Redd
Tekst og illustrasjoner: Vegard Markhus
32
ISBN 9788203249822
Aschehoug 2008

Mo i mørket
Tekst av Sara Li Stensrud
Illustrert av Maja Nøkleby
32 sider
ISBN 9788203249839
Aschehoug 2008

Billedbokdebutanter fra Aschehoug

Det er mye å være redd for

Aschehoug forlag er ute med to nye billedbøker beregnet på barn fra 6 år og oppover. Begge er skrevet og illustrert av debutanter. Begge handler om angst og redsel, men ellers er de ganske forskjellige, bortsett fra at de er gode, og at de setter fantasi og tankevirksomhet i sving hos små og store lesere.

Vegard Markhus skriver (på nynorsk), illustrerer og har også designet boken Redd. Omslagsbildet er gult, farlig gult, og de to høyhusene på hver side av fortelleren har skumle skråstilte vindusøyne. De luter truende over den lille gutten i sælbugenser og det lille grønne monsteret ved hans side. Her er det skummelt og mye å være redd for – det signaliseres tydelig gjennom den naivistisk tegnede guttens store stirrende øyne.

Hvorfor ”Eg” er redd legges det ut et lite spor til i første oppslag. ”Eg” har spikret opp en plakat på treet i skogen der han etterlyser katten Fridtjof fordi ”Han har vore borte vekk ganske lenge no.”

Å hamle opp med frykt
Vegard Markhus lar konsekvent oppslaget gå over en dobbeltside, med teksten på høyre side. Teknikken er en blanding av akvarell, strektegning og fotomontasje – alt gjort i photoshop. Blandingen av fotografisk virkelighet, barnetegninger, voksne, tegnede detaljer og store bakgrunnsflater er vakkert malt i akvarell i fiolett, gult, og blått. Denne kombinasjonen underbygger den surrealistiske stemningen i boken. Drøm og surrealisme henger som kjent sammen, og det bruker debutanten for det det er verdt. Dette ser vi blant annet der en ku svever i en ballong utenfor vinduet. ”Eg er redd alle lydane om natta. Kanskje er det eit lysgrønt monster under senga mi, tenkjer eg, og gøymer nesten heile meg under dyna”.

Og det er tre lysegrønne monstre under senga. ”Eg” ramser opp alle tingene han er redd for, og så bruker han det geniale knepet; å konfrontere sine monstre og redsler, enten det er en kjøttsulten hund, eller en mørk skog der katten hans forsvant.

Fra angst til mot
Ved å sette bilde på skremslene, også de som de voksne ikke ser, ufarliggjøres de. Det hjelper lite med voksne som sier at det ikke er noe å være redd for. Her må det handling til. ”Eg” går i dialog med redslene sine og slik blir de ufarliggjort. Til slutt blir den redde den modige som må trøste de voksne.

En enkel, men like fullt effektiv måte å skrive om det å være redd. De gjennomførte illustrasjonene trekker inn både kunsthistorien og det skremmende dagliglivet, utdyper redslene og ufarliggjør dem slik at leseren kommer lettet – nærmest renset – gjennom opplevelsene. Altså en katarsis for store som for små i denne gjennomførte debutboka til Vegard Markhus.

Filosofiske spørsmål
Debutanten Sara Li Stensrud spiller mer på teksten enn meddebutanten Markhus gjør det. Målgruppen deres er den samme, barn fra 6 år og oppover, men med Mo i mørket legger Stensrud inn pekere til filosofi og litteratur. Gjennom intertekstuelle elementer gjøres teksten mer spennende også for den voksne høytleseren.

Her dreier det seg også om angst, men av en mer eksistensiell karakter: ”Men om natten, når Mo ligger i sengen og moren til Mo har skrudd av lyset og lukket døren så det er helt mørkt i rommet, så mørkt at ingen kan se Mo, ikke Mo selv engang, er Mo fortsatt Mo da? Er Mo Mo når hun ikke synes?” Det er fremmedgjorthet og eksistensielle spørsmål jenta Mo baler med. Er det hun som tenker tankene sine, eller er det kanskje en helt annen? Er det noen som ser henne? Og hvem er hun egentlig? Er hun den hun ser ut som, eller er hun seg selv i kraft av noe annet? Av den oransje ballen som hun alltid har med seg, kanskje?

Hentydende illustrasjoner
Tekst og bilder følger jenta Mo gjennom en tankereise om natten. Mo ligger i mørket og lurer på om hun egentlig er en gammel dame? En mann som planlegger en ny verden? En gitarspiller som egentlig ville være flamencodanserinne? Eller er hun Mus, en mann hvis yndlingsfortelling er den om en mann som våknet en morgen og var forvandlet til en stor bille. Allusjonen til Kafkas novelle Forvandlingen (1916) understreker fremmedgjørelsemotivet som går som en oransje ball gjennom teksten. Illustratøren Maja Nøkleby spiller fint opp til teksten og tar den enda ett skritt videre i retning av et fremmedgjort, minimalistisk og funksjonalistisk drabantbysamfunn. Som i Markhus’ bok bruker hun en blanding av akvarell/lavering og fotomontasje. Illustrasjonene er subtile i overgangen fra et fotografi av en strand med parasoller til en akvarell der parasollene blir et svimlende kaleidoskop, og slik understreker hvordan Mo skifter identitet i svimlende fart: ”Parasoll det er meg, tenker Mo. Eller er det parasollen som tenker det?”

Omslagsbildet viser et stort sort hull og utifra det stråler alle de ulike figurene hovedpersonen «inkarneres» til i teksten, som strålene i en sort sol. Her kan en velvillig leser trekke inn teori om verdensrommets sorte hull, så massivt i betydningen fylt av masse at det suger inn alt, selv lyset. En
sort sol er også et sterkt bilde på melankoli jvfr, Julia Kristevas «Sort Sol», melankoli som et sort hull, et krater av sorg [1].

Nye takter for forlagets billedbøker?
Slik retter denne boken seg mot den voksne leseren i høy grad, men den kan leses på flere plan. De enkle spørsmålene, gjentakelsene, alliterasjonen (gjentakelsen av mo, mu, mø) og de klare illustrasjonene der den oransje ballen binder historien sammen, vil jeg tro også appellerer til de små. Og spørsmålet ”Er jeg meg?” er det barnet som stiller. Her har de voksne en god anledning til en samtale rundt et grunnleggende filosofisk spørsmål.
Aner man med disse to bøkene en ny profil i Aschehougs billedbøker? Kanskje for tidlig å si.
Uansett to meget vellykkede billedbokdebuter der kompliserte spørsmål diskuteres på flere plan, i bilde og tekst, uten å bli for vanskelige eller for farlige.

 

Fotnote:
[1] Julia Kristeva, Soleil Noir, dépression et mélancolie, Gallimard, Paris 1987.



Skrevet av:
Kommentarer