Tittel: Biografien om Edvard Munch
Tekst: Stein Erik Lunde
Illustratør: Steffen Kverneland
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2004
Antall sider: 128

Biografien om Edvard Munch

Svak slutt på en god biografi

Stein Erik Lunde stod bak en av fjorårets beste fagbøker for barn og unge, Biografien om Henrik Ibsen, og i år har han valgt å gjenta suksessoppskriften med en annen av våre store kulturpersonligheter som hovedingrediens, nemlig Edvard Munch. Som han gjorde med Ibsen, følger han Munchs liv fra fødsel til død med hovedvekt på hans kunstneriske produksjon, setter ham inn i en kulturhistorisk sammenheng og krydrer med Steffen Kvernelands smått humoristiske illustrasjoner. Likevel har ikke resultatet blitt helt vellykket. Det virker som om Lunde mister interessen for sin hovedperson etter hvert som denne blir eldre og lever et roligere liv, for mens begynnelsen av Biografien om Edvard Munch er en spennende historie fortalt med innlevelse og engasjement, framstår slutten som en sammenrasket håndfull av småanekdoter og faktaopplysninger.

Biografien om Edvard Munch innledes med et forord som tydelig viser Stein Erik Lundes styrke som formidler av fagstoff til ungdom:

    Edvard Munchs bilder har vært en del av mitt liv siden jeg var 17 år. Og de har blitt enda viktigere for meg ettersom årene har gått. Jeg håper at det blir likedan for bokas lesere. (s. 11)

Først og fremst er Lunde personlig engasjert formidler; han forteller om emner som åpenbart betyr noe for ham selv. Dette engasjementet gjennomsyrer det meste av framstillingen og gjør det umulig for leseren å forholde seg likegyldig til mennesket Edvard Munch og hans kunstneriske produksjon. Dessuten forsøker Lunde aldri å gjemme seg bak en maske av objektivitet, som dessverre er altfor utbredt i faglitteraturen for barn og ungdom. Tvert imot framhever han stadig seg selv og sin subjektive formidlerrolle: ”Og jeg, som skriver denne biografien, forstår kunstverkene på min måte.” (s. 10) Han lar også ulike kilder – først og fremst Munch selv – komme til orde i lange sitater i original språkform, og slik blir leseren stadig minnet på at Lundes framstilling ikke er den eneste mulige. Dette er en god måte å skape kritiske lesere på.

Lunde er også en forfatter med grundig innsikt i sitt stoff. Han har klart å presse en stor mengde biografiske opplysninger inn på de 128 sidene, og han tegner et presist portrett av den noe spesielle karakteren som Munch var. Der Lunde virkelig glitrer som forteller, er imidlertid i omtalen av Munchs bilder. Han gjør utførlig greie for de teknikkene Munch bruker i sine malerier og grafikk, de kunsthistoriske perioder og retninger han kan settes i inn i, og de opplevelsene i Munchs liv som ligger bak motivene og stemningene i bildene. I tillegg trekker han paralleller til andre kunstarter, først og fremst skjønnlitteraturen, og Munch sammenlignes med både Strindberg, Ibsen, Obstfelder og Jæger. Men størst vekt legger Lunde på å beskrive selve stemningen i bildet og det inntrykket det gjør på den som ser det. Om Pubertet skriver han blant annet:

      Det er vanskelig å si hva den nakne jenta ser, men hun ser

noe

     som ikke betrakteren vet hva er; hun virker helt fastfrosset der hun sitter på senga. […] Hun forstår kanskje ikke det hun ser og det hun føler. (s. 44)

De 16 bildene Lunde beskriver mest detaljert, er gjengitt i farger på glanset papir midt i boka, slik at leseren får en mulighet å gjøre opp sin egen mening og kanskje også bestride Lundes tolkning. I tillegg lar han illustratøren Steffen Kverneland slippe til med sine Munch-tolkninger. Noen ganger lager Kverneland godsinnede parodier av Munchs bilder med en morsom karikatur av den store kunstneren satt inn som en av figurene; andre ganger skildrer han Munch mens han maler eller viser fram et av sine bilder. Høydepunktet er illustrasjonen av Munch som poserer bredbeint foran Solen med hodet akkurat foran selve sola, slik at det ser ut som om de intense solstrålene kommer ut av Munchs eget hode. Bedre kan ikke den aldrende kunstnerens oppblåste ego framstilles.

