Biografenes store dilemma

Renate Nedregård
Historien om Kleopatra
Spartacus 2016
194 sider

Cecilie Winger
Historien om Columbus
Spartacus 2017
160 sider

Vitnesbyrdene er mange om uforglemmelige leseopplevelser skapt av Eliteserien til Forlagshuset. Morgenbladets journalist Maria Reinertsen forteller hvordan hun som tiåring utropte Elisabeth I til sin nye heltinne etter å ha lest Historien om Dronning Elisabeth (Morgenbladet 22.1.2010). Biblioteksjef Ragnhild Malfang skriver i Prosa at julegaven Historien om Helen Keller fortsatt er en av hennes største leseopplevelser. De beklager begge at så medrivende biografier for barn og unge ikke er å oppdrive lenger. Når Spartacus forlag nå lanserer et nytt «Historien om»-konsept, kunne man håpe ambisjonen var å bøte på denne mangelen.

Appell til nostalgiske kjøpere

Titlene Historien om Columbus og Historien om Kleopatra bør vekke nostalgiske minner hos gamle eliteserielesere, designet likeså. Pussig nok får vi heller ikke denne gangen noe kart over Columbus’ reiser på forsats eller baksats, vi får derimot en oversikt over viktige øyeblikk i oppdagerens liv. De mange stedsnavnene i teksten får meg til å undre over prioriteringa. Et kart ville vært til langt større hjelp. I stedet velger Spartacus å følge Eliteseriens gamle mal. Slik vekker de antakelig nostalgiske minner hos de voksne som kjøper bøker til barn og unge. Kan de samtidig stå i fare for å bryte Markedsføringslovens § 30: Etterligning av annens produkt? Nå ja. Det som i hovedsak rettferdiggjør Cecilie Winger og Renate Nedregårds nyskrevne biografier om Eliteseriens gamle helter, er at forfatterne overgår sine forgjengeres etterrettelighet.

Sakprosa med tanker og følelser

Eliteseriens drøyt 40 «Historien om»-biografier kom ut mellom 1957 og 1997. Samtlige er oversatt og handler om kjente, døde personer som har utretta store ting. Det spesielle er hvor nær vi kommer dem. Vi følger deres ambisjoner, overveielser, pasjoner og nederlag fra innsida. Heller enn å være biografens objekt, blir de fortellingas subjekt, et tvers gjennom spennende menneske å leve seg inn i. Det er selvfølgelig diktning. Det er løgn. Ingen kan vite nøyaktig hva Dronning Elisabeth tenkte og følte. Men slike virkemidler var full ut akseptert i biografier skrevet som heltehistorier. Målet var ikke bare å gi ungdom kjennskap til viktige historiske personer, men å servere dem sunne forbilder gjennom spennende leseopplevelser. Dramatiseringene gjorde det nødvendig å pynte litt på sannheten, omtrent slik tv-serien «Kampen om tungtvannet» forenkler persongalleriet og spisser konfliktene. Selv som voksne uttrykker Eliteserie-fansen få betenkeligheter med at det kanskje ikke var akkurat slik alt skjedde i virkeligheten. Intensiteten i det fortalte er vel så viktig som sannferdigheten og helt sentral for å gjøre leseopplevelsen uforglemmelig.

De nye biografiene

Kleopatra (69–30 f.v.t.) er tronarvingen som kjempa både om makten i Egypt og for at landet skulle bevare selvstendigheten overfor det stadig ekspanderende Romerriket. Blant metodene inngikk seksuelle allianser med både Julius Cæsar og etterfølgeren Antonius – samt giftemål med sin egen sønn. I Nedregårds versjon tar intrigene så stor plass at det ikke er rom for mer enn et par setninger om hvordan hun faktisk finansierte og styrte riket sitt. Den nye Historien om Kleopatra er blitt et slags antikkens svar på tv-serien House of cards.

Columbus (1451–1506) er oppdageren som ga Europa poteten og tobakken – mens mannskapet hans sto for syfilisen. Han starta kolonialiseringa av De vestindiske øyer uten å forstå at det var et nytt kontinent han hadde oppdaga. Det viktigste Winger tilfører i Historien om Columbus, er hvilke omkostninger de modige reisene over Atlanteren hadde for urbefolkningen. Utfordringa er å forklare den rasistiske kulturen han levde i grundig nok til at leserne kan bevare et snev av sympati for kolonialiseringsprosjektet. Fra et antirasistisk synspunkt er kontrasten til Eliteseriens versjon svært viktig.

Perfekt til skolebruk

Med disse to nye utgivelsene har lærere i ungdomsskole og videregående fått den ultimate øvingsoppgaven i kildekritikk. Sammenlign Wingers og Nedregårds nye versjoner med henholdsvis Nina Brown Bakers Historien om Christofer Columbus fra 1965 og Historien om Kleopatra av Iris Noble fra 1963. Da ser man brått hvor store friheter eliteseriebiografene tok seg for å skape en god historie. Samtidig er vi vitne til skiftet i biografisk tradisjon. Etter Vietnamkrigen bredte skepsisen til autoriteter seg, og gamle helter ble plukka ned fra pidestallen. Folk flest var lei av å bli bedratt. Det har tatt tid før trenden har nådd biografier for unge. Nedregård og Winger jobber iherdig for å nyansere heltebildene, og de inviterer til refleksjon.

Nedregård: «Ikke lenge etter at de var kommet tilbake fra Roma, døde den unge kongen plutselig. Alt tydet på at han var drept med gift. Hvor grusom var hun egentlig? Ingen våget imidlertid å påstå at Kleopatra hadde forgiftet sin egen bror. Men at han døde, passet henne bra. Nå var hun kvitt alle konkurrenter til tronen.»

