Tekst, bilder, formgivning: Øyvind Torseter
For en neve havre
Cappelen 2005

Tekst: Henrik Hovland
Bilder: Torill Kove
Johannes Jensen og kjærligheten
Formgivning Torill Kove og Elisabeth Vold Bjone
Cappelen 2005

Tekst: Knut Nærum
Bilder: Bjørn Ousland
Kalle Komet
Formgivning: Bjørn Ousland og Elisabeth Vold Bjone
Cappelen 2005

Billedbøker fra cappelen

Hvem skal ut?

For å si med Knut Nærums kollega i underholdningsprogrammet Nytt på Nytt; se nøye på disse tre. Hvem skal ut? Og for å hjelpe deg litt, valget står ikke mellom godt og dårlig, men snarere dreier det seg om et minste felles multiplum, eller enklere sagt: Har de noe til felles? Mens du grubler over det, tar jeg for meg de enkelte bøkene.

Len deg tilbake, still øret inn, og hør for deg Ennio Morricones western–theme. Det som for alltid vil være selve Western-musikken for meg og mange andre: litt mexicansk folkemusikkaktig, temaet brytes av udefinerte rop og lav plystring.

Ja, det er Sergio Leones klassiske A Fistful of Dollars jeg tenker på. Spaghetti-western filmen som for alltid endret sjangeren, – og som gjorde Clint Eastwood ti l stjerne. Men egentlig er Sergio Leones film nesten scene for scene en remake av Akira Kurosawas Yojimbo livvakten. Leone stjal friskt fra Kurosawa; Den stille, livsfarlige antihelten, langsomme tagninger, musikken som erstatter replikker, er noe. Men Leone satte også sin egen klo på filmen: rask zooming, ekstreme nærbilder/close-ups og brede panoreringer, er karakteristisk for filmene hans. Pluss en hel del andre ting, som at det ikke var indianere med, og at cowboyhelten ikke begynte på spille gitar og ta en trall slik midt i filmen…

Men hvorfor alt dette snakket om Leone og Kurosawa? Jo, fordi god kunst bygger på annen kunst. Man bruker det man har, og tilfører sitt eget. Et godt resultat er oftest både en hyllest til – og en nyskapning.

Øyvind Torseter stjeler uhemmet og åpenhjertig i sin tegnefilmaktige bildebok For en neve havre. Boken er så godt som uten tekst. Du leser bildene, fra omslaget som er et nærbilde av hest og rytter på vei vekk fra noe, i silhuett over prærien, med en pengesekk under armen, til siste spadetak. Når det er tekst er den i snakkebobler, og her snakker både mann og hest. Kulissene er absolutte klisjeer; det hvite oksekraniet, gribben som bare sitter og venter, kaktusen, meksikanske pagoder, saloonen. Den lave kveldsolen gir vår skrå-øyde Lee van Cleef look-a-like lange skygger når han teller skritt og graver pengesekken ned et sted i ørkenen. Men så går det ikke helt som vår helt trodde når han våkner neste dag. Hesten er borte og pengene likeså. Det dokumenteres i ekstreme nærbilder som sier langt mer enn ord.

Som i Øyvind Torseters forrige prisbelønnede bildebok, Klikk, er det også her lagt inn en løsning som bonus for den observante leser. Ja, ørkenen er nådeløs.

Og jeg bare elsker denne formen for intertekstualitet som Torseter bedriver. Denne kjærlige opphopningen av klisjeer fra annen litteratur og her; film. Denne vrien på det velbrukte som setter nytt lys på det gamle, og gjør det levende igjen, og igjen.

Henrik Hovland og hans bildemaker Torill Kove gjør noe av det samme i bok nummer to om Johannes Jensen. Denne unnselige mannen i krokodilleham som har lesere i alle aldere etter den første boken Johannes Jensen føler seg annerledes. (Cappelen 2003) Henvisningen til, og den lekende bruken av annen litteratur starter allerede på omslaget, og antyder bokens tema: Kjærlighet i krokodillens tid. Det heter boken Johannes Jensen leser der han sitter i godstolen med pledd over knærne og et krus te for hånden. Allusjonen er der allerede, Kjærlighet i koleraens tid, Gabriel Garcia Márquez’ udødelige kjærlighetshistorie.