Helt plettfri er imidlertid ikke denne biografien. Ett problem er at Lunde ikke helt klarer å bestemme seg for hvem han skriver for, og hvor mye kunnskap de potensielle leserne bør ha. Noen steder forutsetter han at leserne kjenner til Bjørnsons politiske virksomhet og Colletts og Skrams forfatterskap, mens andre steder forklarer han dagligdagse ord som sauna og intuisjon: ”Intuisjon er noe alle mennesker har, og det kan vel nærmest beskrives som en følelse av hvordan det er riktig å oppfatte en situasjon; man føler istedenfor å tenke.” (s. 34) Det største problemet er imidlertid at boka faller mer eller mindre sammen på slutten. Lunde bruker stor energi – og hele 98 sider – på å fortelle om de 45 første årene av Munchs liv, mens den andre halvdelen av livsløpet tildeles knappe 18 sider. Det virker rett og slett som om Lunde blir lei av sin hovedperson, som lever en stadig roligere liv, isolert fra alle unntatt et knippe nære venner og noen kvinnelige modeller. Han forteller et par anekdoter om den eksentriske og selvhøytidelige gamle mesteren, beskriver en håndfull bilder fra denne perioden og nevner kort noen biografiske opplysninger, men fortellehastigheten øker stadig, og til slutt blir fortellingen redusert til en samling stikkord:

      Så kom krigen til Norge i 1940. Munch var hele tiden redd for at tyskerne skulle komme og ta bildene hans. I Tyskland, som var det landet som hadde anerkjent bildene hans først, var de nå bannlyst.
    I desember 1943 fikk han bronkitt. Han døde en kald vinterdag; 23. januar 1944. (s. 115)

Det er som om Lunde ikke kan bli ferdig fort nok, og det er synd, for en biografi som begynner så godt som denne, fortjener en mer gjennomarbeidet avslutning.



Skrevet av:

Biografien om Edvard Munch

Illustrert av Steffen Kverneland
Faglitteratur
128 sider
Gyldendal, 2004

Anmeldt av Jonas Bakken

Svak slutt på en god biografi

Stein Erik Lunde stod bak en av fjorårets beste fagbøker for barn og unge, Biografien om Henrik Ibsen, og i år har han valgt å gjenta suksessoppskriften med en annen av våre store kulturpersonligheter som hovedingrediens, nemlig Edvard Munch. Som han gjorde med Ibsen, følger han Munchs liv fra fødsel til død med hovedvekt på hans kunstneriske produksjon, setter ham inn i en kulturhistorisk sammenheng og krydrer med Steffen Kvernelands smått humoristiske illustrasjoner. Likevel har ikke resultatet blitt helt vellykket. Det virker som om Lunde mister interessen for sin hovedperson etter hvert som denne blir eldre og lever et roligere liv, for mens begynnelsen av Biografien om Edvard Munch er en spennende historie fortalt med innlevelse og engasjement, framstår slutten som en sammenrasket håndfull av småanekdoter og faktaopplysninger.

Biografien om Edvard Munch innledes med et forord som tydelig viser Stein Erik Lundes styrke som formidler av fagstoff til ungdom:

    Edvard Munchs bilder har vært en del av mitt liv siden jeg var 17 år. Og de har blitt enda viktigere for meg ettersom årene har gått. Jeg håper at det blir likedan for bokas lesere. (s. 11)

Først og fremst er Lunde personlig engasjert formidler; han forteller om emner som åpenbart betyr noe for ham selv. Dette engasjementet gjennomsyrer det meste av framstillingen og gjør det umulig for leseren å forholde seg likegyldig til mennesket Edvard Munch og hans kunstneriske produksjon. Dessuten forsøker Lunde aldri å gjemme seg bak en maske av objektivitet, som dessverre er altfor utbredt i faglitteraturen for barn og ungdom. Tvert imot framhever han stadig seg selv og sin subjektive formidlerrolle: ”Og jeg, som skriver denne biografien, forstår kunstverkene på min måte.” (s. 10) Han lar også ulike kilder – først og fremst Munch selv – komme til orde i lange sitater i original språkform, og slik blir leseren stadig minnet på at Lundes framstilling ikke er den eneste mulige. Dette er en god måte å skape kritiske lesere på.

