Biografien om Edvard Grieg. En trollmann med toner

Spinkle toner på Troldhaugen

En rød, hvit og blå maibukett pryder gravstedet til Nina og Edvard Grieg her på Troldhaugen. 4. september er er det hundre år siden komponistens død, men markeringen er allerede i gang. Denne biografien er ett av bidragene. Velvillige gaider lar meg sitte ved Griegs spisebord for å lese boka mens busslaster av japanske, tyske og norske turister strømmer forbi. På denne sida av eiketresbordet satt Grieg helst, fordi han så gjerne ville se opp på Erik Werenskiolds maleri av lekende barn mens han spiste. Klarer boka å formidle nærværet?

Fjortis i trøbbel
Inger Wethe forteller kronologisk fra fødsel til død. Komponistens liv deler hun i sju epoker. I sin barnebiografi ”Eventyret om Grieg” (1998) bruker Minken Fosheim to tredjedeler på barndommen. Tilsvarende kunne man forvente at en biografi for ungdom la vekt på ungdomstida. Men studietida i Leipzig, fra Edvard er 15 til 19 år, får bare 20 sider. Potensielle spenningsmomenter som opptaksprøven, hopper Wethe glatt over. Antagelig er det altfor opplagt for henne at 15-åringen består, men synes unge lesere det samme? Det vekker sympati å få vite at Edvard er blant de yngste studentene. Han dummer seg ut allerede første dagen ved å stille i kortbukser. Undervisningen skuffer. Tenk om Wethe i enda større grad hadde bygd opp mot de to anledningene der Edvard våger seg inn til direktøren for å klage!

Vekslende tempo
I blant levendegjøres komponisten gjennom scener med replikker, men som regel nøyer Wethe seg med å referere. Setningenes veksling mellom nåtid og fortid skaper fin flyt. Selv om hun i liten grad viser til kildene, virker hun opptatt av å være korrekt. De ytterst få spekulasjonene er presenterer i spørsmålsform: ”Var det forelskelsen som gjorde at Edvard i løpet av elleve dager våren 1865 klarte å skrive to sonater?”

Upålitelige barndomsmyter
Etter at Grieg ble voksen, skrev han en mengde brev som er bevart. Det gjør det relativt enkelt å gjengi både tankene og følelsene hans. Barndommen er det verre å framstille korrekt. Den mest sentrale kilden er Griegs selvbiografiske skisse, ”Min første succes”, publisert to år før han døde. Med sitt eventyr-konsept legger ikke Fosheim skjul på at hun tar seg dikteriske friheter. Wethe framstiller derimot sin dramatisering av barndomsepisoder som sann. For eksempel historien fra den sommeren Edvard fyller 15. Da kommer morens slektning Ole Bull på et sjeldent besøk. Han insisterer på at Edvard spiller for ham. Dypt grepet overtaler han så foreldrene til å sende gutten til konservatoriet i Leipzig. Problemet er at Bull, ifølge Bull-biograf Harald Herresthal, på denne tida befant seg på konsertreise til Wien med påfølgende kuropphold i Karlsbad. Araberhesten han ifølge Grieg kom ridende på, skaffet han seg først ni år seinere. Griegs nedtegnelser understreker at han hadde mye å takke Bull for, men kan det ha vært moren, med sin musikkutdannelse fra Tyskland, som burde hatt æren for karrierevalget?

Upersonlig
Teksten oppmunterer i liten grad leseren til å gjøre seg slike egne tanker. Illustrerende nok tynges sidene av alvorlige portrettfotografier. Til sammenlikning pensler Per Helge Moen ut Fosheims eventyr i brede strøk og sterke farger. Bare to av verkene er så rikt beskrevet at jeg får lyst til å høre dem: ”Peer Gynt” ble fulgt av 28 sider engasjerte instruksjoner til musikerne, men ”Strykekvartett i g-moll” var så personlig at han ikke maktet å framføre den offentlig. Hvilken betydning dette kan ha for de som spiller musikken i dag, får vi ikke vite.

Prinsipielt mener jeg at Wethe ikke plikter å vekke nysgjerrighet for Griegs musikk. På den annen side er det vanskelig å forstå vitsen med å skrive en kunstnerbiografi nettopp for ungdom dersom ikke noe av målet er å skape interesse for kunsten. Boka egner seg bedre for dem som kjenner musikken fra før. Registeret baki gjør det lett å finne sidene om hvor i livet Grieg var da de ulike musikkstykkene ble komponert.

Nærværet i musikken
På sitt beste skriver Wethe både levende og rørende, men den ureflekterte fortellermåten egner seg bedre til å formidle suksesshistorien enn å forklare den kunstneriske prosessen bak.
Med sine tonsatte opplesninger på lydbok, har Minken Fosheim demonstrert hvor viktig det er å presentere komponister med nærhet til musikken. Sammenlikningen er naturligvis urettferdig. Men idet et lite barn sniker seg inn til det gamle flygelet i stua og trykker ned noen tangenter der bak sperringen, hører jeg hvordan jeg savner trollmannens toner i denne boka.