Bimbi reiser jorden rundt og Bibis bog om Babsi

OM DET JEG IKKE KJENTE TIL

Denne erindringen starter jeg like godt i nåtid og så rygger jeg bakover. Jeg gjør det fordi jeg mener det går en rød tråd fra mye av det jeg arbeider med som skuespiller, forfatter, dramatiker og pedagog tilbake til en av mine første, store leseopplevelser. (Hvis dette oppfattes som egenreklame, gjør det ikke så mye i denne sammenhengen, synes jeg.)

Altså:
Til feiringen av 8.mars i år skrev jeg et Heltinne-stunt for Det Åpne Teater. Det handler om to kvinner – en nylig innvandret og en etnisk norsk – som bokstavelig talt filtrer seg sammen på en overfylt buss og ikke kommer løs igjen. Det blir et møte som ender godt fordi heltinner vet at jorda er udelelig og at vi faktisk henger sammen.
Høsten før kom barneboka om fugler som savner en flokk og danner sin egen på tvers av fugleraser.
Noen år tidligere kom ungdomsbøkene om ei norsk jente og en tyrkisk gutt, om kulturkonfrontasjoner, misforståelser, plutselig innsikt og vanskelige valg.
På 90-tallet fikk jeg ideen til og skrev halvparten av programmene i en serie for NRK Barne-TV, en liten dokumentar fra et fargerikt barnefellesskap i en gammel bydel i Oslo.
Før det skrev jeg manus til en Nordvisjonsfilm om asylsøkerbarn som over natta blir sendt ut av landet.
Enda tidligere deltok jeg som eneste etnisk norske skuespiller i begge de to revyene som ble skrevet og satt opp av unge norsk-pakistanere i Oslo. Tekstene ble framført på punjabi, urdu og norsk, selvkritiske, morsomme, intelligente sketsjer som nådde et helt annet publikum enn det som er vanlig for norske revyer.
Nå nærmer jeg meg bokopplevelsen, hold ut:
Jeg arbeidet i en 13 års periode som departementskonsulent med ansvar for oppveksttiltak for språklige- og kulturelle minoriteters barn i Norge. Arbeidsområdet omfattet norske rom (sigøynere), asylsøkere, flyktninger, innvandrere, utenlandske adoptivbarn og vår urbefolkning. Jeg mener at viktige prinsipper kom på plass.
Det siste store samiske prosjektet vi gjennomførte, resulterte dessuten i videoene: ”Barnehagen på slakteplassen” og ”Med gress i støvlene”.

Og DA er jeg framme ved barnebokminnet.
Bøkene het ”Bimbi reiser jorda rundt” og ”Bimbi i lappland”. De er skrevet av danske Estrid Ott og var de to siste bøkene i en serie på fem. (Disse opplysningene har jeg fått i ettertid og har all grunn til å tro at de er korrekte). Bimbi var en liten tøyelefant. Jenta som eide ham, sørget for at han fikk være med et nygift par på bryllupsreise jorda rundt. I neste bok ble Bimbi og jenta med reindriftsamene over Finmarksvidda. Jeg husker han falt i vannet da, at innmaten hans svellet opp og at Bimbi revnet. Vi sørget både eieren og leseren. Men samene tømte Bimbi for gammelt innhold, fylte ham med det fineste sennagress og sydde ham sammen igjen. Det var en storartet løsning.

For en som lå mye syk i barndommen, dette var før antibiotikaens tid, var det en fordel å være lesehest og Bimbi-bøkene var et funn. Beskrivelsene, særlig av Asias folk og kulturer og deretter av reindriftsamenes vandring over vidda, var skjellsettende. Jeg er overbevist om at de har preget både arbeidet og livet mitt. Bøkene skapte en positiv nysgjerrighet, vekket forventning til møter med mennesker som hadde annen levemåte, historie, tradisjon, kultur og religion enn vår egen. Bøkene innga stor respekt for det de kunne og jeg ikke kjente til, de forhindret avvisning av det som er nytt og annerledes, de forhindret rett og slett fremmedangst. Det var viktig ballast for en som vokste opp under krig, med reiserestriksjoner og i et ganske ”ensfarget” miljø, for det dreier seg jo ikke om en liten nisje av et interessefelt dette her, men om vårt forhold til medmennesker og samfunn. Jeg er Bimbi-bøkene dypt takknemlig, og påstår knallhardt at historiene om den lille tøyelefanten var med på å danne meg.

Men jeg vil ikke lese bøkene om igjen. Jeg er redd for hva jeg kan finne der – et foreldet kvinnesyn kanskje? Eller at jeg har diktet inn noe som rett og slett ikke står der, at jeg kan bli utrolig skuffet. Det jeg fikk gjennom bøkene den gangen, beholder jeg akkurat slik jeg oppfattet det da. Basta. Jeg tror at med utgangspunkt i Bimbi er jeg utfordret, engasjert og hjemme i et spennende flerkulturelt norsk samfunn anno 2008.