Lunde er også en forfatter med grundig innsikt i sitt stoff. Han har klart å presse en stor mengde biografiske opplysninger inn på de 128 sidene, og han tegner et presist portrett av den noe spesielle karakteren som Munch var. Der Lunde virkelig glitrer som forteller, er imidlertid i omtalen av Munchs bilder. Han gjør utførlig greie for de teknikkene Munch bruker i sine malerier og grafikk, de kunsthistoriske perioder og retninger han kan settes i inn i, og de opplevelsene i Munchs liv som ligger bak motivene og stemningene i bildene. I tillegg trekker han paralleller til andre kunstarter, først og fremst skjønnlitteraturen, og Munch sammenlignes med både Strindberg, Ibsen, Obstfelder og Jæger. Men størst vekt legger Lunde på å beskrive selve stemningen i bildet og det inntrykket det gjør på den som ser det. Om Pubertet skriver han blant annet:

    Det er vanskelig å si hva den nakne jenta ser, men hun ser noe som ikke betrakteren vet hva er; hun virker helt fastfrosset der hun sitter på senga. […] Hun forstår kanskje ikke det hun ser og det hun føler. (s. 44)

De 16 bildene Lunde beskriver mest detaljert, er gjengitt i farger på glanset papir midt i boka, slik at leseren får en mulighet å gjøre opp sin egen mening og kanskje også bestride Lundes tolkning. I tillegg lar han illustratøren Steffen Kverneland slippe til med sine Munch-tolkninger. Noen ganger lager Kverneland godsinnede parodier av Munchs bilder med en morsom karikatur av den store kunstneren satt inn som en av figurene; andre ganger skildrer han Munch mens han maler eller viser fram et av sine bilder. Høydepunktet er illustrasjonen av Munch som poserer bredbeint foran Solen med hodet akkurat foran selve sola, slik at det ser ut som om de intense solstrålene kommer ut av Munchs eget hode. Bedre kan ikke den aldrende kunstnerens oppblåste ego framstilles.

Helt plettfri er imidlertid ikke denne biografien. Ett problem er at Lunde ikke helt klarer å bestemme seg for hvem han skriver for, og hvor mye kunnskap de potensielle leserne bør ha. Noen steder forutsetter han at leserne kjenner til Bjørnsons politiske virksomhet og Colletts og Skrams forfatterskap, mens andre steder forklarer han dagligdagse ord som sauna og intuisjon: ”Intuisjon er noe alle mennesker har, og det kan vel nærmest beskrives som en følelse av hvordan det er riktig å oppfatte en situasjon; man føler istedenfor å tenke.” (s. 34) Det største problemet er imidlertid at boka faller mer eller mindre sammen på slutten. Lunde bruker stor energi – og hele 98 sider – på å fortelle om de 45 første årene av Munchs liv, mens den andre halvdelen av livsløpet tildeles knappe 18 sider. Det virker rett og slett som om Lunde blir lei av sin hovedperson, som lever en stadig roligere liv, isolert fra alle unntatt et knippe nære venner og noen kvinnelige modeller. Han forteller et par anekdoter om den eksentriske og selvhøytidelige gamle mesteren, beskriver en håndfull bilder fra denne perioden og nevner kort noen biografiske opplysninger, men fortellehastigheten øker stadig, og til slutt blir fortellingen redusert til en samling stikkord:

    Så kom krigen til Norge i 1940. Munch var hele tiden redd for at tyskerne skulle komme og ta bildene hans. I Tyskland, som var det landet som hadde anerkjent bildene hans først, var de nå bannlyst.

    I desember 1943 fikk han bronkitt. Han døde en kald vinterdag; 23. januar 1944. (s. 115)

Det er som om Lunde ikke kan bli ferdig fort nok, og det er synd, for en biografi som begynner så godt som denne, fortjener en mer gjennomarbeidet avslutning.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.