Winger: «Kapteinen om bord, Vincente Pinzon, fyrte av en ladning krutt for å varsle de to andre skipene om den gode nyheten. Det var det avtalte tegnet på at de hadde sett land. Det var en matros som het Rodrigo de Triana som så klippene, men Christofer Columbus beholdt den utlovede belønningen selv, siden han hadde sett et lys to timer i forveien. Han mente det var mest rettferdig slik. Hva Roderigo de Triana mente om saken var han neppe interessert i å høre.»

Innlevelse versus refleksjon

Her ser man hvordan en mer sannferdig framstilling av Kleopatra og Columbus vanskelig kan bli like medrivende lesning som Eliteseriens gamle versjoner. Innlevelse og refleksjon er prosesser i hjernen som motvirker hverandre. Straks Nedregård og Winger dukker opp i teksten med henholdsvis et kritisk spørsmål og en kritisk kommentar, skygger de for innlevelsen i Kleopatra og Columbus. Iris Noble og Nina Brown Baker lar heller stoffet tale direkte til leserne uten en formidler som sjenerende mellomledd. Dramatiseringa innebærer blant annet å svartmale motstanderne for å rettferdiggjøre heltenes tvilsomme handlinger. Resultatet er langt fra like etterrettelig som når for eksempel Åsne Seierstad rekonstruerer virkeligheten med mange av de samme skjønnlitterære virkemidlene. Det hun gjør kalles nyjournalistikk og krever kildearbeid i et omfang og en detaljgrad som er umulig for en som skriver om hendelser i en relativt fjern fortid. Og selv om Seierstads grep er omdiskutert, vil jeg likevel hevde at det er der dagens mål for etterrettelighet befinner seg. Desto pussigere blir det derfor når de nye «Historien om»-biografiene kombinerer etterrettelige fakta med relativt frie dramatiseringer.

Uklar kontrakt med leserne

«Vi vet selvfølgelig ikke alt om hva som ble sagt, eller hva personene i historien tenkte. I denne boken har jeg tatt meg friheter og diktet der det er mulig», skriver Nedregård. Hvor er det mulig? Der kildene er så usikre at hun slipper unna forpliktelsen til virkeligheten? Eller der kildene sannsynliggjør Kleopatras tanker og følelser? Ikke overraskende sliter forfatteren med å luke ut myter fra kildene om en dronning som baserte mye av sin makt på å iscenesette seg selv som gudinne. Det kildekritiske lavmålet er scenen der en dødelig skadd Antonius forsøker å ta seg inn i gravkammeret til Kleopatra, og hun ifølge Nedregård heiser ham inn med et tau oppunder taket: «Antonius var mye større enn henne, og det var fryktelig tungt. (…) Med en siste anstrengelse fikk Kleopatra trukket Antonius gjennom åpningen i veggen og inn i rommet.» Det trengs guddommelige krefter for å få til noe sånt, særlig om du har et treningsgrunnlag som stort sett strekker seg til å gå inn og ut av bærestoler.

Biografiske romaner

Som sakprosa er denne scenen usann – som skjønnlitteratur er den lite troverdig. Samtidig er den sannsynligvis tro mot kilden, noe som illustrerer hvilke dilemmaer Nedregård har måttet turnere. Hun er selv både journalist og romanforfatter for ungdom. I en roman ville hun fått friheten hun kunne ha trengt, og kontrakten med leseren ville vært ærligere.

Oversetter og sakprosaforfatter Winger har på sin side hatt tilgang til langt flere og mer pålitelige kilder, og hun viser stadig til hva admiral Columbus skrev i dagboka. Den fjerde ekspedisjonen kommenterer hun spesielt: «Sønnen Ferdinand var med. Han skrev senere om reisen, så den vet vi mye om.» Likevel framstår kontrakten med leseren som uklar også her. Er de dramatiserte scenene helt til å stole på? Når jeg oftest oppfatter dem slik, er det fordi de er såpass forsiktige. Her er mer «tell» enn «show». Men dermed kommer vi heller aldri langt nok inn i sjela til Columbus til virkelig å føle frustrasjonen over ikke å finne alt gullet han har lovet den spanske dronning Isabella. Da blir det også slitsomt provoserende å følge de kyniske stegene han tar i forsøket på å skaffe det. Det hjelper ikke stort at Winger appellerer til fornuften og påpeker at slaver var normalt på denne tida. En roman som også talte til følelsene kunne faktisk ytt ham større rettferdighet. I hvert fall med det forklarende etterordet som Winger så fint legger til.

Verken Winger eller Nedregård har skrevet dårlige bøker. De har fått problematiske oppdrag. Det undergraver en sannferdig faktaframstilling å sprite den opp med dramatiserte rekonstruksjoner av virkeligheten. Slike dramatiseringer er nemlig umulige å stole på uten forstyrrende kommentarer om hva vi vet sikkert og ikke. Den moderne sakprosasjangeren legger altså for snevre rammer for dramatiseringer av den typen Eliteserien representerer. Visst er jeg glad for mer nyanserte framstillinger av gamle helter. Men hvis målet er å gjenskape entusiasmen blant unge for historiske personer, beviser de nye «Historien om»-bøkene at romansjangeren er den beste løsningen.

P.S. Den velsignede innkjøpsordningen er i dette tilfellet en forbannelse. Innkjøpsutvalget for skjønnlitteratur til barn og unge finner svært sjelden nåde for skjønnlitteratur som deler sakprosaens formål om å opplyse oss – selv om det er aldri så medrivende utført.