Henvisningen til annen litteratur, til stor litteratur, setter Johannes Jensens litt triste tilværelse i perspektiv. Han er ikke lenger bare bevisst at han er annerledes enn andre (tema i den første boken) han blir nå smertelig bevisst sin ene tilværelse, Johannes Jensen er alene. Alene når han legger seg, alene når han våkner, ingen på kjøkkenet, ingen på badet.

    «På ringeklokken ved utgangsdøren står det bare ett navn. Jeg er helt alene, tenker Johannes Jensen.»

Men dette er en kjærlighetshistorie. På sin vei rundt i Oslo, det vil si Majorstuen, Marienlyst og Oslo sentrum, får han øye på en så vakker skapning han aldri har sett før, en annen krokodillefremtoning; Frida.

I dette møtet ligger ikke bare en kjærlighetshistorie. Her er også en bekreftelse på at Johannes Jensen ikke er alene krokodille. Det er flere av hans slag. Denne erkjennelsen er ikke eksplisitt fortalt. Den kommer gradvis, som en aksept av egen person, altså en krokodille blant mennesker.

Torill Koves illustrasjoner er som i tidligere bøker (Min bestemor strøk kongens skjorter og Johannes Jensen føler seg annerledes ) tett opp til både tegneserie og film. Her er ruter tegnet etter hverandre som filmruter. Streken er ren og enkel. Tegningen og fargeholdningen klar og tydelig. I detaljene ligger underteksten. Som den nevnte boktittelen. Og i et bilde fra slektstreff på veggen. På kontoret henger postkort fra Pisa og Paris over skrivebordet der Johannes drømmer seg bort og om Frida, og forteller om et liv som alle andre har.

Vendepunktet i boken kommer etter en tangooppvisning på danseskolen dit den velvillige dr. Fjeld har ledet ham. Fra nå av står lykken den kjekke bi, også Johannes Jenssen.

Vakkert om kjærligheten!

Knut Nærum og Bjørn Ousland har samarbeidet tidligere i flere bøker; «Barnepolitiet» og «Monkypopsaken». Der har Ouslands illustrasjoner også hatt karakteren av filmruter, storyboard, tegneserie. I Kalle Komet er assosiasjonen til filmruter/tegneserie også til stede. Her til Star Wars, med innledning og en fortellerstemme, som oppsummerer historien forut for det actionfylte. Her gjøres det på for- og baksats. Ousland forteller historien om Kalle Komet som lever i framtida på en boligstasjon i solsystemet. Vi får også vite at Stjernepiratene truer jorda som nå er ett land med Tokyo som hovedstad. Og vi får vite at Planetpatruljen må rydde opp.

Og dermed er vi i gang i store actionfylte oppslag der Kalle Komet er barnehelten som rydder opp, en blanding av Tin Tin og Luke Skywalker.

Og da er vi tilbake til dette med å bruke annen kunst, her tegneserier og film. Men, i motsetning til både Torseter og Hovland/Kove, tilfører ikke Nærum/Ousland sitt konsept en egen signatur i tilegg til det de låner. Det er morsomt, detaljrikt og actionfylt, men den lille ekstra egenverdien mangler.

Tegningene til Ousland er fulle av tekniske detaljer, de er fargesterke, voldsomme, store (hvert oppslag går over to sider, utsnittene er skakke og det er høyt tempo og driv over fortellingen.) Der virkelig handlingen skal gå fort tegner Ousland inn filmruter som viser hva som skjer videre i selve oppslagsbildet. Her er mange typer, både folk og maskiner, og utrolig mange detaljer som dukker opp etter hvert som bildet studeres nærmere. Illustrasjonene sier ikke så mye utover teksten, men utfyller den, og gjør sitt til at man dveler lenge ved hver side i boken.

Tilbake til spørsmålet, hvem som skal ut? Eller, hva har de tre bøkene til felles?

Svar:
Torseter og Hovland/Kove hyller forbilder i andre sjangere og skaper noe nytt i en lavmælt men ikke mindre intens billedbok form. Nærum/Ousland liker Star Wars og Tin Tin, sjangere tett opp til egen form, og roper det til leseren i megafon.

Så ingen skal ut, og alle tre går videre til nye lesere.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.