene av natur (plante, kanin, jente)  skaper kontraster. Slike organiske elementer brukes i billedkunst – og av en del bildebokskapere, som Kitty Crowther, for eksempel, og av tegnekollektivet Tegneklubben.

Natur, i form av grønne planter, vegetasjonen på øya, og et stort tre i skolegården der jenta klatrer opp og ligger på en gren og ser ned på de andre som leker, gjentas utover i fortellingen. Mørke blåfarger og sort hav understreker dramatikken når jenta rømmer  til øya og henter hjem en selvlysende kanin som gir henne sosial aksept i klassen. Men kaninen lengter også hjem, og speiler slik jentas følelser. Den personlige veksten i jenta vises i bilderuter, der treet nå er et hyggelig fristed gjennom ulike årstider. Jenta vokser, bokstavelig talt, og blir mer synlig, og derfor også lettere å bli venn med. Nå er øya et sommerlig og gyllent fristed dit jenta tar med seg sin ny venninne.

Sjelden har jeg lest en rikere og mer handlingsmettet norsk billedbok – uten ord. Her er sågar en god moral og undertekst som bonus. En av de beste bildebøkene så langt i år.

Røverhistorie med flere lag

Der Kanstad Johnsen ligger tett på Slacker-kunst i formspråket sitt, har Kristoffer Kjølberg et rent og mer markert flatebetont bildespråk, slik vi kjenner det fra tegneserier og bildebøker av den mer tradisjonelle typen. Men ser man nærmere etter, er det mange likheter mellom de to bildebokskaperne i detaljer, fargebruk, lyssetting, organisk vegetasjon og i frampek.

Kjølberg starter også rammefortellingen på forsatsen, og slik vet vi hva det skal handle om når vi kommer til tittelbladet: Det er golf, det er konkurranse og det er far som har vunnet den store pokalen. Så får vi vite at far er rik på penger og vinnerlyst, men fattig på empati og kjærlighet til sønnen sin. Pokalen får hedersplassen på kaminhylla, på bekostning av blomster og familiebildet fra lykkeligere dager med far, sønn og hund.

Men dette er en røverhistorie med flere lag. Når far leser om innbrudd i avisa ved det klassiske rikmannsbordet, langt og dekket kun til to, blir han redd for at noen skal røve pokalen hans. Ny vakthund bestilles, men det er en hund med urent mel i posen. Sønn og snill hund følger etter vakthunden, ser skurkene og forbereder en motaksjon som i oppfinnsomhet henter elementer fra Alene hjemme, julefilm i særklasse. Her er alle ingrediensene som hører hjemme i en røverhistorie: Rik, hjerterå far ofrer snill sønn og hund til fordel for golf og suksess. Hovmod står for fall, og vinnerlykke og pokaler også. De gode og smarte vinner, skurkene får sin straff, og faren – hvor ble det av ham? Legg merke til det siste familiebildet – uten far.

Det er slike detaljer som utvider historien og gir karakterene liv: Far har bilde av en golfball på sin side i spisestuen, mens gutten har bilder av seg og faren.

Farger, mørke, lys og skygger brukes bevisst i dramaturgien og framdriften i historien. Det samme gjør vekslingen mellom oppslag (to sider), en sides oppslag og oppdeling i flere bilderuter, det siste når handlingen akselererer og spenningen stiger. Det ligger mye omtanke og arbeid i lyssettingen som former de tilsynelatende flate illustrasjonene og skaper driv i fortellingen. Her er ingen verbaltekst. Selv politibilen mangler tekst, men farger og formgivning er ikonografisk gjenkjennelig og sier mer enn ord.

Kjølbergs bok er rik på detaljer, fra designlamper til tegneseriens onomatopoetikon – lydhermende ord, men her kun som symboler: svettedråper som spruter av pannen, fartsstriper og stjerneformet krasj. Det fungerer meget godt. Historien er spennende, den har god driv og en undertekst, med en helt egen vri.

Forlaget legger som nevnt vekt på at serien rettes mot litt eldre barn, 6–9 år, som sliter med lesing. Derfor er formatet mindre enn vanlige bildebøker, og omslagene signaliserer at de ikke er for de minste. Det fungerer, dette ser ikke ut som småbarnsbøker, og er det heller ikke. Det er fint å se at forlaget strekker seg og velger på øverste hylle av bildebokmakere til å lage rene bildebøker. Det er en krevende øvelse å fortelle uten ord, det har Kanstad Johnsen og Kjølberg klart med glans. Mer av dette!